Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
artikler
Snowboard Kids

Gode Gamlereactor: Snowboard Kids

I artikkelserien om gjensynet med barndommens spillklassikere tar Ingar for seg en Mario Kart-klone han mener fortjener nytt liv i 2019.

Gode Gamlereactor er en artikkelserie hvor vi tar spill vi spilte mye i barndommen og oppveksten, spiller dem på nytt, og ser på dem med et mer voksent og moderne blikk. Hvordan har de holdt seg? Hvordan har opplevelsen av dem forandret seg? Forrige gang skrev Anders om sin gjennomgang av hele(!) Kingdom Hearts-serien. Denne gangen tar Ingar for seg Snowboard Kids, en Mario Kart-klone til Nintendo 64 han mener fortjener en moderne oppfølger.

Med lanseringen av spill som Super Mario Kart i 1992 og Mario Kart 64 i 1996 (1993 og 1997 i Europa) er det trygt å si at Nintendo fant en suksessformel. Her hadde man bilspill som var tilgjengelig for så å si alle, hvor fokuset ikke var på realisme eller pinlig nøyaktig millimeterpresisjon i svingene. Nei, med Mario Kart-serien var fokuset heller på ren og skjær moro, og mangt et vennskap og søskenforhold fikk testet holdbarheten når man satte seg ned i sofaen for å kaste skilpadde- og bananskall på hverandre mens lyn haglet veggimellom. Sopp i gokart-motoren gir deg større fart, lærte vi, mens det å kaste middagsrestene dine på veien vil gjøre livet surt for de som kommer etter deg, enten du har spist en liten banan eller skilpaddesuppe.

Snowboard Kids
Mario Kart-serien har gjennom årene solgt over 100 millioner eksemplar. Dette er en suksess mange naturligvis ønsker å kopiere.

Mario Kart 64 solgte totalt nesten 10 millioner eksemplar, og Mario Kart-serien totalt har gjennom årenes løp solgt over 100 millioner spill. Da er det ikke så rart at flere har forsøkt å kopiere suksessen. De fleste har ikke hatt den samme gjennomslagskraften, selv om spill som Diddy Kong Racing og Crash Team Racing absolutt har underholdningsverdi og lett kunne rettferdiggjort en oppfølger eller en remake (noe sistnevnte får til sommeren). Noen av spillene har derimot gått i glemmeboken hos de fleste, men heller ikke dette er alltid helt fortjent, siden de kunne gi noen timer med underholdning når venner kom på besøk (vi hadde ikke internett på konsollene våre på 90-tallet, vet du, så da måtte vi jammen meg gå til venner for å spille sammen). I dag har jeg lyst å rette fokus mot et av disse spillene, nemlig Snowboard Kids til Nintendo 64.

Snowboard Kids ble lansert til Nintendo 64 i Japan i 12. desember 1997 og i Europa 16. mars 1998, og forsøkte å lokke spillere med å kombinere to av de kuleste tingene man kunne tenke seg på 90-tallet: Mario Kart og edgy kids på snowboard. Spillet ble utgitt av Atlus, et studio man i dag først og fremst forbinder med knakende gode rollespill som Persona 5 og Catherine. Spillet ble imidlertid utviklet av det nokså ukjente studioet Racdym, som ikke har utviklet noe særlig mer kjent enn et par Bomberman-spill (fun fact: Studioet ga i 2001 ut et Japan-eksklusivt N64-spill med tittelen Bomberman 64, til tross for at det allerede ble gitt ut et spill med samme tittel i 1997, hvilket betyr at det finnes to spill med samme navn til samme plattform).

I Snowboards Kids kan opptil fire spillere velge hver sin snøbrettkjører i alderen 10-12 år, og formålet med spillet er å kjøre om kapp ned en snowboardløype og komme først i mål. Det lille gimmicket her er at man må kjøre samme løype flere ganger. Dette er ikke så kontroversielt i racing-spill, men hvordan løser man dette når man står på snowboard ned et fjell? Enkelt, man tar skiheisen opp igjen!

Snowboard KidsSnowboard Kids
Snowboard Kids ble lansert på Nintendo 64 i 1998. En forbedret utgave ble lansert til PlayStation i Japan i 1999.

Jeg eide faktisk ikke Snowboard Kids selv da jeg var yngre, men jeg husker spillet godt fra en av nabokameratene som eide spillet. Som de fleste menn i en nostalgisk og evigvarende midtlivskrise synes jeg det er moro å finne barndommens tapte underholdningsprodukter på internett, og da jeg fikk anledning til å plukke opp Snowboards Kids for en billig penge lot jeg ikke sjansen gå fra meg. Dessuten er jo et gjensyn med spillet perfekt for å skrive en tekst i denne artikkelserien, så om ikke annet kan jeg unnskylde utgiften med at «det er til research for jobben.»

I TV-benken hjemme står de fleste retrokonsollene fortsatt koblet til, men de blir brukt mye sjeldnere enn jeg liker å innrømme. Selv om Nintendo 64 var en av mine kjæreste eiendeler da jeg var yngre, må jeg innrømme at det går altfor lenge mellom hver gang jeg spiller på konsollen i dag. Derfor blir jeg like overrasket hver gang jeg plukker opp en N64-håndkontroll nå til dags og kjenner hvor latterlige lite ergonomisk den faktisk er. Spilte vi virkelig time etter time med denne merkelige saken i hendene? Hvordan er det egentlig best å holde håndkontrollen? Jeg prøver å bortforklare det med at forskjellen er at jeg nå er en voksen mann med langt større og klossete never enn da jeg var barn, men faktum er nok heller at kravene mine var lavere som barn. Uansett fyrte jeg opp Snowboard Kids mens jeg lurte på hva i all verden Nintendo tenkte på da de designet håndkontrollen. Nå vel, 90-tallet var en crazy tid ...

En retro-TV har jeg dessverre ikke plass til, og å spille Nintendo 64-spill på en moderne HDTV er ikke verdens beste opplevelse, men jeg ble overrasket over at Snowboard Kids ser omtrentlig likt ut som jeg husker det fra barndommen. Her er det snøkledde fjell og koselige snøbrettkjørere med store neser og veldig typisk 90-tallsdesign. Slash har en piggsveis og innstilling som tydelig forsøker å etterligne pinnsvinet Sonics småarrogante holdning, Jam minner meg overraskende mye om Usopp fra One Piece, mens Linda kjører snøbrett ikledd et Spice Girls-inspirert antrekk som umulig kan være særlig varmt og komfortabelt ned en skibakke. Den grafiske kvaliteten i spillet er omtrent som jeg forventer av et Nintendo 64-spill: En polygonfest bare siste halvdel av 90-tallet kan by på, men som ikke er altfor ille for oss som vokste opp med dette. Jeg la imidlertid mer merke til flate todimensjonale kulisser i bakgrunnen nå enn det jeg gjorde før, men det ødela ikke akkurat noe for spillopplevelsen.

Det var derimot et par ting jeg ikke var like godt forberedt på da jeg startet opp spillet. Det første er at spillet faktisk krever en Controller Pak (en lagringskassett man kunne koble til håndkontrollen) for å lagre progresjonen. Selv om de fleste Nintendo 64-spill hadde mulighet for å lagre progresjonen internt i kassetten, er dette altså ikke mulig i Snowboard Kids. De med større teknisk innsikt enn meg kan sikkert forklare hvorfor, men i mitt hode fremstår dette som veldig rart. Det andre og langt viktigere er at styringen i spillet var vanskeligere enn jeg husket. Jeg kom meg gjennom første bane i spillet med nød og neppe, til tross for at jeg slet stort med hver eneste sving i bakken.

Snowboard KidsSnowboard Kids
Spillet byr på snøkledde fjell, men også grønne enger. Ikke spør oss hvordan det siste fungerer rent fysisk ...

Dette førte til at jeg måtte gjøre noe jeg ikke har gjort på mange år: Jeg fant frem instruksjonsboken til spillet (du vet, en fysisk sak av papir som fulgte med spillene før i tiden og fortalte deg det du trengte å vite om hvordan man spiller spillet). Her oppdaget jeg at for å svinge mest mulig effektivt i spillet måtte jeg ikke bare dytte styrespaken til venstre eller høyre, men jeg må samtidig peke den litt nedover i den retningen jeg ønsker å svinge. Man må altså legge vekten bak på snøbrettet for å svinge, men passer man ikke på og svinger for mye risikerer man å bremse helt opp. Det er en liten detalj, men det oppleves samtidig som et oppriktig forsøk på å gjøre snøbrettkjøringen hakket mer realistisk. Ikke verst av et familievennlig spill på Nintendo 64 fra et nokså lite og relativt ukjent studio!

Snowboard Kids handler ikke bare om snøbrettkjøring, men også om å gjøre livet surt for motstanderen. Det betyr at man kan plukke opp våpen i spillet, noe man gjør ved å samle mynter langs banen og deretter kjøre på de provisoriske butikkene som er plassert midt i løypa. Det interessante er at spillet har to våpenruter, og Snowboards Kids åpnet dermed opp for flere våpen for hånd lenge før Mario Kart kunne tilby det samme. Røde butikker gir deg offensive våpen, og her finner man eksploderende bomber, snø som gjør fienden om til en snømann, isklumper som fryser motstanderen fast og fallskjermer som sender motstanderen opp i lufta før de må dale sakte ned igjen mot banen i fallskjerm. Blå butikker gir deg våpen som er klassifisert som support (støtte), selv om noen av dem absolutt er offensive av natur. Her kan du få steiner du kan legge i løypa som motstanderen kan snuble over, en vifte som du plasserer bak brettet ditt og skrur opp farten, eller et vaskefat av metall som du slår alle andre motstandere paddeflat med (hvis du lurer på hvorfor akkurat vaskefat, er svaret kort og godt «det er en japansk kulturell greie»). Kreativiteten er det ingenting å si på, og muligheten for flere våpen på en gang viser at studioet ikke bare kopierte en etablert formel.

Banedesignet kunne fort blitt litt steilt med tanke på at vi snakker om snøbrettkjøring, hvilket innebærer mye snø, men også her klarer spillet seg greit. Du finner forutsigbare element som snømenn og pingviner (ikke at sistnevnte har noe med snowboard og fjell å gjøre), men også et par overraskelser. En av banene, Grass Valley, lar deg like godt kjøre ned et grønt og frodig sommerlandskap i stedet, og spørsmål om hvordan dette i det hele tatt ville fungert i virkeligheten må bare pent legges til side. Musikken til Tomohiko Sato og Isao Kasai er en klassisk blanding av 90-tallsbeats med digitale effekter som ikke er like minneverdig som man kunne ønske, men baner som Night Highway viser at kvaliteten fortsatt er på plass.

Snowboard KidsSnowboard Kids
Spillet byr på flerspiller for inntil fire spillere og én hemmelig figur som kan låses opp.

Å gå tilbake til Snowboard Kids i dag ga meg akkurat den opplevelsen jeg forventet å få. Det er en Mario Kart-klone med sjarm og egenart, og så lenge man tåler litt polygongrafikk er det ingenting i veien for å hente frem dette spillet igjen i dag. Jeg fikk dessverre ikke anledning til å teste spillet med andre i denne omgang, men jeg ser for meg at en flerspillerøkt med dette spillet fortsatt kan by på litt god og munter underholdning. Snowboard Kids mangler kanskje den lille ekstra finpussen man ser i samtidige spill som Mario Kart 64 og Diddy Kong Racing, men konseptet i seg selv står fortsatt til pers. Jeg har lenge tenkt at Snowboard Kids er en serie som burde fått et nytt spill til dagens plattformer, og etter å ha testet originalen er jeg fortsatt overbevist om at et nytt spill i serien kunne blitt både kult og underholdende.

Relaterte tekster



Loading next content