Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
artikler

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter

I kjølvannet av Kristians oppgjør mot privilegerte spillere, tar Suzanne et dypdykk ned i hva det vil si å være godt representert, og hvorfor dette er så viktig.

Dette begynte som en oppfølgningskommentar til Kristians Kjenn din plass, som tar for seg egoismen til priviligerte spillere. I en slags skjebnens ironi endte jeg opp med å bli "en innbitt skribent eller journalist [som] skriver en respons om verdier og mangfold," og sitter her nå, fem intervjuer og dusinvis med kildeartikler senere, med en artikkel fra oss på den andre siden. Fra oss som du aldri kan vite om er med i et spill fordi vi har "gjort oss fortjent til det", eller fordi vi er en del av en slags mystisk og ondsinnet "påtvungen inklusjon"-konspirasjon.

Problemet med å leve i en boble, og være privilegert, er at man som regel ikke innser at man lever i en boble eller er priviligert. Man innser ikke at det er et problem eller at noe er galt. Hvorfor skulle man det? Alt er jo tilrettelagt for deg, og omtrent alt av underholdning bekrefter denne tankegangen. Det er kun åpenlyst for de som står utenfor, og gjerne skulle blitt inkludert i boblefelleskapet, eller, aller helst, bryte barrieren og bli kvitt boblen en gang for alle. Den største bobla i spillverdenen, ja generelt i den populærkulturelle sfæren, tilhører hvite heterofile menn.

Før du farer opp i sinne og føler deg personlig angrepet vil jeg bare si dette: 1. Det er ikke noe galt i å være en hvit heterofil mann, du kan ikke noe for hva du er. 2. Det er fullt mulig å være en del av en privilegert gruppe, og likevel ha det kjipt som enkeltperson. 3. Ingen er ute er å skvise hvite heterofile menn ut av underholdningsbildet, eller undertrykke stemmene deres. Det handler ikke om det.

Dette er ting som ikke burde være nødvendig å si, men som er det likevel. Og med tanke på reaksjonene til at Ellie kysser en jente i den ene TLoU II-traileren, at en kvinne er med i Battlefield V, og furoren hver gang spillindustrien gjør noe som helst kun myntet på minoriteter, er det en del andre ting som ikke burde være nødvendig å si, som må sies likevel.

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter

Det handler om mangfold og representasjon i media, spesifikt i spill, og hvorfor dette er så viktig. Så, hvite heterofile menn, senk skuldrene, for denne teksten er ikke om dere, men den er til dere.

Men hvordan skal man forklare hvor viktig representasjon i media er til noen som alltid har vært representert? Til en gruppe mennesker som alltid er i overtall, og aldri har blitt ekskludert fra noe? Som alltid har sett varianter av seg selv i film, serier og spill?

Ok, her er et scenario: Tenk deg at du vokser opp som hvit geek, og alt du er fan av - alle filmer, alle serier, alle spill - er i essens Black Panther.
Alt du er fan av bombarderer deg med det underliggende budskapet at du ikke er god nok til å være verken helt eller hovedperson i din egen historie, men blir konstant satt i bås som enten skurk, eller comic relief. Du er en token, en sidekick, en høylytt og/eller rappkjefta kompis, den som dør først i skrekkfilmer, den som skremmer helten i trange bakgater og skumle strøk.

Tenk deg at du vokser opp som heterofil, og svever i ensomhet utenfor LGBTQ-bobla, hvor 90% av befolkningen befinner seg. Verden hater deg. Og når du søker tilflukt i den fantasiverdenen som spill, filmer og serier byr på, oppdager du at seksualiteten din blir brukt som en plottvist, som en punchline, som karikatur, som noen som skal outes for så å begraves og de eneste rollene sånne som deg får fylle er sassy kompis, eller offer for hatkriminalitet. Seksualiteten din er aldri et valg som blir tatt, men er alltid noe som kan velges bort. Tenk deg at et AAA-spill endelig velger å gjøre hovedfiguren sin heterofil, og viser henne kysse en gutt i den nyeste traileren, og at det blir møtt med kommentarer som "at det føles påtvunget" og "det er greit at man er heterofil, men trenger man å dytte det ned over hodet på folk?"

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter
Bildet er hentet fra Twitter

Tenk deg at du vokser opp som mann, og selv om du utgjør 50% av verdensbefolkningen og 50% av gamere, har majoriteten av spill (og filmer og serier) kvinnelige hovedfigurer, og er myntet på kvinner fordi det bare er de som spiller ordentlig spill. Menn spiller jo bare Candy Crush, Farmville og The Sims, og er ikke ordentlig gamere. Så heltene dine består av Britt Blazkowicz, Nathasha Drake, Marcine Fenix, Doom Gal, Super-Maria og Duchess Nukem, og de få mennene som dukker opp er der bare for at vi skal ha noe pent å se på, eller fordi vi trenger noen å redde så vi har en grunn til å drive med all denne skytingen og slåssingen, en såkalt "mansel in distress". Du er assistent, sekretær, kropp, kjæreste, sexobjekt, token mannlig superhelt, kropp, motiv for kvinners handlinger, kropp, men ikke helt eller hovedperson. Studioer sier de ikke kan ha med menn i spillene sine fordi de er så vanskelige å animere. Og skulle noen finne på å inkludere en mann som hovedperson, er sjansen stor for at mange kvinner kommer til å si "Dropper dette, kan ikke relatere meg til en mann," og "dette er fullstendig historisk ukorrekt" og så videre herfra og inn i evigheten. Sannsynligheten for at denne mannen får et absurd kostyme, og poserer i stillinger som kun er mulig hvis ryggraden hans består av gelé, er stor.

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter

Velkommen til den popkulturelle ødemarken vi spillminoriteter befinner oss i (og noen av oss er ikke en minoritet en gang)! Og selv om det frister å starte en revolusjon og styrte våre undertrykkere, er det ikke det vi vil. Vi vil bare ha litt mangfold. Vi vil bare inkluderes på en måte som reflekterer mangfoldet i den virkelige verden, og du vet, behandles med respekt... som om vi er helt vanlige, ordinære mennesker.

Men alt er ikke bare fælt, og noen aspekter er på bedringens vei. Hyperseksualisering av kvinnelige spillfigurer er på vei ned, ifølge en studie gjort av Teresa Lynch, medie- og kommunikasjonsforsker ved Indiana University, hvor hun tar for seg 571 kvinnelige figurer fra 1989 til 2014. Så det er bra. Og vi begynner å få flere kvinnelige figurer å velge mellom. Valgmuligheter er jo nesten et fremmed konsept for oss spillminoriteter (takk og lov for rollespill og Overwatch)! Det er det fremdeles for de fleste, men ikke for meg. Hvorfor? Fordi jeg er hvit og heterofil. Superpriviligert! Ja, med det unntak av at jeg er kvinne da...

"I sobbed when I finished Gone Home. I sobbed because the closing beat of the narrative moved me to tears but also because I finally felt my own queer womanhood reflected back at me within the context of a fully realized game world." - Samantha Allen i Closing the gap between queer and mainstream games.

Jeg har en veritabel godteskål å kose meg med (til tross for dette føles det alltid enormt stort å se meg selv representert i etablerte franchiser - jeg hadde klump i halsen gjennom hele Force Awakens, Rogue One og Wonder Woman, og du kan banne på at jeg hylte da Kait ble avduket som hovedfiguren i Gears 5!). Den er i hvert fall halvfull (eller halvtom), men jo flere tilhørende sirkler du har i minoritets-venndiagrammet ditt, jo dårligere står det til med den godteskåla. Er du hvit og lesbisk halveres innholdet i den. Er du hvit og homofil, står det enda litt dårligere til. Er du ikke blenda-hvit? Kvart godteskål. Er du trans eller queer i tillegg? Kos deg med smulene, og den ene moste punsjknappen helt i bunnen av bolla. Og har du et fysisk handicap, vel da har du den første halvtimen av The New Colossus, og episode 4 i Life is Strange å kose deg med.

Til tross for at ting er på bedringens vei, hadde bare 8% av alle spillene som ble presentert på årets E3 kvinnelige hovedfigurer. Åtte prosent! I 2015 inneholdt kun 5% av alle spill en afro-amerikansk hovedfigur, dette til tross for at 53% av voksne afro-amerikanere spiller spill (så det å påstå at markedet ikke tilstede er nonsens, for å være helt ærlig). Det står enda verre til med latin-amerikanere og asiatere (henholdsvis 1% og 3% i 2014). I 2017 gikk Gamesradar gjennom hvor mange spill som inneholdt skjeive figurer. Svaret da var 179. Av de var kun 83 spillbare. Av de igjen vare det bare åtte som var skrevet som queer. Hos alle de andre kunne det velges bort. Så det at en kvinne dukker opp i Battlefield V, og at ett av spillene som kommer ut i 2019 (forhåpentligvis) har en lesbisk hovedperson, er noe som kan kalles for "pandering" og påtvunget, er, for meg, en fullstendig absurd tanke.

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter
Bildet er hentet fra Feminist Frequency

Men hvorfor er mangfold så himla viktig?

Jeg spurte Kim Johansen Østby om det samme. Han er førstelektor ved Instituttet for medier og kommunikasjon på UiO og har skrevet doktorgradsavhandling om representasjon av kjønn og seksualitet i Bioware sine spill (From Embracing Eternity to Riding the Bull: Representations of Homosexuality and Gender in the Video Game Series Mass Effect and Dragon Age), så jeg følte at han kanskje hadde ett og annet å si om saken (du husker han kanskje fra artikkelen Spilla har skylda). Det stemte!

"Det er flere grunner til at representasjon og mangfold er viktig. Helt grunnleggende: verden er mangfoldig. Den vestlige kulturen er mangfoldig. Hvis massemediene har som mål å nå ut til befolkningen så holder det ikke med å kun henvende seg til visse grupper igjen og igjen. Det marginaliserer og ekskluderer," sier han.

"Spill er sosiokulturelle produkter og er sådan aldri bare ren fantasi eller oppspinn," legger han til. "Spill baserer seg ofte på eller skaper innhold som resonnerer med samfunn, kultur og ideologier. Dette kan være både eksplisitt og implisitt, bevisst og ubevisst, og som kan både være med på å bekrefte og utfordre ideer som finnes "utenfor". Spill er ikke bare en passiv refleksjon av verdens/kulturens tilstand, men er like fullt med på å utvikle normer, verdier, og ideologier videre. På lik linje med mangfoldig representasjon i andre medier kan også spill være med å bryte med begrensende normer og åpne opp for flere typer erfaringer."

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter

En annen ting er stagnasjon. Hvis de samme historiene blir fortalt av den samme typen mennesker, alltid sett gjennom de samme kulturelle øynene - da stagnerer historiefortellingen, og vi blir stuck med det samme oppgulpet år etter år. Reboots, remakes, remasters, om og om igjen. Som Derek Manns, en spilldesigner ved DeVry University i Illinois, og Marcus Montgomery, en veteran fra spillbransjen, sier i artikkelen The Video Game Industry's Problem With Racial Diversity:

"If you have more diverse storytellers, they will start to bring their own perspectives and try and attack different avenues that have not been explored before."

"There's always going to be a critical nuance that's more explored if you are from a particular demographic," sier Montgomery. "Like, I'm a heterosexual male, I have no idea what it's like to be a lesbian woman. I don't think any kind of research is going to allow me to get the right nuance."

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter

Hvorfor spiller det en rolle hvilken rolle man spiller?

Vel, en ting er empati, evnen til å sette seg inn i andres situasjoner, fylle andres sko. Som hvit heterofil mann får man ikke muligheten til å bruke denne evnen veldig ofte. Evner som ikke blir brukt ruster bort. Og jo mindre empatiske folk blir, jo verre blir verden. Mangfold både foran og bak "kamera" fører til færre stereotypier, færre stereotypier fører til bedre representasjon, og alt dette igjen fører til en normalisering av minoriteter i spill, altså det blir vanligere å se oss, som igjen kan føre til mindre trakassering. Det er håpet i hvert fall. Som Christine Marie Jentoft, skeiv gamer og transaktivist, så fint sier det:

"Fordi at for oss mennesker så er det vi ser i fiksjonen ofte noe speiler oss selv i. Vi liker å finne våre styrker og svakheter i figurene vi følger, og da hjelper det når figuren ligner litt på oss, selv om figuren er en blå alv fra et et magisk land. Jeg tror også det er sunt å iblant spille karakterer som er litt ulike oss selv, spesielt om de er godt skrevet. Spill har evnen til å la oss "se" gjennom andres øyne og få et innblikk i en hverdag eller situasjon vi selv ikke har muligheten til å oppleve."

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter

Stine Thordarson Moltubakk, universitetsbibliotekar ved NTNU med Mastergrad i tverrfaglige kulturstudier og Spillpike, er enig og legger til at:

"Representasjon virker også inkluderende - det er et grunnleggende menneskelig behov å føle seg inkludert og sett. Det gir en opplevelse av at jeg også er en del av denne verdenen, jeg finnes, min historie betyr også noe i det mediet jeg elsker - spill. Jeg vil også understreke at jeg har hatt stor glede av andres historier. F.eks. hovedpersonen i Firewatch. Jeg er ikke en hvit, skjeggete mann i 40-årene med dement kone, men jeg satte stor pris på å få ta del i hans historie likevel."

Kristine Ask, Spillpike-kollega og førsteamenuensis ved Institutt for Tverrfaglige Kulturstudier på NTNU, trekker også frem inkludering som en viktig faktor ved ordentlig representasjon.

"Når spillene vi utforsker ikke har mennesker som ser ut som eller som tenker som oss selv, skaper det et utenforskap. En følelse av å være unormal og annerledes. Det er et dypt menneskelig behov å få lov til å høre til et sted. Så når kulturen vi omgir oss med til stadighet kommuniserer til oss at vi ikke hører hjemme der - at det ikke er for oss - da blir det et skår i spillgleden.
Og motsatt, når vi får se og spille figurer som vi kan relatere til, føler vi oss inkludert. Det blir lettere å leve seg inn i spillet, føle seg investert i avataren og spillverdenen som vi utforsker. Forskning har vist at å identifisere seg med avataren man spiller øker innlevelsen (eng. immersion), så da er det synd når spill tilbyr så få alternativer - og altfor ofte bare en hvit mann.

Det er jo ikke slik at man må ha spillfigurer av samme kjønn, hudfarge eller legning for å kunne leve seg inn i spillet. Gleden med spill kan like gjerne være å leve seg inn i en annens verden. Problemet med dårlig representasjon ligger heller i hvor ekstremt dominerende en type representasjon har blitt. Når «scruffy white dudes» blir de facto spillhelt er det ikke bare ekskluderende ved å lage en karakter som er relaterbar for hvite heterofile menn, og slik signaliserer at de er hovedmålgruppen - en slik ensformighet er også en måte å lage kjedelige spill. Det er rett og slett utrolig begrensende for spill som format å måtte lage spillfortellinger og spillmekanikker som skal passe med «viser aldri følelser, men har morsomme quips og er flink til å sparke rumpe»-avatarer.

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter

"Jeg syntes forøvrig det var interessant å se hva som skjedde da Rust gjorde kjønn og hudfarge random når man starter et nytt spill," skyter Stine inn. "Det er jo slik vi kommer inn i verden - tilfeldig. "Spillminoriteter" har nesten utelukkende spilt karakterer som ikke representerer dem selv i mange år og det har gått greit. Men man blir lei av ensidigheten, og begynner å etterspørre mer variasjon. Hvorfor ble Rust sin løsning et såpass stort problem for "spillmajoriteten"? Var det fordi de ikke greide å identifisere seg med noen som ikke så ut som dem selv?"

Men nå er det 2018 - det kan umulig være så mye å grine over nå?

La oss ta et steg tilbake og snakke om tall igjen. Jeg spurte Kim om ting hadde blitt noe bedre siden han skrev avhandlingen sin, og om skjevfordelingen av skjeive figurer hadde blitt mindre...vel, skjev.

"Vi har fått flere spill som omhandler skeive karakterer eller skeiv tematikk,og den største utviklingen her har skjedd gjennom indie-spillene. Indieutviklere er typisk ikke bundet av de samme normene og praksisene til mainstreamindustrien (som har et komplekst samspill mellom normer og økonomi) og har lettere for å utforske alternative historier (her forstått som historier og karakter som ikke vanligvis kommer til syne i mainstreamspill)," forklarer han. "Mainstream-industrien er fortsatt treg, men her har vi også sett noe utvikling. BioWare ga jo ut Mass Effect: Andromeda i fjor og der fortsatte de jo med romansesystemet sitt (men spillet fikk kritikk for å ha underprioritert de skeive romansene - færre dialog og scener sammenlignet med de heteroseksuelle romansene). Så det har blitt bedre, men det er fortsatt en ganske skjev fordeling. Det er fortsatt ikke altfor vanlig å treffe på tydelige eller åpne skeive karakterer i vestlige mainstream-spill, og enda sjeldnere å spille dem som hovedkarakterer."

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter

Jeg stilte Shareef Jackson, STEM Diversity Advocate, spillprofessor ved Univeristy of Wisconsin og skaperen av Yotube-serien Gaming Looks Good, det samme spørsmålet - om ting har blitt noe bedre siden 2015, og om det har skjedd noen endringer i hvordan, for eksempel, afro-amerikanere blir fremstilt i spill.

"Things have been improving somewhat. There have been more Black leads but most have still been male and cis. More women of color are needed as main characters. In addition, other characters of color in stories still tend to lack depth and/or represent the stereotype of the sassy friend. Basically, all characters need depth," sier han. "All popular media (books, tv, video games, etc) that is fictional can still affect people's perspectives on culture. The media should reflect the viewership, which is incredibly diverse. Also, not all video games are fantasy and make believe - some strive for realism, making these issues even more important." Avslutningsvis forklarte han at: "Not being represented has made me feel like I'm not wanted or respected inside of a culture that i participate in. Diverse groups of people have consumed various media for a long time, and that media should in turn represent us as consumers."

"Jeg er ikke så naiv at jeg forventer mange spill med en lesbisk, transkjønnet hovedkarakter, men når jeg kjenner jeg blir litt gira fordi spillet gjør det obligatorisk å være kvinne, selv uten romancing-muligheter, så er det kanskje litt lite." - Christine Marie Jentoft.

Men dere kan jo bare spille rollespill. Der kan dere være hva dere vil

Ja, heldigvis har vi jo rollespill hvor vi kan mekke figurene våre selv. Kim, Christine og Kristine nevner alle spillserier som Mass Effect, Dragon Age, Fallout og Guild Wars hvor man i hvert fall kan få en slags representasjon av seg selv, og føle hvordan det er å bli inkludert. But here's the rub! I og med at kjønn, seksualitet og hudfarge er valgfritt i disse spillene, har disse tingene null og niks å si for hva som skjer med deg som figur i spillet. Du blir utsatt for prøvelser og kjipe hendelser, ja, men ingen av disse skjer på grunn av hvem, eller hva du er. Lee Williams, spillkritiker og Youtuber, uttrykker det kanskje best i artikkelen Black While Gaming:

"I've personally made Shepards with blonde hair and blue eyes, i've made black, indigenous American and Asian looking Shepards. But i've never considered them to be black, indigenous, or Asian. Cmdr. Shepard is a default character whose history is more or less identical, no matter what he or she looks like. In Mass Effect we have the physical representation of a black character, without any 'cultural blackness.' Because Cmdr. Shepard isn't black. Shepard's a multicoloured, dual-gendered placeholder for a white man's story, and completely devoid of cultural variance that defines race and gender."

Kjønn, seksualitet og hudfarge har nesten større konsekvenser i et tullespill som Fractured But Whole, hvor spillet tilsynelatende skulle bli vanskeligere jo mørkere hudfarge du hadde, og du får tilfeldige møter med fiendtlige figurer basert på kjønnet og seksualiteten din. Rollespill er vel og bra, men til syvende og sist er det en slags cop-out hva representasjon og mangfold angår. For at ting skal bli representativt trenger vi flere spill hvor hovedfiguren er skrevet som kvinne, skjeiv (hallo TLoU II) eller er fra andre nasjoner og kulturer, for ikke å snakke om handicappet eller ikke-nevrotypisk. Vi trenger våre egne helter, skrevet for oss, skrevet av oss. Vi vil ikke stjele heltene deres i mangfoldets og representasjonens navn - vi vil bare ha rom og mulighet til å skape våre egne.

Vi vil ikke ofre machomannen på mangfoldets alter

Verden er stor, og den er fylt med så mange forskjellige typer mennesker. Det at mesteparten av oss er usynlige i en av de største underholdningsbransjene som finnes, gir ikke mening. Ingen fortjener å føle seg uønsket, usynlig, uverdig, ikke-eksisterende, alene. Selv ikke du, kjære hvite heterofile mann. Mangfold og representasjon er noe som burde feires og omfavnes, ikke fryktes og motarbeides, for gjett hva: Ordentlig representasjon kommer til å gagne dere også! Fordi dere har deres helt egne stereotypier dere blir bombardert med.

"Rambo: First Blood Part II for the Sega Master System in 1987 - The second player character, Zane, was a darker skinned palette swap of the Rambo character. That was close enough for me - it was the first game where I felt connected to a Black character. It felt great!" - Shareef Jackson.

"Spillpublikummet er mye mer mangfoldige enn "hvit heterofil mann"-stereotypien, som i seg selv er en mangfoldig type mennesker som egentlig får ganske snevre og ofte overidealiserte representasjoner av seg selv/slik de burde være, hva de skal være tiltrukket av, ting som kan stemme veldig lite med hvordan de faktiske spillerne er, føler seg eller ser ut - men det blir tatt for gitt," sier Kim Johansen Østby helt til slutt.

Og til syvende og sist, kommer ordentlig mangfold og representasjon til å gi oss bedre spill, mer troverdige figurer og mer engasjerende historier, og hva er så skremmende og fælt med det? Jeg mener, hva skjedde da en minoritet tok over Thor-franchisen? Jo, vi fikk Thor: Ragnarok, som kanskje er en av de beste Marvel-filmene vi har hatt så langt. For ikke å snakke om det friske pustet Black Panther var. Og til dere der ute som tror at fordi det blir flere av oss, så det blir det færre av dere: Nei, det er ikke sånn det fungerer, vi er ute etter likestilling - ikke hevn. Mangfold og inkludering gjelder for dere også. Vi vet hvor kjipt det er å ikke bli inkludert, og vi ville aldri utsatt dere for det.



Loading next content