Da jeg dro på ferie for noen uker siden, så spillhøsten ut til å bli fet og hektisk. Modern Warfare 2, Red Dead Redemption, Assassins Creed 2, Heavy Rain, Bioshock 2, Max Payne 3, Singularity, Splinter Cell: Conviction og Mafia 2 spankulerte selvsikkert fremst i en ren parademarsj av stortitler på alle formater. Den store spillmessen E3 i juni var et betraktelig mer lystig skue i år enn i fjor, der stortitlene faktisk stod i kø for første gang på flere år.
Vel tilbake fra ferie, og pressemeldinger om utsettelser og forsinkelser fyller opp innboksen min. Av de ni titlene jeg ramset opp ovenfor er det nå bare tre igjen som skal komme ut før jul. Og spillerne fortviler. Gråter. River av seg håret og slår i bordet og skriker til skjermen i ren fortvilelse over at spillet de har gledet seg til i to år er utsatt nok en gang.
Da jeg var ung stod det ikke så mye om kommende spill i spillbladene jeg leste. Jeg plukket opp Commodore User, Zzap 64 og Computer & Video Games hver måned fra Narvesen og leste for det meste om spill som hadde kommet. Omtaler av nye spill, strategiguider for eldre spill. Intervjuer og reportasjer, men det slår meg nå at jeg var egentlig ikke så interessert i spill som var under produksjon, jeg leste Jeff Minters og Andrew Braybrooks produksjonsdagbøker for spillene de jobbet på med minimal interesse. For meg var magien allerede på plass i spillhyllene, det fantes så utrolig mange uspilte spill i butikkene allerede at å fokusere på noe som kom om noen måneder eller år var uinteressant.
I dag er situasjonen helt annerledes. Mange hardcore-spillere bruker nesten mer tid på å forberede seg på spill som kommer ved å følge med på nye skjermbilder, sniktitter, intervjuer og annonseringer, gjerne flere år før spillet lanseres. De drømmer om hvor fantastisk spillet skal bli, og hvor deilig det skal bli å endelig sette seg ned med spillet de har fulgt gjennom tykt og tynt måned etter måned.
I mine øyne er ikke dette sunt, men det får vi gå i dybden på en annen gang. Poenget mitt er at når man er mer fokusert på det som skal komme fremfor det som allerede er her er det klart at man blir både skuffet, lei seg og sint når yndlingsspillet blir utsatt. Det er som om noen snapper vekk gulroten akkurat idet du er i ferd med å sette tenna i den etter å ha siklet på den i månedsvis.
Hver gang et spill utsettes får vi den samme unnskyldningen. "Utviklerne trenger mer tid på å finpusse detaljer". Eller min favoritt: "Vi bruker litt ekstra tid for å forsikre oss om at spilleren får den ypperste spillopplevelsen". Sprøyt fra ende til annen.
Det er selvsagt flere grunner til at spill blir utsatt, men en felles grunn er rett og slett at utviklerne ikke har rukket å gjøre spillet ferdig. Store spill i dag er gruppearbeid der flere hundre mennesker jobber med ulike aspekter av spillet, og krever produsenter og ledere som styrer skuta med stø hånd og nådeløs dømmekraft. Sistnevnte fordi spillutvikling fortsatt er en ganske umoden prosess.
Svært mange spill ender opp som noe helt annet enn det de var påtenkt i starten. Når man begynner å lage et nytt spill er man full av idéer og påfunn, man har visjoner og ambisjoner. Etter et år innser man plutselig at ambisjonene kanskje var litt høye, og man lager noen mer realistiske mål og begynner å omskjære spillet. Spillelementer må ofres fordi man rett og slett ikke har ressurser til å implementere de, mens andre må implementeres for å få spillet til å henge sammen. Utgiveren kniper igjen pengesekken mens man med panikk i blikket ser neste milepældato nærme seg med stormskritt. Det er på tide å hente soveposen igjen og flytte inn på kontoret for å få ferdig en spillbar betaversjon. Flere funksjoner droppes, andre implementeres litt halvveis, spillets første utsettelse er plutselig et faktum, men de seks ekstra månedene må nå brukes til å fikse bugs og få det endelige lappeteppet til å henge sammen på et eller annet vis. Siste milepæl kommer, og utslitt etter mange måneder med jobbing døgnet rundt lanseres spillet, til middelmådige omtaler. Fansen som har fulgt utviklingen i to år er skuffet, dette ble ikke slik de opprinnelig hadde fått presentert spillet.
Det burde ikke være slik, men hver gang man får anledning til å snakke med utviklere på tomannshånd, uten båndopptakeren og notisblokken, så kommer skrekkhistoriene til overflaten. Sannheten om spillutvikling. Det er lett å avfeie utviklerne som amatører som ikke klarer å planlegge utviklingen bra nok, men faktum er at de er pionerer. Spillutviklere må konstant sette seg inn i og optimalisere ny maskinvare og nye konsoller. Spillerne setter stadig høyere krav til grafikk, realisme og fysikk; avanserte funksjoner som krever masse tid for å få til riktig. Gjerne mer tid enn utvikleren har til rådighet.
Andre ganger skyldes utsettelsene rett og slett at konkurrerende spill kommer på markedet og parkerer spillet man jobber med. I et intervju med podcasten A Life Well Wasted forteller en anonym britisk utvikler på Game Developers Conference om hvordan spill han har jobbet på har forandret seg totalt underveis rett og slett fordi noen har lansert et spill som har solgt bra. "Implementer disse funksjonene fort! Gjør slik som de andre gjør!" er beskjeden fra utgiveren, og utvikleren prøver å tilpasse spillet best mulig. Vi trenger bare å se tilbake til fjoråret og Grand Theft Auto IV, som egenhendig sørget for at en håndfull spill som skulle lanseres like etterpå plutselig så utdaterte ut både grafisk og gameplaymessig. Resultatet var lange utsettelser rett og slett for at spillene skulle klare å henge med i markedet.
Utsettelser er til å leve med. Tross alt vil vi jo ha en best mulig spillopplevelse når spillet kommer, og veldig få spill har noen gang blitt dårligere av å bli utsatt. Likevel er det ikke et sunnhetstegn at spill stadig blir plaget av utsettelser. Men enda mindre sunt er det at vi som spillere setter oss ned og griner fordi et eller annet spill har blitt utsatt. Hver gang jeg besøker en spillbutikk er hyllene fulle av fristende spill jeg ennå ikke har spilt, og bunken jeg har hjemme med spill jeg en eller annen gang skal spille vokser seg større for hver måned som går. Så i stedet for å sippe over uspilte spill som ikke eksisterer ennå, hva med å ta for seg av det som allerede er på markedet? Kjøp noe billig, brukt og spennende, og bruk ventetiden på å spille og utvide spillhorisonten din i stedet for å kaste bort tida med å sikle over nok en bunke skjermbilder fra en oppfølger som kommer en eller annen gang i 2011.