Etter å ha storkost meg med Marvel Cinematic Universe-filmene og seriene gjennom tretten år er tanken på hvordan de ulike historiene kunne utartet seg totalt annerledes bare med noen små endringer ganske fascinerende. Derfor har jeg alltid vært nysgjerrig på hva de ti episodene av What If...? vil bringe til bordet med sine alternative utgaver, og de tre første episodene pirrer meg enda mer både på godt og vondt.
Når jeg skriver vondt er det egentlig på en bra måte, for det vonde er at rundt tretti minutter ikke er nok tid til å virkelig dykke ned i de alternative universene. Ta for eksempel første episode som handler om hva som ville skjedd om Peggy Carter fikk Dr. Irskin sitt serum og ble Captain America. Mens Captain America: The First Avenger fikk nesten to timer på seg til å fortelle hvordan en person takler denne forvandlingen må vi altså nøye oss med rundt en fjerdedel av tiden her. Slikt fører til at historien og personene utvikler seg i brutal fart, noe som gjør det hele litt mindre gripende.
Ikke misforstå. Hver av de tre episodene er fylt til randen med heftige, godt animerte scener som bærer preg av å være laget av meget talentfulle folk. Å se nye vrier på velkjente historier med mange av de samme skuespillerne er skikkelig gøy. Spesielt om du vet hvordan det hele egentlig utfoldet seg. Enkelt sagt virker det så langt som om What If...? er et takkebrev til oss som har fulgt MCU fra første stund. Med nye tolkninger av velkjent musikk, både store og små endringer av elskede historier og episoder tettpakket med både action, drama og humor er det bare savnet etter mer dybde som setter et lite skår i gleden over å nærmest oppleve de første fasene av MCU "på nytt". Noe mer bør jeg egentlig ikke si siden mesteparten av konseptet og underholdningsverdien avhenger av overraskelsene i seg selv, så bare se de første episodene selv for å se om det er noe for deg eller ei.