Hvis det er én ting i denne verden som kan irritere meg litt mer enn det burde, er det når jeg er ute på en lang tur og spiller Pokémon Go, og folk kommer bort til meg og spør: «Pokémon Go, så spiller folk fortsatt det?» Jeg har bare lyst til å svare: «Ja, du ser jo at jeg gjør det.» Hva tror du ellers jeg driver med akkurat nå, når jeg står her og stirrer intenst på telefonen min som om jeg prøver å tyde Da Vincis notatbok?
Det er som om mange fortsatt forbinder « Pokémon Go » med den vanvittige sommeren i 2016, da alle plutselig samlet seg i parker, på torg og langs vannkanten for å jakte på digitale skapninger med samme alvor som om verdensfreden avhang av en ekstra kraftig Pidgey. Men spill kan absolutt leve videre utover det første øyeblikket de var i rampelyset. Noen spill forsvinner raskt, men andre fortsetter å vokse, tar nye former og bringer folk sammen på måter som faktisk kan være ganske rørende når man befinner seg midt i det hele.
Og hvis du trengte bevis på at « Pokémon Go » ikke bare fortsatt lever, men faktisk har det bedre enn det har hatt på veldig lenge, burde du ha vært i København under « Pokémon Go Fest 2026». I løpet av helgen strømmet titusenvis av spillere gjennom Københavns gater, og Fælledparken var fylt av trenere, mobiltelefoner, powerbanker, regnjakker, goodiebager, raidgrupper, familier, geeker og folk fra hele verden - alle der av samme grunn: de ville fange Pokémon. De ville være en del av noe, og jeg må innrømme at det gjorde mye større inntrykk på meg enn jeg hadde forventet.
Jeg ble satt i kontakt med « Pokémon Go »-teamet gjennom Magnus, sjefredaktør her hos Gamereactor, og fikk tilbud om VIP- og medietilgang slik at jeg kunne komme inn i Fælledparken alle de tre ettermiddagene. Det var helt fantastisk å få lov til det, og jeg følte meg veldig privilegert som fikk denne muligheten, så takk til Magnus, « Pokémon Go »-teamet og Niantic for at de ga meg denne opplevelsen. Det er ikke hver dag man får gå rundt i en park full av « Pokémon Go »-spillere og samtidig si at man faktisk er der i jobbsammenheng. Det er nok den beste unnskyldningen for å slippe unna voksne forpliktelser jeg har opplevd på lenge.
Jeg avtalte med vennen min Ea at vi skulle dra til København torsdag kveld og bo hos en venninne og hennes familie, slik at vi kunne være klare fredag morgen til å nyte City Experience. Der kunne man gå rundt i byen og finne mange av de samme Pokémon-spawnene og aktivitetene som man kunne inne i Fælledparken, noe som i praksis betydde at hele København ble en del av arrangementet. Vi måtte imidlertid stikke innom parken først for å hente pressebadgene våre, slik at vi kunne få litt ekstra oppmerksomhet inne på selve festivalområdet.
Da vi ankom Fælledparken, var det allerede hundrevis av mennesker ved inngangen. Mange sto i kø for å hente varer de hadde bestilt sammen med billettene sine, og inne i parken var det også ganske fullt. Vi skjønte imidlertid raskt at siden vi ikke fikk tilgang til parken før på ettermiddagen, var det egentlig ikke noe der inne for oss om morgenen. Ingen spawns, ingen PokéStops, ingen Pokémon, og viktigst av alt: ingen grunn til å stå der og stirre lengselsfullt på en digital godteributikk vi ikke kunne få noe ut av ennå.
Så snart vi hadde fått merket vårt, begav vi oss ut til det jeg bare kan anta var nordsiden av Fælledparken, der det var et lite parkområde med en lekeplass og en innsjø. Vi tilbrakte den første timen der, og spesielt de siste minuttene av hver time var intense, for det var da Unown dukket opp i stedet for de vanlige Pokémonene. Jeg opplevde det samme i Berlin også, og det er fremdeles en av de merkeligste og mest intense tingene ved Go Fest. Plutselig løper voksne mennesker rundt etter rare bokstaver fordi det er en liten sjanse for at en av dem kan være skinnende. Sett utenfra må det se ut som en slags kollektiv panikk over alfabetet, men sett fra innsiden gir det perfekt mening.
Etter det begynte vi å ta tak i utfordringene vi hadde fått rundt om i byen. Ea ville sjekke ut de ulike LEGO-områdene fordi det var en utfordring som gikk ut på å samle stempler, så vi gikk fra Fælledparken og Trianglen mot sentrum. Underveis kom vi til Kongens Have, der tusenvis av « Pokémon Go »-spillere vandret rundt. Det var en park full av PokéStops og Gyms, og det var faktisk litt intens, fordi folk sto så tett sammen. Et av stemplene vi trengte, lå midt i parken, så vi kastet oss ut i menneskehavet, gjorde det vi måtte gjøre, og fant veien ut igjen. Jeg tror mange av dem som gikk rundt i Kongens Have, ventet på sjansen til å komme inn i Fælledparken senere på dagen.
Vi gikk videre forbi Den botaniske hagen, som ikke var på langt nær så overfylt som Kongens Have, og siden jeg visste at Den botaniske hagen har det vakre sommerfuglhuset, stakk vi innom der. Og det er egentlig det City Experience fungerer så bra til. Du går ikke bare fra ett sjekkpunkt til det neste, du utforsker faktisk byen, du drar til steder du ellers kanskje ikke hadde dratt til. Etter å ha sett mange vakre sommerfugler og tilbrakt tid i ekstremt varme og fuktige drivhus fylt med palmer og en fuktig, tropisk atmosfære, fortsatte vi mot Strøget og Rådhuspladsen, der vi fant LEGO-butikker og samlet inn flere stempler. Vi fant også ut hvor vi kunne møte Pikachu foran en spesiell LEGO-kulisse, og på det tidspunktet hadde vi allerede gått rundt 13 kilometer.
Så vi trengte en liten pause, og tok derfor S-toget til Østerport og satte kursen tilbake mot Fælledparken for vår parksesjon fra kl. 14 til 18. Da vi kom inn, føltes det virkelig som å trå inn i selve hjertet av arrangementet. Det var spawns overalt, PokéStops overalt, og viktigst av alt: raids overalt. Hvis du fikk øye på en legendarisk Pokémon du ville raide, var det bare å hoppe inn i Gymmen den befant seg i, og lobbyen fylte seg på få sekunder, uansett hvilken raid det var. Det var helt fantastisk å oppleve, for i hverdagen håper man vanligvis bare at tre andre personer gidder å bli med på et raid, men her var det som om hele parken pustet i takt med spillet.
Vi var imidlertid ganske slitne i beina, og mediebadgen vår kom oss til unnsetning. Den ga oss tilgang til et område for media og innholdsskapere, der det var litt mat, noe å drikke og, viktigst av alt, et toalett som ikke var laget av plast og desperasjon. De neste fire timene tilbrakte vi med å gå inn og ut av medieområdet, lade opp energien, dra tilbake ut i parken, utforske sonene, fange Pokémon, delta i raider, erte hverandre og sammenligne shiny-Pokémon.
Ea og jeg hadde en liten konkurranse om hvem som kunne finne de sjeldneste shinyene, som selvfølgelig ikke er fullt så sjeldne på Go Fest som de er resten av året, men det gjør dem ikke mindre givende å finne. Hun fanget mange av dem jeg ønsket meg, mens jeg fanget flere av dem jeg allerede hadde. Så vi ertet hverandre litt, slik man gjør når vennskap også handler om å stille irritere hverandre over digitale fargevarianter av lommemonstre.
Klokka 17.30 fant et av de største høydepunktene sted. Rundt 2 000 trenere samlet seg på de avmerkede områdene i parken, og det var der de første Mega Mewtwo-raidene startet. Det var et helt absurd antall mennesker i lobbyen, og vi kjempet alle mot en av de mest ikoniske og mektige Pokémonene i hele spillet. Vi måtte også holde telefonene våre opp i luften, og i noen sekunder aktiverte spillet lommelyktene på alles telefoner samtidig. Det var både vakkert og litt uhyggelig, men det er virkelig noe spesielt å stå sammen med tusenvis av andre mennesker og se at alles telefoner gjør det samme samtidig. Men det var også skikkelig kult, og folk jublet, ropte og var helt oppslukt av det.
Jeg var heldig nok til å fange en Shiny Mewtwo med Christianshavn i bakgrunnen - en man bare kunne få tak i på arrangementet - og ikke bare det, men det grønne monsteret hadde ganske gode statistikker. Det var et av de øyeblikkene hvor man føler seg utrolig heldig. Etter den første dagen forlot vi parken og satte kursen hjemover. Vi hadde gått rundt 25 kilometer, fanget 43 Shiny-Pokémon, og den beste Pokémon-en var uten tvil min Shiny Mewtwo med Christianshavn i bakgrunnen. Ikke en dårlig fredag, vil jeg si.
Dag to startet med et tog fra Glostrup, en overgang på sentralstasjonen, og videre mot Kastellet og Gefion-fontenen, der det var enda et stempel vi måtte skaffe oss. Ea hadde ikke sett Den lille havfruen ennå, så vi gikk ut dit; hun tok en haug med bilder, og jeg satte meg på en benk og så på turistene. Turister kan faktisk være litt «skinnende», hvis man tenker seg om. De skiller seg ut, de beveger seg i grupper, og noen av dem har hatter og vesker som er så iøynefallende at de nesten fortjener sin egen oppføring i Pokédex.
Blant annet kom Ea i snakk med en engelsk kvinne som hadde funnet en ganske genial løsning for å beskytte telefonen sin mot regn og sol. Hun hadde en liten paraply som festet seg direkte til telefonvesken. De turistene vet virkelig hva de driver med. Det er mange av dem; de tar plass og lager litt støy, men de er også en stor del av København-opplevelsen. Det slo meg faktisk hvor morsom kontrasten var i det at de gikk rundt og så på severdighetene, mens vi satt der og så på at de så på severdighetene. Begge gruppene hadde det gøy. Alle vant. Uansett, det var litt av en sidespor, men det hører med når man går rundt i en by og leker « Pokémon Go » i tre dager.
Da klokken nærmet seg kl. 13, begynte vi å gå tilbake mot Fælledparken. Der opplevde vi stort sett det samme som dagen før, bare med betydelig flere mennesker. Det var tross alt lørdag, og folk hadde tydeligvis bedre mulighet til å være der. For en fyr som meg, som noen ganger sliter med store folkemengder, kunne det bli litt intens, men det ble aldri ubehagelig. Og grunnen var veldig enkel. Dette var mitt folk.
Pokémon-jegere fra hele Europa, og sikkert også fra store deler av resten av verden, hadde samlet seg i denne vakre parken for å fange, raide, bytte, prate og bare være sammen. Det føltes på en måte som å komme hjem. Det var nørder, familier, barn, voksne, vakre mennesker, stygge mennesker, høye mennesker, korte mennesker, folk i cosplay, folk i regnjakker, folk med altfor mange powerbanker og folk som helt klart hadde planlagt denne helgen som en liten militæroperasjon. Og det var helt fantastisk.
Og som en ekstra liten nerdete bonus møtte jeg også noen av innholdsskaperne jeg selv følger på YouTube, som faktisk er blant de største navnene i « Pokémon Go »-verdenen. Det er en merkelig opplevelse å gå rundt i Fælledparken og plutselig se Trainer Tips Nick, som jeg har fulgt i årevis, stå der i virkeligheten blant alle de andre trenerne. Brandon Tan var der også, og han løp praktisk talt rundt og tok selfies med folk mens han sa «selfies mens jeg går», noe som på en eller annen måte er akkurat så kaotisk og effektivt som man kan forestille seg. Billy fra The Trainer Club var også i parken, selv om jeg ikke fikk sjansen til å møte ham selv. Men bare det faktum at disse menneskene var der, gjorde arrangementet enda større for meg. Det føltes ikke lenger bare som et dansk « Pokémon Go »-arrangement. Det føltes som en internasjonal samling for hele spillets fellesskap.
Det høres kanskje litt tåpelig ut, men når du har fulgt disse menneskene på YouTube i årevis, og de plutselig går rundt på samme sted som deg, blir avstanden mellom spillet på telefonen din og hele verdenen som finnes rundt det mye mindre. Det var litt som å se noen av spillets levende landemerker dukke opp blant telt, PokéStops og slitne spillere med ømme ben. Og det gjorde faktisk helgen enda mer spesiell.
Værvarselet hadde ellers vært svært dystert før vi dro til København, og det var meldt regn både lørdag og søndag. Heldigvis var det bare fire eller fem ganske kraftige regnbyger i løpet av de to dagene, og de varte ikke mer enn fem til ti minutter hver. Det var som om værgudene hadde hatt medlidenhet med parken, slik at folk kunne gå rundt uten å være innpakket i regntøy, ponchoer og sjal hele tiden. Når det kom et regnbyge, var det bare å søke ly et sted, og så kunne man slå av en prat med de andre som også sto der. Det er noe av det kule med « Pokémon Go » - man har alltid noe å snakke om. Hva har du fanget? Hvor mange Shinies har du? Fikk du den med bakgrunnen? Vil du bytte? Fikk du en Lucky? Det sosiale aspektet oppstår nesten av seg selv.
Jeg tror ikke folk helt forstår hvor sterk fellesskapet rundt « Pokémon Go » er, både i Danmark og rundt om i verden. Det er et spill, ja, men det er også en unnskyldning for å komme seg ut, snakke med fremmede, møte venner og dele små øyeblikk som høres trivielle ut på papiret, men som føles ganske betydningsfulle i praksis. Senere på den andre dagen sendte jeg en melding til kollegaen min Lotte, som jeg visste var i parken, og vi møtte henne nær inngangen. Vi startet en «party», slik man kan gjøre i spillet, der opptil fire spillere kan gå rundt sammen og se hverandre på kartet. Det er en veldig fin måte å spille på, fordi man kan være sammen uten å måtte stoppe hele tiden og koordinere alt som om det var et styremøte.
Jeg er sikker på at det var mange andre fra Vejle-området i parken også, men det var rett og slett så fullt av folk at det var vanskelig å kjenne igjen noen. Det hele endte nok en gang med Mega Mewtwo-raid, og denne gangen var det rundt 2 200 personer som deltok i raidet sammen. Ved slutten av dag to hadde vi gått rundt 18 kilometer og fanget ytterligere 44 Shinies. På det tidspunktet begynte kroppen min å sende små advarselssignaler til hjernen min, men vi var uansett klare for dag tre.
Den tredje dagen hadde Ea funnet ut at vi manglet noen oppgaver i Frederiksberg, så av gårde bar det. Jeg er ikke helt sikker på om vi fant den ruten Pokémon Go hadde tenkt seg for oss. Faktisk er jeg ganske sikker på at vi endte opp med å se en del av Frederiksberg som bare de som faktisk bor der får se, og kanskje noen få forvirrede folk som oss. Ikke at vi følte oss utrygge eller utsatte, men jeg er ganske sikker på at vi på et tidspunkt praktisk talt gikk inn i noen folks bakgårder.
Vi fant imidlertid en park i nærheten av en skole eller kanskje et universitetsbygg - for å være ærlig har jeg litt vanskelig for å huske hvilket - og der fikk vi tatt det vi trengte. Etter det begav vi oss stille og rolig mot sentrum, siden vi fortsatt hadde vår tredje og siste dag i Fælledparken foran oss. På dette tidspunktet begynte kroppene våre virkelig å protestere mot all den fysiske aktiviteten vi hadde utsatt dem for. Så vi fant en kafé i nærheten av Rådhuspladsen, satte oss ned, spiste noe godt og nøt faktisk det ganske fine været.
Senere, da vi begynte å gå mot Fælledparken, støtte vi på et hinder vi faktisk visste var der: sykkelrittet Copenhagen Sprint. Løypen var lagt opp på en slik måte at det var veldig vanskelig å krysse gaten og komme oss over til Østerport og Fælledparken. Så vi fulgte løypen en stund for å finne et sted der vi kunne komme oss over på den andre siden. Underveis så vi mange syklister, som spesielt Ea heiet og ropte til, mens jeg endte opp med en ekstremt stygg cap med «Copenhagen Sprint» på, som fikk meg til å se ut som en bilmekaniker fra 1970-tallet.
Vi fikk også litt hardt godteri og gikk over en gangbro som bare kan beskrives som ekstremt skremmende. Den vaklet, bøyde seg og svaiet i luften på en måte som gjorde at både Ea og jeg absolutt hatet hvert eneste sekund vi var på den. Men vi kom oss over, krysset sykkelrittets rute og befant oss plutselig bak Østerport stasjon, hvorfra vi endelig kunne sette kursen mot Fælledparken for siste gang.
På dette tidspunktet hadde jeg fanget alle de skinnende Pokémonene jeg hadde håpet på da helgen begynte, og nå handlet det egentlig mest om å fange så mange ekstra som mulig, slik at jeg skulle ha noe å bytte med senere. På den tredje dagen hadde vi begge fanget det vi ønsket, noe som betydde at vi kunne nyte opplevelsen og menneskene enda mer. Vi var stive og slitne, så vi delte oss opp en stund av og til, slik at den ene kunne gå rundt mens den andre bare kunne slappe av. Stivheten og utmattelsen hadde slått til, men på en merkelig måte gjorde det nesten opplevelsen enda bedre. Det føltes som et bevis på at vi virkelig hadde vært der. Vi hadde gått byen på hodet. Vi hadde fanget, raidet, ledd, svettet, forbannet de verkende beina våre og sett København gjennom « Pokémon Go »-briller.
Akkurat som de andre dagene endte det hele med Mega Mewtwo, og da vi forlot parken, kunne vi knapt gå. Ea hadde til og med måttet stoppe ved førstehjelpsstasjonen fordi kneet hennes plutselig ga etter, og vi måtte mer eller mindre slepe oss til Østerport stasjon, hvor vi tok toget tilbake til Glostrup. Pokémon Go -festen var over.
Og for en finale.
Vi hadde sannsynligvis hatt en av de beste opplevelsene i livet vårt under denne feiringen av Pokémon Go, som fyller 10 år i 2026. Totalt for hele helgen fanget jeg 143 Shinies, gikk nesten 70 kilometer over tre dager og fanget alle Shinies-ene jeg hadde satt meg fore å finne, pluss noen få til. Jeg kom hjem til Vejle kl. 21.30 søndag kveld og måtte være eksaminator i Tornbjerg neste morgen, så det var ikke mye tid til å hvile. Men ærlig talt, for en opplevelse. Det var fantastisk.
Og det sprøe er at mine egne tall bare var en liten dråpe i det enorme Pokémon-havet som København hadde blitt den helgen. For etterpå ble tallene for hele arrangementet offentliggjort, og de er nesten vanskelige å fatte, selv når man selv var midt oppi det hele. Det ble solgt 60 000 billetter til spillingen i Fælledparken, det var 74 275 billettkjøpere i København, og i hele byen ble 613 956 « Pokémon Go »-spillere registrert. I Fælledparken ble det fanget 11 795 870 Pokémon; under spillingen i hele byen for de med billett ble det fanget 50 780 984; og i hele København ble det fanget totalt 78 644 331 Pokémon. Det er så mange små digitale skapninger at man nesten synes synd på professor Willow hvis han må katalogisere dem alle etterpå.
Men tallene gir mening når jeg tenker tilbake på helgen, for det føltes enormt. Ikke bare «det er mange mennesker i en park»-enormt, men virkelig som om et ekstra lag hadde blitt lagt til hele København i noen dager. Et lag med raids, spawns, innsjekkinger, LEGO-butikker, turister, innholdsskapere, slitne ben, regnbyger, en følelse av fellesskap og voksne som, helt på alvor, jaget Unown rundt en innsjø. Det var « Pokémon Go » på sitt beste, fordi spillet ikke bare foregikk på telefonen. Det foregikk i byen, blant folk, og i alle de små øyeblikkene da du bare kom i snakk med noen fordi dere begge søkte ly for regnet eller ventet på at en raid-lobby skulle fylles opp.
Jeg håper virkelig at Go Fest kommer tilbake til København. Arrangementet ble utsolgt i Europa for første gang, og det var også det første året alle de tre fysiske Go Fest-arrangementene ble utsolgt. Det sier virkelig noe om hvor sterkt spillet fortsatt er, og hvor mye folk er villige til å reise, gå, svette, fryse, lade opp powerbankene sine og ødelegge knærne sine bare for å være en del av det. Erfaringen viser imidlertid også at Go Fest vanligvis bytter by hvert år, så jeg er ikke sikker på om København vil få den æren igjen med det første. Men vi kan alltid håpe. Fælledparken fungerte fantastisk, København fungerte fantastisk, og måten byen og spillet flettet seg sammen på var noe av det beste med helgen.
Heldigvis er Go Fest ikke over ennå, for Go Fest Global finner sted 11. og 12. juli fra kl. 10 til 19 lokal tid, og det er gratis for alle trenere som logger seg inn under arrangementet. Det betyr at alle kan være med, selv de som ikke sto i Fælledparken med ømme ben og en telefon som ble varm som en liten teknologisk potet. Global-arrangementet blir en intens opplevelse, men også en feiring av det Pokémon Go gjør best. Det får folk ut på tur, det får folk til å møte hverandre, det får fremmede til å småprate under et regnvær, og det minner folk som meg om hvorfor jeg fortsatt spiller det, ti år etter at noen først spurte om folk fortsatt gjorde det.
Ja, det gjør vi.
Og etter den helgen i København er jeg ganske sikker på at vi kommer til å holde på en stund til. La oss dra!