Den 6. august 1975 ble verden informert om Hercule Poirots død. Ikke gjennom en roman eller et litterært tidsskrift, men i en formell nekrolog publisert av The New York Times, med overskriften "Hercule Poirot er død; berømt belgisk detektiv". Femti år senere er denne gesten fortsatt en av litteraturhistoriens mest ekstraordinære skjæringspunkter mellom fiksjon og virkelighet.
Selv om Poirot var fiktiv, var han aldri bare en karakter. Han var en tilstedeværelse. Et sinn. En figur som var så omhyggelig utformet og så universelt beundret at han for mange lesere var (og fortsatt er) like virkelig som kvinnen som skapte ham: Agatha Christie.
Dette kan interessere deg: Det beste av Agatha Christie: Fem filmatiseringer alle Agatha Christie-fans bør se.
Poirot dukket første gang opp i 1920, i The Mysterious Affair at Styles. Christie var inspirert av de belgiske flyktningene som kom til Storbritannia under første verdenskrig, og gjorde sin detektiv til en av dem: en utlending, eksentrisk og briljant, stolt og dypt observant. Christie skulle komme til å utgi nesten 70 kriminalromaner, men det var Poirot som ble hennes mest varige litterære kreasjon.
I løpet av årene skulle han dukke opp i 33 romaner og mer enn 50 noveller. Med sitt karakteristiske eggformede hode, den voksede barten og sin besettelse av symmetri og logikk ble Poirot synonymt med klassisk detektivlitteratur. Han jaget ikke forbrytere; han overlistet dem ved hjelp av sine "små grå celler" og en urokkelig tro på orden og fornuft.
Christie skrev Curtain: Poirots siste sak under andre verdenskrig, i frykt for at hun kanskje ikke ville overleve bombingene. Hun forseglet manuskriptet og ventet i over 30 år med å utgi det. I den vender Poirot tilbake til Styles, stedet der karrieren hans begynte, for å løse et siste, uløselig mord. Eldre og med dårlig helse konfronterer han en morder hvis forbrytelser har gått uoppdaget i årevis, og hvis ondskap tvinger Poirot til å krysse en grense han aldri har gjort før.
I denne siste saken blir Poirot både detektiv og bøddel, og tar rettferdigheten i egne hender i en handling som er like tragisk som den er mektig. Han lider av en hjertelidelse og nekter å ta medisinen sin etter gjerningen, og dør, ikke som et offer, men som en mann som valgte å avslutte sin egen historie på sine egne premisser.
The New York Times.
New York Times' nekrolog sjokkerte den litterære verden. Den behandlet Poirots død som et faktum, oppga dødsårsaken og fremhevet hans bidrag til oppklaring av forbrytelser. For millioner av lesere var det et farvel til en skikkelse som var blitt en følgesvenn, feilbarlig, briljant og uforglemmelig.
Selv innrømmet Christie at hun hadde gått lei av ham. "Han var uutholdelig og et avskyelig, bombastisk, slitsomt, egosentrisk lite kryp", sa hun en gang. Og likevel var det kanskje bare hun som kunne ha gitt ham den utgangen han fortjente, en som smeltet sammen fiksjon og virkelighet på en enestående måte.
Poirots popularitet eksploderte også utenfor bøkene. Hans særegne væremåte og uforglemmelige personlighet gjorde ham til et naturlig valg for filmatisering. Albert Finney portretterte ham i den første store filmatiseringen av Mordet i Orientekspressen (1974), etterfulgt av Peter Ustinov og i senere tid Kenneth Branagh, som har gjenskapt detektiven i filmer som Death on the Nile og A Haunting in Venice.
Men det var David Suchet som virkelig ble Poirot. Fra 1989 til 2013 spilte Suchet hovedrollen i 70 episoder av ITV-serien Agatha Christie's Poirot, og leverte en så presis rolleprestasjon, helt ned til Poirots ganglag, diksjon og kulinariske smak, at han for mange fans fortsatt er den definitive portretteringen.
Agatha Christies Poirot. Forheng: Poirots siste sak.
Poirot var ikke bare en logikkens mann. Han var en mann av psykologi. Av mistenksomhet. Av elegant deduksjon. Historiene hans endte alltid med en teatralsk avsløring, som regel i en salong full av mistenkte, der han la frem alle ledetråder og skipte rettferdighet med klarhet og definisjon.
Hans assistent, kaptein Arthur Hastings, var en kopi av Sherlock Holmes' Dr. Watson, et fortellergrep som på en subtil måte viser Christies gjeld til Sir Arthur Conan Doyle. Men om Holmes var deduksjonens pioner, var Poirot dens perfeksjonist.
Fortellingene hans inneholdt ofte intrikate gåter, lagdelte motiver og moralske gråsoner, ikke minst i Curtain, der Poirots siste akt reiser vanskelige spørsmål om rettferdighet og etikk som fortsatt gir gjenklang i dag.
Femti år senere minner Hercule Poirots "død" oss om at noen fiksjonskarakterer overskrider sitt medium. Poirot har blitt en del av den globale kulturen. Han blir studert, sitert, parodiert og imitert, ikke bare som detektiv, men som idé.
Agatha Christies Poirot. Gardin: Poirots siste sak.
Agatha Christie, som gikk bort i 1976, etterlot seg ikke bare et litterært imperium (66 detektivromaner, 14 novellesamlinger og flere rekordstore skuespill), men også en verden der Poirot fortsatt eksisterer.
I sin elegante prosa skrev Christie en gang: "Det umulige kan ikke ha skjedd, derfor må det umulige være mulig på tross av det tilsynelatende." Dette prinsippet var Poirots rettesnor, og kanskje forklarer det hvordan en mann som aldri levde, kunne sørges over i en ekte avis, huskes av millioner og være elsket i hundre år. For femti år siden døde Hercule Poirot. Men som alle de beste karakterene i litteraturen forlot han oss aldri helt.
Hvem er de mest virkelige fiktive karakterene for deg?
