Loki (sesong 2)

Den hellige tidslinjens enevelde er brutt. Kaoset rådet, alternative tidslinjer spriker i alle retninger og hele eksistensen står i fare for å kollapse. Harmonien som ble håndhevet med sterk kontroll for det langsiktige målets skyld er borte, og alt det skapte står i fare for å bli utslettet.

Nei, det er ikke dagens tilstand for Marvel-universet jeg har beskrevet over, men utgangspunktet for Loki sesong 2. Skjønt, sesongens startpunkt fungerer nesten like godt som et metanarrativ om Marvels film- og TV-univers. Mens Marvel-filmene kjørte et klart og tydelig løp frem mot Avengers: Endgame, har fase 4 og starten av fase 5 vært preget av manglende orden, målløshet og en følelse av at skaperne har kastet ting på veggen for å se hva som fester seg. Det har gitt oss noen gode resultater som WandaVision, men det har også gitt oss kjedelige filmer som Eternals. Når man på toppen av dette har fått mange serier og filmer som bygger mye på hverandre, blir det fort litt i overkant for mange. Selv undertegnede, som fortsatt er fan av superhelt-produksjoner og har sansen for store sammenvevde multimediaprosjekt som Marvel og Star Wars, forstår hvorfor folk blir trøtte og leie.

Nettopp derfor er det forfriskende å få en produksjon som Loki sesong 2. Fremfor å forlange at publikum kan ørten-og-fjorten filmer og TV-serier utenat, tar de én veletablert rollefigur og bygger en konsentrert fortelling rundt ham. Det er ikke lite som står på spill i serien, men den lille gruppen vi følger skaper en skarpere og mer finpusset produksjon som er lett å både følge og like.

Etter at Loki (Tom Hiddleston) og hans alternative variant Sylvie (Sophia Di Martino) konfronterte Kang, også kjent som Han som blir igjen (Jonathan Majors) ved tidenes ende i sesong 1, er Time Variance Authority i fullstendig kaos. Den såkalte Tidsveven, som vevde sammen ulike tidslinjer til én enhetlig og "hellig" tidslinje, er i ferd med å kollapse som følge av alle de nye tidslinjene som løper løpsk. Loki må derfor samle sine følgesvenner i TVA for å stoppe de interne kreftene som ønsker å løse problemet slik TVA alltid har gjort, nemlig å utslette alle de alternative tidslinjene. Dette betyr at Loki må få med seg gamle kjenninger som Mobius (Owen Wilson) og jeger B-15 (Wunmi Mosaku), men også sikre støtten til nye bekjentskaper som tech-geniet Ouroboros (Ke Huy Quan).

Noe av det som gjør Loki sesong 2 såpass underholdende er at den fremstår med selvsikkerhet og selvtillit. Serien har sin distinkte stil med sin 60- og 70-tallsinspirerte kontorestetikk som ble etablert i sesong 1, og i sesong 2 får vi enda mer av dette. Når dette kombineres med smart tidsreiseproblematikk og reiser til ulike tider på alternative tidslinjer får man både servert en form for retrofuturisme og klassisk tidsreise-eventyr, og når denne blandingen først treffer byr den på en form for moro som er veldig lett å like. Kombinert med at Loki får stå nokså selvstendig uten at begivenhetene i alle andre Marvel-produksjoner skal trekkes inn til enhver tid (selv om begivenhetene i Loki har stor betydning andre veien), får seeren konsentrere seg om det som foregår på skjermen her og nå. Dette er dermed ikke en serie som prøver å gjøre alt, men som har sin egen lille visjon som den til gjengjeld gjennomfører veldig godt.

Den gode gjennomføringen er også mye takket være det gode utvalget av skuespillere. Tom Hiddleston har for lengst etablert seg som en publikumsfavoritt i rollen som Loki, og nok en gang beviser han at statusen er velfortjent. Owen Wilson fungerer fortsatt overraskende godt i sin bisarre rolle som TVA-agenten Mobius, men den store nykommeren i sesong 2 er Ke Huy Quan i rollen som det tekniske geniet Ouroboros, en rolle han glir elegant inn i og som gir tydelige assosiasjoner til hans klassiske rolle som Data i The Goonies. Det må også nevnes at Jonathan Majors faktisk gjør en særdeles god opptreden i rollen som en lettere nervøs og stotrende versjon av Han som blir igjen, som uten tvil er den mest interessante og underholdende tolkningen av rollen vi har sett så langt. Etterforskning og trøbbel rundt skuespilleren i det virkelige liv til tross, denne sesongen gir en mye større forståelse av hvorfor han fikk rollen i utgangspunktet.

Helt uten problemer er sesongen likevel ikke, og noe av dette er knyttet at ikke alle skuespillerne og rollefigurene blir like godt utnyttet. Denne sesongen er det spesielt Sylvie som kommer til kort, og den forbitrede varianten av Loki som hun representerer er dessverre ikke utnyttet like godt som man kunne håpet på. Om tidsreise-aspektet er det som frister deg mest med Loki får vi heldigvis noe av dette, men det hadde samtidig vært moro om vi kunne fått enda mer.

Noen mindre problemer til tross er det godt å se at Loki er ett av prosjektene fra tiden etter Avengers: Endgame som fortsatt fungerer best. Det er en konsentrert og selvstendig produksjon som får stå støtt på sine egne bein, og dette gjør serien i stand til å underholde publikum uten at de må forholde seg til altfor mye som foregår utenfor serien. Med et godt premiss, karismatiske skuespillere, en engasjerende fortelling som holder gjennom alle seks episodene og en særegen stil kommer man fortsatt langt innenfor Marvels filmunivers, så her er det bare for produsentene og ledelsen å ta notater. Har du sovet på Marvel-produksjoner den siste tiden er det på tide å sette på kaffetrakteren og våkne litt.