Så har vi endelig kommet til den siste dagen i året. Vi håper du har kost deg ordentlig i jula og fått deg noen velfortjente rolige dager fulle av moro, gode relasjoner, spillrelaterte julegaver og aktiviteter. Om du i tillegg har fått så mye god mat at buksene rakner og utnyttet gjestfriheten til vertskapet du besøker til det fulle med å skru varmeovnen på full guffe (det er tross alt de som må ta regningen, ikke du) er jo det bare enda bedre.
Spillåret 2022 har også kommet til veis ende, og på årets siste dag skal vi tradisjon tro kåre årets ti beste spill. Der vi i de tidligere kategoriene har plassert alle nesten-vinnerne i én unummerert bås får dere her den ferdig rangerte topp ti-lista basert på stemmene vi i redaksjonen har gitt til hvert enkelt spill. Hvis du ikke allerede har gjort det kan du også ta en kikk på de ulike kategoriene vi har kåret de siste dagene: Beste musikk, beste visuelle opplevelse, beste indie, beste gameplay og beste historie.
Med det takker vi for oss og ønsker dere alle et godt nytt (spill)år! Vi gleder oss til å kaste oss over spillåret 2023 sammen med dere!
Her er våre ti favorittspill fra 2022:
10. plass: Tunic
Ingar skriver:
Midt mellom kolosser som Elden Ring, God of War og Bayonetta har det i år sneket seg inn en liten rev i en grønn tunika som har smeltet våre hjerter mens han har blitt utsatt for spennende utforskning og tøffe bosskamper.
Tunic er spillet som ved første øyekast gir deg følelsen av å spille noe ala The Legend of Zelda: Link's Awakening, og det er helt riktig at eldre Zelda-spill har vært noe av inspirasjonskilden her. Samtidig byr spillet på en melankoli som er mer sammenlignbar med spill som Ico og Shadow of the Colossus, og kampsystemet byr noen ganger på så store og tøffe utfordringer at Dark Souls-fans vil kjenne seg hjemme.
To ting løfter dessuten Tunic opp til å bli ett av årets mest imponerende spill. Det ene er det faktum at spillet er utviklet av én mann, Andrew Shouldice. Det andre er hvordan spillet gradvis lærer deg opp ved hjelp av sider til en spillmanual som finnes rundt omkring. Måten denne manualen er utformet vekker noen sterke minner for en gammel spiller, og å lære seg å spille Tunic føles litt som hvordan det var å lære seg spill i gamle dager før man kunne lese. Kombiner dette med en spennende fortelling som formidles gjennom ikke-verbal kommunikasjon, god teknisk flyt og melankolsk musikk, og det er ikke rart å skjønne hvorfor Tunic hører hjemme på denne lista.
8. plass (delt): Sifu
Michael skriver:
I et spillår som bød på gigantiske opplevelser kommer Sifu inn som et fantastisk fokusert lite avbrekk fra alle de store verdenene å utforske. Utviklerne i Sloclap viser oss er at knyttnevene ofte holder for å skape et engasjerende spillsystem.
I Sifu er du på jakt etter hevn og har dedikert hele livet ditt for å bekjempe det onde. Hver gang du faller om kan du velge å våkne opp igjen et par år eldre og klar for mer kamp. Klarer du en bane går du videre til neste med samme alder som du avsluttet forrige på. Banene er satt opp lineært, men med nok å utforske etter hvis man virkelig leter.
Mestringsfølelsen som kommer av å klare en bane helt uten å dø er blant det beste du kan finne på denne listen. Denne loopen av konstant forbedring og repetisjon for å klare baner yngre, samt et kampsystem der de mest erfarne spillerne kan gå i dybden uten å ødelegge opplevelsen for nybegynnere i sjangeren, gjør Sifu til en av årets mest intense og positive actionspillopplevelser.
8. plass (delt): A Plague Tale: Requiem
Ingar skriver:
Før 2019 var Asobo Studio mest kjent for å lage diverse spill basert på hovedsakelig Disney-lisenser. På noen få år har dette endret seg drastisk, og studioet kan nå skimte med både Microsoft Flight Simulator og to A Plague Tale-spill på CV-en. Overgangen fra spill som Ratatouille til A Plague Tale: Requiem er mildt sagt overveldende (selv om vi nå skjønner hvor studioets fascinasjon for rotter kommer fra).
Fortellingen om Amicia og Hugo som må overleve både pest og forfølgelse i Frankrike under Svartedauden er en hjerteskjærende historie som viser både noen av de vakreste og mørkeste sidene ved et søskenforhold, og er sammen med Brothers: A Tale of Two Sons kanskje det beste som er gjort med tematikken innenfor spillmediet. Her får man øyeblikk hvor søsknene krangler åpenlyst og nærmest ønsker hverandre døde, før man brått kastes inn i liv-og-død-situasjoner som gjør en villig til å ofre alt for å redde den andre.
Legger vi til at A Plague Tale: Requiem ser latterlig bra ut takket være studioets egenutviklede grafikkmotor, en rottefysikk som definitivt vil utsette de med rotteskrekk for solide skyllebøtter med eksponeringsterapi og knallsterk musikk fra Olivier Deriviere, får man en tittel som definitivt fortjener å stå skulder til skulder med både krigsguder og gamle ringer. Oppfordringen er enkel: Spill A Plague Tale: Requiem, og sett det til fransk tale for å få det beste stemmeskuespillet og maksimal innlevelse.
7. plass: Bayonetta 3
Tommy skriver:
Platinum Games fortsetter der de slapp. Jeg er klar over at det finnes en gruppe mennesker der ute som ikke er noe glad i Bayonetta 3 av ymse årsaker, men der er ikke jeg. For meg er dette det klart beste spillet i serien, som kan skilte med de smootheste kontrollene, de teiteste minispill-twistene, den kuleste musikken og den merkeligste historien.
Den kjente og kjære Bayonetta-galskapen med onde uhyrer, digre demoner og angrep ute av all form for kontroll er absolutt til stede. Det er noe gledelig over å banke gørra ut av slemminger med store knyttnever og høyhælte sko rasende ut fra intet, før vår alles favorittheks røsker i stykker det som måtte være igjen. Jeg kjenner ingen annen spillserie som gir meg denne tilfredstillelsen.
Det varierte gameplayet gjør dette til en innertier for meg, og jeg er sikker på at dette vil bli husket tilbake på med glede i mange år framover.
6. plass: Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder's Revenge
Tommy skriver:
Nostalgi er utrolig kraftige saker, og det er ikke bestandig det er like lurt å børste støv av gammel moro. Shredder's Revenge er et bevis på at det lønner seg når utviklerne virkelig brenner for innholdet.
Dette er et eneste stort kjærlighetsbrev til den gamle Turtles-serien alle vi 80-tallsbarna vokste opp med. Selvfølgelig er alt bygget på mer eller mindre samme sett som legendariske Turtles in Time, tidenes beste beat 'em up. Dette er proppet fullt av nostalgiske detaljer, humor og masse denging - akkurat sånn vi håpet at det skulle være.
Det er så åpenbart at utviklerne elsker Turtles-serien. Her har de et tonn med referanser til figurer som fikk lite oppmerksomhet utover TV-serien og inkluderer i samme slengen en drøss med forskjellige fiender og duppeditter som kun eksisterte i leketøysform. Spillet flyter perfekt, det er fryktelig gøy og musikken sitter som ei kule. Det finnes ingen grunn til å ikke elske Shredder's Revenge.
5. plass: Horizon Forbidden West
Silje skriver:
Aloy tok verden med storm i 2017 da Horizon: Zero Dawn ble sluppet. Fem år senere fikk vi endelig en oppfølger, men selv med ekstremt høye forventninger ble vi absolutt ikke skuffet. Horizon Forbidden West gjør alt bedre enn forgjengeren, med en spennende historie som lar oss bli bedre kjent med både hovedpersonen Aloy og hvordan verden ble som den ble, nydelig grafikk som gjorde det til et av årets peneste spill, en enda større og mer variert verden, et enda bedre og mer dynamisk kampsystem samt mange nye spennende roboter å både kjempe mot og ri på. En verdig oppfølger til et allerede fantastisk spill, og det fortjener absolutt sin plass på årets topp 10-liste.
4. plass: Xenoblade Chronicles 3
Anders skriver:
Da jeg for noen år tilbake oppdaget Xenoblade Chronicles nærmest ved en tilfeldighet hadde jeg ikke forventet å sitte her og skrive om spill nummer 3 i det som nå har blitt en serie, men jaggu er jeg glad jeg gjør det. Xenoblade Chronicles 3 bygger videre på det meste som kjennetegner forgjengerne: En massiv og åpen verden å utforske, følelsesladet historiefortelling, nydelig musikk og et omfattende kampsystem. Det tredje spillet er både større og mer omfattende enn forgjengerne, men Monolith Soft har samtidig gjort det mer brukervennlig og lettere for nye spillere å komme til. Det både ser og kjører bedre og har et gameplay som stadig utvikler seg gjennom spillets gang. Spillets rollefigurer er troverdige og likandes, og historien er selv med sine erkejapanske tvister og forviklinger mer "down to earth" enn hva man kanskje er vant med i denne sjangeren. Dette syr Xenoblade Chronicles 3 sammen til en fantastisk rollespillopplevelse enhver Switch-eier bør vurdere.
3. plass: Stray
Odd Karsten skriver:
"Alle ønsker at de var en katt
Fordi en katt på 100 watt
er en katt for sin hatt"
- Aristokattene (nei, ikke den infamøse vitsen)
Endelig kom muligheten til å leve ut ønskedrømmen. Her er det ingen tvil. Klart at den som ikke legger seg til med kattestil må sies å være et reint fossil. Det som først så ut som en enkel kattesimulator viste seg å være en rørende og interessant opplevelse. Om et spill ønsker å komme i nærheten av GOTY-listen fremover MÅ det ha en egen mjaueknapp (ja, jeg ser i din retning, God of War: Anorakk!).
Dette friskies-vindpustet byr på tung dystopi, følelsesladde roboter og bedre puslespill enn et annet historiedrevet storspill som burde vite bedre. Selv om vi fikk hint av og til, måtte vi faktisk løse gåtene på egenhånd. Lett frustrasjon til tross gikk det etter hvert, og jeg må innrømme at jeg til og med ble litt snufsete mot slutten. Om det er noe som skulle trekke ned, må det være fraværet av "lag din egen katt". Heldigvis har dedikerte spillere moddet inn kattene sine selv, men det skulle ikke være nødvendig. Forhåpentligvis har utviklerne tatt det til seg innimellom all lovsangen, og en eventuell oppfølger kommer med det rett ut av (kattesand)boksen!
Estetisk er dette ett av de penere spillene jeg har hatt gleden av å runde i år. At det attpåtil byr på et bredt utvalg med forskjellige unike områder er bare en bonus. Dermed er det bare å si "Kom med horn, saks og bass og gi på gass, for hele verden digger kattejazz!"
2. plass: Elden Ring
Ruben skriver:
Ikke si det til noen, men jeg har investert nærmere tusen timer i Elden Ring. Nei, det er ikke fordi jeg sitter fast på spillets førsteboss ennå, men heller fordi jeg rett og slett ikke klarer å legge det fra meg. Kjærlighetsbarnet til Hidetaka Miyazaki og George R. R. Martin er ett av kun tre spill jeg har gitt full pott siden jeg startet i Gamereactor i 2011, og det fortjener all rosen det får.
Elden Ring er nemlig mer enn et spill. Det er en livsstil. Greit, så er det et spill, men det er et #%#%# bra spill.
Det oser over av atmosfære, det kan oppleves i sin helhet sammen med to venner og det inkluderer utallige muligheter for hvordan du kan bygge din karakter. I anmeldelsen min skrev jeg at «Elden Ring er et bunnløst hav, og jeg lar meg villig drukne i det», noe som betyr at jeg nå har holdt pusten siden 25. februar. Kan noen få Guinness World Records på telefonen?
1. plass: God of War: Ragnarök
Eirik skriver:
Ingar, Michael, Tommy, Silje, Anders, Odd Karsten og Ruben har nevnt ting som nydelig grafikk, deilig musikk, gripende historier, fantastiske atmosfærer, spennende utforskning, heftige kampsystemer og nostalgi i sine begrunnelser så langt, men det er bare ett spill som samler alt dette i en fantastisk pakke i 2022: God of War: Ragnarök.
Som jeg går nærmere inn på i anmeldelsen min får du her en enestående blanding av alle de overnevnte punktene. Å utforske alle de nydelige og varierte omgivelsene mens det detaljerte lydbilde og den gåsehudfremkallende musikken koser med ørene dine er en fryd i seg selv, så når du i tillegg får en gripende og nysgjerrighetspirrende historie det er lett å kjenne seg igjen i, et førsteklasses kampsystem med mange valgmuligheter og morsom hjernetrim (om du er like heldig som meg og faktisk ikke får høre løsningen med en gang fra andre figurer eller bare trenger tipsene) kan dette mesterverket bare toppes av at enda flere får mulighet til å spille det takket være en drøss med banebrytende tilgjengelighetsinnstillinger.