Ricky Gervais er uten tvil en av de mest talentfulle komedieforfatterne noensinne. I tillegg til å være en utrolig dyktig stand-up-komiker har Gervais gitt verden noen av de best rangerte og mest ikoniske komedieseriene gjennom tidene, blant annet «After Life», «Derek», «Extras» og den mest kjente av dem alle: «The Office».
Det som gjør disse prosjektene så populære og godt mottatt, er en kombinasjon av utmerket manus og kompromissløs humor, men også deres korte format. Hver av Gervais’ serier har som regel korte sesonger på seks episoder, der hver episode varer 20–30 minutter. Alt dette betyr at det er fullstendig fravær av overflødig innhold, et fullstendig fokus på kvalitet fremfor kvantitet, og man ender opp med å sette stor pris på disse prosjektene når de kommer, fordi utvalget av dem er så begrenset. Dette er nok en gang tilfellet med den animerte komedieserien fra Netflix, « Alley Cats.
Det vi har her, er en første sesong på seks episoder, som hver varer rundt 15 minutter, der vi følger en gjeng med grovmunnede og uhøflige løskatter mens de går om sine gjøremål i en britisk by. Det er et element av kameratskap mellom gjengen, men strukturen i * Alley Cats * er også i bunn og grunn bygget opp rundt tåpelige, nesten podcast-lignende samtaler der gruppen småprater om meningsløst tull og erter hverandre ved hver eneste anledning.
Enten det handler om bier, klimaendringer, religion eller til og med katters kjønnsorganer, er det stadig tilfeldige og tåpelige samtaler der gruppen av godt skrevet og veldefinerte karakterer byr på morsomme karikaturer og opptredener. Men i motsetning til hvordan dette ofte presenteres i amerikaniserte animerte komedieserier, er humoren her uforbeholdent britisk, noe som betyr at den er utrolig grov, ofte gjør narr av stereotyper, er stappfull av slang og lokale referanser, og bekymrer seg aldri en eneste gang for konsekvensene av det den sier eller gjør.
Og dette fungerer, ikke bare fordi det er vanvittig morsomt, men fordi det finnes de typiske Gervais-elementene som også søker å utforske grunnleggende følelser. «After Life», for eksempel, er en ganske mørk og deprimerende historie på overflaten, men under overflaten bobler det av lidenskap og karisma. Det samme gjelder « Alley Cats, der hver episode vil få deg til å le høyt gang på gang, samtidig som den tar seg tid til å være introspektiv når temaet dreier seg om død, forhold, forlatthet, modning og så videre. Serien er laget for å være en slags følelsesmessig berg-og-dal-bane, der det er ærlige og ofte triste nedturer, men også vanvittig morsomme oppturer.
Selv om den kanskje er over på et blunk, er « Alley Cats i bunn og grunn en ekte perle som du vil sette pris på og verdsette hvert eneste øyeblikk du tilbringer med den. Det er noe ved måten den er skrevet og strukturert på, det er noe ved denne stjernebesetningen som Gervais så ofte støtter seg på og hvordan de spiller på hverandre, det er noe så herlig ved den mer enkle animasjonsteknikken og hvordan den fremstiller disse kattene på en så menneskelig måte. Det er en virkelig, virkelig fantastisk kombinasjon av ulike elementer, og man kan nesten se på den som sluttproduktet hvis man slår sammen den tåpelige humoren fra «The Office» og den dyriske og sjarmerende premissen fra «Creature Comforts».
Så ja, den er veldig kort – så kort at man umiddelbart sitter igjen med et ønske om å tilbringe mer tid med denne morsomme kattebesetningen. Men igjen, det er en av «Alley Cats» største styrker, siden den ikke kaster bort tiden din og ikke er preget av utvannet tull. Den har et fantastisk tempo, er gjennomgående sjarmerende, og er kanskje den morsomste serien jeg har sett i år. Dette er nok et mesterverk fra Gervais du ikke bør gå glipp av.
