Da jeg fikk jobb i en nerdebutikk i Oslo, var det en stor avdeling med mangabøker som jeg ofte sto og kikket på med interesse. I årenes løp kjøpte jeg utallige bind av blant annet Attack on Titan, Full Metal Alchemist, Fairy Tale og One Piece. Jeg har altså fulgt Monkey D. Luffy i tegneserieform i mange år, og selv om jeg ikke har lest alle de mer enn 100 mangabindene - eller sett en brøkdel av de mer enn 1100 animeepisodene - har jeg likevel fulgt Luffy, Zoro, Usopp, Sanji og Nami, som utgjør stråhattpiratene, på mange underholdende eventyr. Det er litt over to og et halvt år siden vi ble kjent med dem i live-action-format på Netflix, og du kan lese vår anmeldelse av den første sesongen her.
Nå er hele gjengen tilbake. Reisen fra East Blue Sea til den beryktede Grand Line begynte i den første sesongen, men samtidig var det mange introduksjoner og andre ting å komme gjennom. Så når sesong to nå er i gang, kan vi si at reisen både begynner for alvor og, fremfor alt, tar fart. Beleilig nok gjør Luffy og gjengen et tidlig første stopp i Loguetown for å forberede seg på alvor på den kommende farlige reisen som vil ta dem opp Reverse Mountain og deretter endelig til Grand Line, der sesong 2 finner sted. Det blir raskt klart at den andre sesongen hever både tempoet og produksjonsnivået et par hakk, og det er en virkelig underholdende reise å følge.
Designet på stedene er fantastisk, og det er tydelig at Netflix har pumpet mye penger inn i produksjonen av serien.
Min første tanke om det hele er at det er litt som å oppleve et japansk rollespill. En slags road trip... unnskyld, båttur, der vi følger denne merkelige gjengen på deres reise fra en øy til en annen. Hvert stopp innebærer naturligvis eventyr og farer av ulike slag, der farene lurer på stedene de besøker, og siden de er pirater, er de også ettersøkt, til stor glede for den karismatiske, eksentriske og naive kapteinen Luffy. Tempoet er høyt, og selv om formelen i seg selv er ganske forutsigbar i hvordan episodene følger hverandre, er jeg helt solgt etter de to første episodene. Første halvdel av denne sesongen er utrolig sjarmerende og underholdende på alle måter, og til tross for noen ganske repeterende actionsekvenser og lignende tilnærminger til hvordan reisen skrider frem, mister den aldri hjertet eller tempoet.
I andre halvdel av sesongen begynner det imidlertid å svikte litt, som om det berømte problemet med at episodene er litt for lange blir tatt opp for ofte. Samtidig er det mange historier og karakterer som skal presenteres og gis plass, og det er ikke alltid det er mulig å få til en perfekt balanse. Til dels like hendelser hoper seg opp oppå hverandre, og selv om det er gøy å se Luffy svinge gummiarmene eller Zoro vise frem sverdferdighetene sine, blir det litt for repetitivt.
Heldigvis har One Piece et enormt galleri av fargerike figurer som du kan mikse og matche, der ingen frisyre, antrekk eller sminke er for sprø til å passe inn. Visst er det litt av en cosplay-advarsel til tider, men man kjøper det når alt annet er så vanvittig designet. Telefoner er enorme snegler, en av de nye hovedpersonene går konstant rundt med to sigarer i munnviken og resten i jakkelommene. Vi møter kjemper og snakkende dyr, og både helter og skurker roper ut navnene på spesialangrepene sine før de utfører dem... Ja, forhåpentligvis skjønner du poenget. One Piece er fantasy på alle tenkelige magiske måter, og du må prøve å ignorere det faktum at noen ting ser litt latterlige ut, for det er slik det er, og det er slik det skal være, og jeg lar meg rive med i all galskapen som skjer. One Piece er en lykkepille på så mange måter, fra den vakre grafikken til karakterene, utformingen av miljøene, og viktigst av alt, det fungerer veldig bra.
Chopper dukker opp og er bedårende!
Allerede i første sesong var de fleste, inkludert meg, fornøyde med hvordan det så ut og hvor underholdende det faktisk var. Jeg synes ofte det fungerer enda bedre i sesong to. På mange måter synes jeg dette er så bra som det kan bli når man skal oversette det hele fra tegnefilm til "virkelighet". Visst må det gjøres endringer og kuttes i hendelser, men det er tydelig at det er et fantastisk kildemateriale å ta utgangspunkt i, og at det har handlet om å få det hele til å fungere i dette formatet. Det gjør det stort sett, med noen få unntak når det gjelder tempo og enkelte karakterer som har en tendens til å forsvinne i lange perioder, som om de ikke helt vet hva de skal gjøre med alle sammen.
Men alt i alt er den veldig leken og sjarmerende, og etter å ha sett de åtte episodene i andre sesong (som alle er omtrent en time lange) på én dag, føles det virkelig som om jeg har opplevd og vært en del av et utrolig stort eventyr. Da rulleteksten til siste episode var over, var det spesielt én ting som gjorde meg veldig glad, og det var at serien er fornyet for en tredje sesong. Ventetiden blir riktignok lang, men jeg gleder meg allerede til flere eventyr på det åpne havet.