GameStruck4 handler i hovedsak om spill som har formet oss som gamere, eller som ellers har gjort et sterkt inntrykk på oss. Forrige skribent ut var Tomas, og nå er det Silje sin tur. Hvilke spill har hun valgt seg ut?
Super Mario Bros.
Som hos mange andre, var dette det spillet som introduserte meg til spillverdenen. Selv om jeg bare er 20, er jeg så heldig at jeg kan si at dette var mitt aller første spill. Foreldrene mine hadde en NES liggende og brakte den endelig inn i vår helt alminnelige stue som plutselig ble en helt ny verden for meg. Jeg var tre, kanskje fire, og brukte sinnsykt mye tid foran skjermen. Jeg er ganske sikker på at mora mi holdt på å bli gal av myntlydene, men det stoppet ikke meg, og for så vidt heller ikke søstra mi. Det tok ikke så lang tid før jeg fikk egen TV på rommet...
Spillet i seg selv er nokså simpelt, så det var griselett å forstå meningen med spillet. Gå eller løp til høyre, hopp over alle hindre og mos alle sopper og skilpadder som hindrer deg i å nå flaggstanga.
Til tross for hvor mye tid jeg har brukt i dette spillet, så må jeg ærlig innrømme at jeg aldri har klart å redde prinsessa. Selv om jeg har gått inn for å gjøre det mange, mange ganger, så får jeg det fortsatt ikke til og det er egentlig forferdelig flaut. Jeg tror dette er noe jeg må prioritere å få til.
Pokémon Fire Red
Dette spillet var umulig å unngå. Alle hadde det og skolegården gikk fra å ha elever strødd overalt til å ha puljer med elever i hvert sitt hjørne med minst én GameBoy i nærheten. Hadde man med seg en GameBoy på skolen eller SFO på den tiden, måtte man regne med å ha mange tilskuere.
Dette spillet var det som dro meg inn i den galskapen. Dag inn og dag ut med en GBA i hendene. Dette var ikke bare et spill som folk spilte for seg selv, vi fikk også mulighet til å utfordre hverandre til kamp, eller bytte Pokémons med hverandre ved å linke sammen GameBoyene. Vi hjalp hverandre med å slå Gym-lederne ved å låne hverandre Pokémonene våre og det var alltid god stemning i vennegruppene når vi spilte Pokémon i friminuttene.
Etterhvert som jeg ble eldre, kom det nye Pokémon-spill nesten årlig. Jeg har spilt alle, men Fire Red (og Leaf Green) forblir favoritten her. Dette fikk meg til å utforske andre JRPGs og jeg har oppdaget så ufattelig mange gode spill etter dette. Jeg hadde kanskje ikke følt det samme for dem om jeg aldri hadde spilt Pokémon Fire Red.
The Last of Us
The Last of Us er et av de mest omtalte spillene i nyere tid. Historien i spillet er legendarisk og figurene er så innmari lett å knytte seg til. Jeg har alltid hatt en nesten usunn interesse for alle former for apokalypser. Zombie-apokalypser ligger på topplista mi der.
I The Last of Us har en giftig sopp spredd seg over hele USA. De som puster den inn, får bokstavelig talt en soppinfeksjon i hjernen som gjør at de blir aggressive og kannibalistiske. Introduksjonsdelen av spillet har brent seg fast i hjernen min - den er noe alle burde oppleve, og jeg kommer ikke til å nevne noe som helst om den her. Jeg spilte dette spillet da det kom ut i 2013. Dette var i en periode hvor jeg bare oppsøkte Sandbox-spill, fordi jeg kunne gjøre hva enn jeg ville og jeg følte jeg fikk så forferdelig mye ut av spillene. Men så spilte jeg The Last of Us - et lineært mesterverk som fikk meg til å ville spille flere spill som dette.
Jeg er så glad i The Last of Us at jeg spiller igjennom det to ganger i året, og det har jeg gjort siden det kom ut. Jeg gleder meg helt hysterisk mye til The Last of Us: Part Two, jeg tror det blir helt fantastisk.
The Legend of Zelda: Ocarina of Time
Da jeg gikk i 7. Klasse, fikk jeg plutselig en GameCube. Jeg fikk også med en ganske fin bunke med spill, og blant dem var det en snodig liten disk med en tittel jeg aldri hadde vært borti før - The Legend of Zelda: Collectors Edition. Jeg trodde det jeg holdt i hendene der og da, var noe skikkelig jallaræl, men jeg tok grådig feil. Jeg satt i disken, startet spillet, og bladde igjennom menyen der. Også så jeg det, jeg var forelsket med en gang. Fyren i grønne klær på en steilende hest med et sverd i hånda! Jeg visste dette kom til å bli episk og jeg startet spillet med én gang.
Det irriterer meg fortsatt at jeg kalte ham Silje, jeg visste jo ikke at han kom til å ende opp med navnet som jeg valgte til lagringsfilen. Men dette stoppet ikke meg i å fortsette den episke reisen igjennom Hyrule. Jeg brukte lang tid, gåtene var utfordrende (herregud, Water Temple! Krise.), historien var knall og verden var nydelig. Jeg kunne vandre rundt i timevis og bare nyte det jeg så! Det var så mye man kunne gjøre i dette spillet, man kunne til og med dra på fisketur! Jeg tror jeg brukte en usunn mengde tid i den fiskedammen, men jeg lever da enda. Det tok meg nok nesten ett år før jeg klarte å runde det, men jeg spilte jo også andre spill innimellom. Jeg kom alltid tilbake til dette, og ga aldri opp. Det var virkelig verdt det og en vakker dag har jeg spilt igjennom alle Zelda-spillene.