LIVE

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Live broadcast
Annonser
logo hd live | Pokémon Sword and Shield
Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
artikler

Våre skumleste spilløyeblikk

Plutselig var det Halloween igjen, og i den anledning har vi i redaksjonen valgt å skrive om våre skumleste spilløyeblikk.

Plutselig var det Halloween igjen, og i den anledning har vi i redaksjonen valgt å skrive om våre skumleste spilløyeblikk. Det trenger ikke nødvendigvis å være fra skrekkspill, det kan være et øyeblikk fra hvilket som helst spill som har skremt oss. Vi starter med Ingar sitt skumleste spilløyeblikk:

Ingar

Man-Bat i Batman: Arkham Knight

I artikler som dette er det fort gjort at man tyr til skrekkspill når man skal snakke om skumle spilløyeblikk. Det er imidlertid bare så mange ganger jeg kan snakke om Resident Evil, The Evil Within eller den forbaskede skumle ålen i Dire Dire Docks i Super Mario 64. Spilløyeblikket som likevel har skremt meg mest kommer ikke fra et skrekkspill, og det er kanskje nettopp derfor det var så skummelt, siden det slo til da jeg minst ventet det.

Mitt skumleste spilløyeblikk kommer nemlig fra Batman: Arkham Knight. Cirka en tredjedel uti spillet plukker jeg opp en merkelig lyd mens jeg flyr rundt Gothman som Batman. Jeg klarer ikke helt å skjelne hva slags lyd det er, og tenker ikke stort mer over det. Dermed tar jeg frem gripekloa og kaster meg opp til taket av en tilfeldig skyskraper i storbyen. Det er i dette øyeblikket jeg møter det uventede, for idet jeg skal heise meg over kanten av taket kommer plutselig en gigantisk hybrid av mann og flaggermus og skriker mot meg for full guffe.

Monsteret jeg sikter til er selvfølgelig Kirk Langstrom, bedre kjent som Man-Bat, og konfrontasjonen markerer starten på en flaggermusmann- og manneflaggermus-jakt gjennom Gotham. Effekten av introduksjonen er imidlertid helt perfekt. Jeg tror nemlig dette er eneste gangen jeg har ropt høyt av skrekk i et spill og nesten falt av sofaen, med pulsen nesten oppe i 200-tallet. Heldigvis har jeg helseforsikring gjennom jobben, for den slags kunne gitt meg hjerteinfarkt av mindre.

Våre skumleste spilløyeblikk

Anders

Codec-samtale i Metal Gear Solid 2

Jeg har aldri vært noen stor fan av verken skrekkfilmer eller spill og har således lite å fare med når det kommer til veldig skumle spilløyeblikk. Mitt valg for denne artikkelen virker derfor noe merkverdig, men jeg skal forklare hvorfor jeg endte opp med akkurat det.
Naturlig nok er dette da en spoiler for spillet, men har du enda ikke tatt deg bryet med å spille dette mesterverket, skal jeg være så frekk å mene at det er fortjent.

Metal Gear Solid 2 ble lansert i 2001 eller 2002 her i Europa, et år hvor undertegnede var i en alder av 11. Spillet har, i likhet med det første Metal Gear Solid, en særdeles anspent atmosfære, der du beveger deg gjennom en tilsynelatende gudsforlatt base, hele tiden med en fornemmelse om at her er det noe galt. Metal Gear Solid 2 er kanskje jevnt over det rareste spillet i hele serien, med det ene snåle øyeblikket etter det andre. Men det er ett som virkelig når nye høyder.

Ganske sent i spillet vil du få et anrop fra din overordnede, oberst Roy Campbell. Det i seg selv er ikke så overraskende, i og med at mannen ringer deg relativt ofte gjennom spillets gang. Men akkurat i denne delen av spillet merker du at det er noe som ikke stemmer, først og fremst fordi mannen begynner å ringe deg konstant hele tiden, men også fordi han ved hvert anrop snakker mer og mer tøv.

"Hva i all verden?" tenker gutten med kontrollen i hånda, mens han prøver å komme seg videre i spillet. Men herr Campbell gir seg ikke og fortsetter å slenge ut den ene snåle kommentaren etter den andre. Det er mye som gjør hele denne seansen ganske nervepirrende, aller først fremheves den av det brilliante stemmeskuespillet, men også den gufne musikken som hele tiden ligger der i bakgrunnen.

Men mest av alt er det hva karakteren Roy Campbell faktisk sier, da spesielt alderen til undertegnede og tiden på døgnet tatt i betraktning. I en spilløkt som kanskje hadde vart litt for lenge og var i ferd med å bevege seg over mot kveldstid, begynner sjefen din å bable om at oppdraget er mislykket og at visse karakterer aldri var en del av spillet. Så følger han på med å si at han opplevde noe merkelig kvelden før, at han så noe rart på himmelen og plutselig var hjemme. Deretter å sitere gamle politikere.

Det hele toppes derimot med at den "fjerde veggen" regelrett rives ned og du får beskjed om at du ødelegger øynene ved å sitte for nærme TV'en, at du har spilt alt for lenge og får spørsmål om du ikke har noe bedre å gjøre, for så en kommando hvor han bokstavelig talt ber deg om skru av konsollen her og nå. Og dere skal vite at den 11 år gamle Anders gjorde akkurat det...

Våre skumleste spilløyeblikk

Mats

"Systemkrasj" i Batman: Arkham Asylum

Mitt skumleste øyeblikk var et hvor jeg trodde jeg som spiller skulle lide, istedenfor karakterene på skjermen.
Som tidligere nevnt trenger det ikke var et skrekkspill for at det skal skremme spillerne, det trenger bare å være veldig, veldig ubehagelig og urovekkende.

Nære slutten av Batman: Arkham Asylum marsjerer man ned en korridor når lydsporet plutselig begynner å sprake og skjermen fryser.
Før spilleren rekker å tenke "Er noe galt?" begynner skjermen å glitche som om noen dro ut spillkassetten fra en SNES eller Gameboy mens den var i bruk. Piksler skifter farge og plass på skjermen, lydsporet kommer med et siste hakkende dødsskrik, og så krasjer hele spillet.

Så da jeg opplevde dette for første gang satt jeg der i flere sekunder, i stillhet, stirrende på speilbildet mitt i den svarte skjermen og tenker at jeg burde slå konsollen av og på for å sjekke skaden. Når skjermen plutselig våknet til live igjen ser det først ut som om den spiller av introscenen, som du bare ser når du starter nytt spill.

Følelsen av mild irritasjon og forvirring erstattes av sjokk og skrekk når jeg husker at Batman: Arkham Asylum bruker autolagring.
Dette var nesten på slutten av spillet og Batman: Arkham Asylum har så mye du kan utforske, oppdage og låse opp at jeg visste at jeg nå mistet mange timer med arbeid.
Hver eneste oppgradering, hver eneste bosskamp, hvert eneste oppdrag, hvert eneste pasientintervju, hvert eneste forbanna Riddler-trofe, er nå borte.

Dette var heldigvis bare en av skurken Scarecrow sine fryktgass-hallusinasjoner, dampen som lakk ut av varmeanlegget jeg nettopp gikk forbi var kanskje ikke så uskyldig som først antatt. Godt jobba, Rocksteady, dere klarte å faktisk bruke fryktgassen til å mane frem genuin skrekkfølelse i spillerne deres. Takk for tillitsproblemene.

Odd Karsten

Alien VS Predator 2 - Survivor Multiplayer

I tenårene mine, som knærne mine minner meg på at var for en god stund siden, hadde vi noe kalt LAN Parties. Vi pakket ned datamaskinene våre, skaffet bærehjelp til den enorme CRT-skjermen og samlet vennegjengen i ett eller annet lugubert lokale for å forverre synet vårt og sitte i stillinger som hadde fått selv den mest standhaftige ergoterapaut til å brekke seg.

Det er ved ett av disse mitt desidert beste LAN-minne, såvel som skumleste spillminne, utfoldet seg. Vi hadde skaffet Alien VS Predator 2 til PC og distributert dette utover (med helt lovlige CD-nøkler selvsagt *host) og prøvde ut "Survivor" modusen. Denne går ut på at én spiller starter som en Xenomorph og de andre spillerne er soldater, men om en soldat blir drept går hen over til Xeno-laget og må jakte på sine tidligere medspillere. Du kan se for deg hvor stressende og intenst det blir for soldatene som sakte men sikkert blir jaktet ned.

Legger du på et helt mørklagt lokale, at klokka var godt over midnatt, samt at LAN-musikken vi ellers pumpet ut var slått av (for maks stemning) så har man et helt fantastisk horror-setup. Hjertet truet med å slå seg ut av halsen min mens jeg konstant var på vakt etter den minste "blipp" på bevegelsesdetektoren min, og skrik fylte tidvis rommet når noen ble angrepet. God stemning! I senere tid har andre spill prøvd å imitere slik intens og skjevfordelt flerspillerdynamikk, men ingen har enda klart å kapre klaustrofobien og frykten for mørke områder slik AVP2 gjorde.

Våre skumleste spilløyeblikk

Tommy

"Den snille mannen" i Ocarina of Time

En flott romjulsnatt i 1998 skjedde det noe fryktelig i huset til unge herr Johnsen. I likhet med alle andre, så fikk også jeg en flott kassett med The Legend of Zelda: Ocarina of Time til jul. Det var jo selvfølgelig staselige saker å endelig få en "oppfølger" til A Link to the Past, og det ble mye Zelda den romjulen der. Min far, som var ihuga Zelda-fan etter eventyrene på 80-tallet satt spent og fulgte med på reisen.

Omsider fikk vi rotet oss fram til Kakariko Village, en koselig liten landsby i fredelige omgivelser. Det var blitt sent - uforsvarlig sent for en liten skolegutt som meg, egentlig. Klokka var sikkert over to på natten, og det bare gikk ikke an å legge spillet fra seg, alt var så nytt og spennende.

Vi ankommer gravplassen utenfor landsbyen. Det er litt ekkel atmosfære der, men jeg dytter og drar på noen gravstøtter likevel for å roe ned nysgjerrigheten. Et dypt hull ble avduket, og ferden gikk naturligvis ned for å se hva som kunne finnes i mørket. Og jada, her var det folk. En snill og koselig, litt utsultet skikkelse kunne skimtes i den mørke disen. Rare lyder murret i det fjerne. Jeg styrte Link i riktig retning. Skikkelsen snur seg. Ser på meg. Stirrer meg i øynene. I sjelen. Gjennom hele meg.

Den skriker.

Det horrible skriket som går gjennom marg og bein. Man stivner, redselen brer seg. Angsten kommer marsjerende. Kanskje det mest vemmelige skriket jeg har hørt i et spill noen gang. Hårene reiser seg på den hårløse ryggen min. Hadde min far vært en gamling i dårlig forfatning, hadde han sikkert fått akutt hjertetrøbbel.

ReDead-en hiver seg over Link og kveler ham til døde. Game over. Vi slår av. Jeg går og legger meg, traumatisert. Hadde jeg ikke vært for gammel til å væte senga, så hadde jeg nok gjort det. Det glemmer jeg aldri...

Våre skumleste spilløyeblikk

Ayub

Laura i The Evil Within

Det er ikke noe tvil om at The Evil Within er et av tidenes skumleste spill, og mye av spillets innhold overrasket meg den gangen jeg spilte det for første gang. Spillet er utviklet av Tango Gameworks og utgitt av Bethesda, og hjernen bak produksjonen er mannen vi alle som har spilt andre storspill som blant annet Devil May Cry og Resident Evil-trilogien kjenner godt til - navnet er Shinji Mikami.

Den mest grusomme og skrekkelige opplevelsen jeg sitter igjen med fra The Evil Within er uten tvil første møtet med Laura, Ruviks søster. Det å gå i trange korridorer med fullstendig stillhet rundt meg gav meg den gufne følelsen av noe som ikke helt stemmer, og jeg tok så sannelig ikke feil! Ved neste øyeblikk hører jeg et særdeles ubehagelig skrik som føltes ut som en person som ble brent i hjel. Laura gjenoppstod, og i kombinasjon med sterkt psykisk påvirkende bakgrunnsmusikk og henne i edderkopp-form, gjorde hele sekvensen til det skumleste spilløyeblikket jeg noensinne har opplevd.

Våre skumleste spilløyeblikk

Silje

Jeg skulle egentlig skrive et par avsnitt om hvor mye jeg hater Tyrant, eller som de fleste kjenner ham som, Mr. X, i Resident Evil 2. Jeg hater rett og slett å bli forfulgt i spill, spesielt når det ikke går an å stoppe hva enn det er som konstant er ute etter meg. Men så kom jeg på et annet spill hvor man også blir forfulgt av skumle vesener, og det er faktisk ikke et skrekkspill, tvert imot.

Silent Realm i The Legend of Zelda: Skyward Sword

Ja, Skyward Sword. Det pene og fargerike spillet (som forresten får altfor lite oppmerksomhet) kan da ikke være så skummelt? Joda, det kan det. Jeg tror faktisk dette oppriktig er det første spillet som nesten har gitt meg et hjerteinfarkt. Pulsen må ha vært på rundt 200, og jeg kjenner den stiger nå bare av tanken på hele greia.

Og hva var det som var så forbanna skummelt? Silent Realm, eller som jeg kaller det - Helvete. Silent Realm er et sted man besøker flere ganger i løpet av spillet, og der må man igjennom prøvelser som går ut på å samle 15 såkalte tårer som jeg mener å huske oppgraderer sverdet (det begynner å bli noen år siden sist jeg spilte det, så det kan hende jeg surrer bittelitt).

Greia er at i Silent Realm styrer man Links sjel, da han må forlate kroppen for å komme seg dit. Og dermed har man ikke tilgang til våpen, utstyr, eller noen form for beskyttelse. Rundt omkring er det plassert noe som tilsynelatende er helt ufarlige statuer, de ser jo bare ut som pynt, tenkte jeg, så første gangen jeg spilte dette ante jeg fred og ingen fare, og jeg gikk ut av den sirkelen man starter i. Og her inntraff dette nesten-hjerteinfarktet, intens musikk begynte å hamre løs, og øynene på statuene begynte å gløde etterfulgt av at de faktisk begynte å jage meg uten at jeg kunne stoppe dem, og det var ikke få av dem heller... Jeg var livredd og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Statuene stopper når man plukker opp en ny tåre, i hvert fall midlertidig, men dumme meg fikk så panikk at jeg løp rett forbi den teite tåren som lå like utenfor den sirkelen, og løp rundt som en hodeløs høne for å unngå galskapen. Det tok heldigvis ikke altfor lang tid før jeg fikk tak i en ny tåre, og jeg kunne dermed slappe av i noen øyeblikk. Men det var skikkelig intense greier, og de statuene blir aktivert flere ganger i løpet av en sånn prøvelse...

Jeg har nå skjønt at det å bli forfulgt i spill kanskje er min største svakhet, og det er noe som får pulsen min til å stige så til de grader hver gang. Me no like.

Våre skumleste spilløyeblikk

Hva er ditt skumleste spilløyeblikk?



Loading next content