(08) Alien vs Predator-serien
Jeg slår disse sammen, for hva er poenget med å skille søppel fra hverandre? I min verden kvalifiserer disse knapt nok som Alien-filmer, så jeg ser ikke akkurat tilbake på disse hjerneløse crossover-filmene med glede. Den første søppelfilmen føltes som en gjeng actionfigurer som taklet hverandre i 90 minutter, og Xenomorph føltes som en pysete filledukke i forhold til Predator. Requiem, på sin side, var uforståelig å se på fordi filmen hele tiden var dyppet i mørke for å skjule de mange, mange feilene. Disse hjernedøde actionfilmene kan utsettes for etsende Alien-syre...
(07) Alien: Covenant
Det som kunne ha blitt en moderne Frankenstein, Covenant, ble i stedet et ubesluttsomt rot som verken visste inn eller ut. Den ville fortsette navlebeskuelsen fra Prometheus, men samtidig være en fantasiløs monster-slasher, og det endte opp med å bli en ujevn film som ikke var for noen andre enn Scott selv. Det er synd, for David som karakter er fenomenalt realisert, og jeg ville heller ha sett mer av mystikken i Prometheus enn å se Scott prøve å fikse noe som aldri var ødelagt til å begynne med. Når en hel filmverden roper unisont "Ta på dere de jævla hjelmene" i løpet av de første 20 minuttene av filmen, sier det nok mye om handlingen...
(06) Alien: Resurrection
Hvis skuffelse hadde hatt et ansikt, ville det ha båret forsiden av denne feberdrømmen. Jeg elsker Sigourney Weaver, men overgangen fra hennes tragiske svanesang til dette utflippede rotet var noe skurrende, og selv som tilskuer kunne man føle at noe var "off" med Amelie-regissørens bidrag til serien. Tonen og manuset i denne oppfølgeren var helt på jordet, og på den ene siden rotet den med Xenomorph-mytologien, men på den andre siden forvandlet den en blek franchise til et overspilt og teit kapittel...
(05) Alien: Romulus
Som jeg nylig skrev i min anmeldelse, levde ikke filmen opp til sitt sanne potensial takket være at andre halvdel sporet av på en såpass lite spennende måte, men samtidig var det fortsatt nok av groteske herligheter å fråtse i for hardcorefansen som har ventet på mer Alien-action. Visuelt er den også en av de flotteste i serien, og selv om filmen for det meste er en fanservice-remix, finnes det også en underholdningsverdi som ikke var til stede i de nevnte filmene - selv om pulsen ikke er helt der.
(04) Prometheus
Selv om den ikke er en ren Alien-film, deler den samme DNA. Selv om argumentet om at Prometheus overforklarer penishodets opprinnelse er forståelig, er dette en effektiv science fiction-film om menneskets opprinnelse og hva det vil si å være menneske - et like viktig tema i denne filmserien. Ambisjonene, musikken, avskyen og selve tanken på å bli hatet av skaperne våre var nok til å skape en fantastisk filmopplevelse - til tross for at manuset halter og karakterene hele tiden oppfører seg som kunnskapsløse idioter.
(03) Aliens: Director's Cut
James Cameron vet virkelig hvordan man setter sammen en oppfølger, for selv om Xenomorph mister noe av glansen når det nå kryr av hundrevis av monstre som blir banket opp med maskingevær, var spenningen uutholdelig. Det er så mange briljant gjennomførte marerittscenarier at de fleste filmer i samme sjanger har slitt med å matche denne oppfølgerens briljans, og Sigourney Weavers modige karakter kom virkelig til sin rett her. Director's Cut er enda bedre, enda strammere, enda skumlere.
(02) Alien 3: Assembly Cut
Filmseriens sorte får byr på akkurat det jeg ønsker meg av en Alien-historie. Den er deprimerende, håpløs, mørk, klaustrofobisk, skummel, uhyggelig ... den dystre dødsangsten var en merkelig forfriskende kontrast til den mer eventyrlystne forgjengeren, der filmskaperne i bunn og grunn lurer seeren etter den koselige Aliens-slutten, og jeg elsker denne vinklingen. Selv om vi aldri fikk se David Finchers opprinnelige visjon, klarte Assembly Cut-versjonen å utdype et allerede blekt mareritt til en tilfredsstillende tragedie for Ripley, og den kontroversielle tredje delen er fortsatt en av de sterkeste historiene i denne oppfølgerserien.
(01) Alien
Det er ikke noe å si på dette. Ridley Scotts "Haisommer i verdensrommet" er uovertruffen i sin sjanger, den perfekte organisme som ennå ikke har blitt overgått. Atmosfæren er fortsatt uhyggelig skremmende, 45 år senere, og den dag i dag hjemsøkes drømmene mine av den åttende passasjeren som jager meg gjennom forlatte romstasjoner. Alien var like rå og nedstrippet som den var elegant og kraftfull, og det menneskelige fokuset, den stramme tematikken og den dyktige lyssettingen bidro til å bore dette dypt ubehagelige konseptet inn i vår dypeste fantasi for all fremtid...
Hvilken Alien-film liker du best?