Argumentet for gode porteringer fremfor flere remaker

Det er et sitat som ofte går gjennom tankene mine når jeg tenker på spillindustrien som helhet, og det kommer fra en viss Ben Starr. Jeg er en stor fan av Starr og har ikke noe dårlig å si om ham, men på Golden Joystick Awards 2024 sa han: "Det er helt kriminelt at vi ikke har en offisiell versjon av Bloodborne som kjører med 60 bilder per sekund."

Kriminelt? Virkelig Ben? Det går mordere rundt i gatene. USAs sittende president er nevnt flere ganger i Epstein-filene enn Gud eller Jesus i Bibelen. Jeg skjønner. Vi har alle vår egen definisjon av kriminell. Jeg skulle gjerne samlet inn folk uten romforståelse, de som lar handlevognene sine stå ute i det fri, og tullingene som ikke finner blinklyset når de kjører bil, og bare kanonert dem ut i solen. Jeg skjønner frustrasjonen over at det gamle favorittspillet ditt ikke er like bra som det var for mange år siden, da du spilte det for første gang. Men når samfunnet skriker etter nyinnspillinger, tror jeg det vi virkelig trenger er en god port for de aller fleste av disse titlene. Samme grafikk, spillopplevelse og til og med ytelse i noen tilfeller, bare spillbart på mer enn én gammel konsoll. Som vi så med 3DS og Wii U, er det altfor lett for spill som er låst på én plattform å forsvinne for alltid.

Dette er ikke for å avvise nyinnspillinger helt. Nei, jeg synes det finnes noen fantastiske nyinnspillinger der ute. Capcom gjør for eksempel en strålende jobb med å bringe skremselsfilmene i Resident Evil-serien opp til moderne standarder. Jeg synes også at en remaster kan være en ganske god mellomting her, som for eksempel The Elder Scrolls IV: Oblivion Remastered, men grensene mellom en remaster og en nyinnspilling har blitt så uklare nå for tiden at det er vanskelig å definere hva som egentlig skiller dem fra hverandre. Porteringer og optimaliseringsarbeid, derimot, føles ofte som noe som blir liggende igjen i veikanten. Det er mindre spennende å bare få det samme gamle spillet kastet tilbake, men det kan være et bedre alternativ for mange utviklere og titler. Det føles til tider som om GOG er det eneste store navnet som holder gamle PC-spill tilgjengelige uten å fullstendig overhale opplevelsen for en nyinnspilling.

Nyinnspillinger er morsomme, de er prangende, men de koster også mye penger og tid. Ta en titt på Star Wars: Knights of the Old Republic Remake som et godt eksempel. Det handler ikke bare om å ta gammel kode og få den til å se ny og skinnende ut. Med et prosjekt av denne størrelsen lager du i realiteten et nytt spill, selv om du har et solid grunnlag å bygge på. I en tid hvor budsjettene for AAA-utvikling er i ferd med å eksplodere, føles det som om du like gjerne kan spare pengene der du kan, og heller bruke de potensielle nyinnspillingspengene på noe annet. Når det gjelder tidsbesparelsen, er ikke portering noe du bare kan knipse med fingrene og gjøre, men det er mye enklere å bringe gamle spill slik de er til nye plattformer, med mindre oppdateringer, enn å skape en ny AAA-opplevelse med alle de bjeller og fløyter folk forventer i spillene sine i disse dager.

Hvis vi går tilbake til Bloodborne som et eksempel, vet vi at hvis det skulle bli laget på nytt, ville FromSoftware være studioet som skulle gjøre det. Men FromSoftware, som jeg forestiller meg at mange andre studioer ville gjort, ville i stedet heller jobbe med noe annet. Nyinnspillinger kan være like sikre som alle andre spillutgivelser, ettersom du allerede har en innebygd fanbase og ikke trenger å introdusere dem for en ny IP. Det er lett å se hvorfor mange studioer gjør dem. Det er imidlertid mulig at vi går glipp av drømmeprosjekter og nye og spennende universer hvis utviklerne bare bruker tiden sin på en nyinnspilling. Tenk om Baldur's Gate III ikke ble utgitt fordi Larian hadde jobbet med Baldur's Gate II Remake i stedet, for eksempel. Det er en hypotese, så det er ikke det sterkeste argumentet i anti-remake-saken, men med tanke på hvor remake-fokusert den vanlige utgivelseskalenderen kan være, ville det ikke overraske meg om vi har gått glipp av noen kule originalverk i løpet av årene som har gått.

Jeg tror også det er noe å si på at spillere fortsatt kan spille mange av spillene de ønsker nyinnspillinger til. Som nevnt er GOG et sted hvor du kan plukke opp spill som The Elder Scrolls III: Morrowind, Vampire: The Masquerade - Bloodlines, Dragon Age: Origins, Dino Crisis og tonnevis av andre spill og bare trykke play. De har sine særegenheter, og de viser sin alder mer enn et fem eller ti år gammelt spill, men i takt med at spillene blir bredere for hvert år som går, virker det som om ting som grafikk og en universelt akseptert visuell standard blir kastet ut av vinduet. Du forventer et visst kvalitetsnivå fra en AAA-opplevelse, men når spill som Slay the Spire 2 når hundretusener av spillere, begynner jeg å tenke at vi sannsynligvis alle kunne tåle grafikken og ytelsen på begynnelsen av 2000-tallet igjen hvis vi trengte det. Jeg ville ikke miste flere år av livet mitt på å vente på Knights of the Old Republic Remake, så jeg tok bare mobilversjonen og spilte på et nettbrett. Det var helt rått. Jeg plukket nylig opp Dragon Age for første gang. Det bærer preg av alderen, men det er også fantastisk. Å umiddelbart avfeie et gammelt spill på grunn av grafikk eller ytelse føles som om det begynner å bli ganske utdatert, og en mening som egentlig bare forsvares av de mest standhaftige ragebait-kontoene på Twitter, som ser på alt i 2D eller med en visuell stil som ikke er realisme og kaller det sludder.

Selv om tanken på å spille et gammelt spill slik det var, med full funksjonalitet via en ny port, av en eller annen grunn får det til å snu seg i magen på deg, finnes det fortsatt mange spill som ser mye bedre ut og som egentlig ikke trenger en nyinnspilling. Du kan spille Bloodborne så lenge du eier en PS4 eller PS5. Jada, bildefrekvensen er ikke 60 bilder i sekundet, noe som kan få Ben Starr til å sprenge et blodkar, men det er fortsatt et fantastisk spill som ikke trenger en nyinnspilling. Å se nyinnspillinger av titler som er et tiår gamle eller i noen tilfeller enda yngre, viser noen av de verste trendene i moderne spill. Det er selskapenes grådighet og forbrukernes rett til å få det de har krav på, når man koker kravet om stadige nyinnspillinger ned til kjernen. Flere porteringer kunne fortsatt omfatte begge disse tingene, men ville komme til en brøkdel av kostnaden i både penger og tid.

Remakes ser bedre ut, de fungerer bedre. Du kan gjøre et spill til den drømmen det var ment å være for tjue-noe år siden. Men en porting kan fortsatt introdusere en ny fanskare til en gammel, elsket tittel, samtidig som man gir den litt omsorg for å sikre at den kjører godt på en moderne maskin. Problemet med nyinnspillinger er at de selger ideen om at vi hele tiden trenger noe nytt. Det er selvfølgelig forståelig. Hvis du tenker deg om, har du sannsynligvis nok spill å spille og spille på nytt til å fylle ti liv allerede, så bransjen må selge denne ideen til oss for at den skal fortsette.

Når jeg tenker på de beste spillene fra min ungdom, tenker jeg ikke på at de skal få en glossy DLSS 5 makeover, jeg ønsker bare at de skal være spillbare på en moderne rigg uten å be om at en heroisk modder har gjort dem kompatible med dagens systemer. Hvis vi var litt mer ærlige med oss selv, og ikke hoppet til krav om nyinnspilling så snart vi så klipp av et gammelt spill som fortsatt holder mål på mange måter, tror jeg vi ville endt opp med mange flere porteringer, og en større bevaring av gamle spill i det lange løp.