House of the Dragon - Sesong 2

Etter at rulleteksten til episode åtte av House of the Dragons andre sesong var over, har jeg hatt vanskelig for å felle en avgjørende dom over denne sesongen. Jeg antar at det er slik manusforfatterne må ha følt det, for det kan virkelig ofte føles som om vi balanserer på randen av at noe viktig skal skje, men at vi ofte trekkes rett tilbake til karakterenes komfortsoner.

Rhaenyra blir værende i Dragonstone, Daemon blir sittende og trippe ballene av seg i Harrenhall, Corlys og Alyn har latterlig mange scener der de står på samme verft. House of the Dragon har alltid vært en mer sentrert serie enn Game of Thrones. Vi har tross alt å gjøre med karakterer som alle er en del av én familie, men etter den første sesongen, der vi endelig slapp ut av den røde borgens trange rammer for å se større miljøer, føles det som om vi faktisk ikke har fått et godt innblikk i riket i krig ennå.

Rhaenyra og Alicent er selvfølgelig fortsatt nølende til full krig, men det betyr at de ikke får så mye å gjøre i løpet av denne sesongen. Veldig lite i det hele tatt blir gjort av noen av hovedpersonene våre, og jeg kan telle på én hånd hvor mange store hendelser fra Dance of Dragons som har blitt dekket i denne andre sesongen. Enten HBO ønsker å trekke historien ut i mer enn fire sesonger, eller om forfatterne rett og slett følte at de ikke var klare til å slippe seg løs, er sluttresultatet stort sett en sesong som lover godt, bare ikke i noen av episodene den har.

Det betyr ikke at House of the Dragon Sesong 2 er helt meningsløs. Det er noen gode øyeblikk innimellom, med fantastisk skuespill fra (nesten) alle skuespillerne som virkelig løfter den opp til en serie som fortsatt kan nytes. Selv uten Paddy Considines enestående prestasjon i seriens sentrum, gir Emma D'Arcy, Matt Smith, Olivia Cooke og spesielt Ewan Mitchell liv til karakterene på en slik måte at du ikke kan la være å se på når de er på skjermen, selv om det de gjør ikke er spesielt verdt å bruke tid på.

Etter gjennomgangen av de to første episodene nølte jeg med å kritisere serien, da jeg syntes den i det store og hele gjorde en god jobb med å introdusere oss for de klønete, tidlige stadiene av Dragedansen, der krigen ennå ikke hadde brutt ut for fullt, men hvor det ble tatt noen grep. Dessverre forutså jeg ikke at dette skulle bli hele sesongen. Vi fortsetter etter at Aegons sønn blir drept i sengen sin, og beveger oss i et anstendig tempo frem til slaget ved Rook's Rest i episode 4, som fikk meg hektet på de andre store bokhendelsene som kunne ha blitt dekket denne sesongen, men dessverre bruker vi mesteparten av den gjenværende tiden på å prøve å finne ryttere til drager som ikke har blitt gjort krav på, mens serien går tilbake til å handle om de bevingede budsjettødeleggerne.

Og selv om vi vandrer rundt mesteparten av tiden, føles det likevel godt å være tilbake i Westeros. Kostymedesign, foto og lyd er nok en gang svært godt gjennomført, og selv om jeg aldri kommer til å elske dragene og CGI-dyrene like mye som jeg elsker det politiske spillet og den verbale dolkestøtten i Martins verden, må jeg likevel gi VFX-artistene honnør for arbeidet de har gjort med dragene i denne sesongen. Vi blir introdusert for enda flere bevingede dommedagshelgener denne gangen, hver med sitt eget unike design som gjør at selv tapet av én av dem føles som om noe veldig viktig har dødd.

Det er en stund siden jeg leste boken som skildrer hendelsene i House of the Dragon, så kanskje er det urettferdig av meg å forvente at serien skal gå i et raskere tempo, men når man velger en slankere sesong denne gangen, skulle man håpe at det ville komme med en strammere historiefortelling som ikke har tid til ekstra fett som tynger den ned. Å matche tempoet i boken ville vært nesten umulig, ettersom den er ment å leses som en historie mer enn som en ordentlig roman, og forteller om verdensødeleggende hendelser i løpet av et par avsnitt, og likevel håpet jeg at vi skulle bruke god tid på disse hendelsene, i stedet for å overdrive mellomrommene mellom dem. Sammenlignet med hva som ellers går på TV for tiden, er House of the Dragon fortsatt et sterkt drama med fenomenalt skuespill og en storbudsjettsfølelse som vi sjelden får selv i storbudsjettserier.

Den vil kanskje aldri nå toppen av Game of Thrones, og kanskje heller ikke det gripende dramaet som den første sesongen bød på, men serien er fortsatt sterk nok til at jeg holder fast ved en viss optimisme. Og likevel er min begeistring for en tredje sesong i stor grad bare fordi jeg vet hvor denne historien er på vei, og jeg vet at den ikke kan fortsette å trå vannet for alltid.