Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 27, 2020

Overraskende nok har ikke Ingar begynt på The Last of Us: Part II ennå, men det mangler heldigvis ikke ting han har sett, lest og spilt i det siste.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Ofte føler jeg at jeg kommer med altfor lange lister over det jeg har sett, lest, spilt eller hørt på de siste ukene når det er min tur til å skrive i denne spalten. Det er ikke tilfellet denne gangen. De siste ukene har vært relativt travle, og det meste jeg har sett eller spilt har jeg allerede skrevet om her i Gamereactor. Dermed kan du allerede lese om filmer som Weathering With You eller spillopplevelser som The Legend of Zelda: Skyward Sword, Deadly Premonition eller Valorant.

Det betyr ikke at jeg stiller med en helt tom liste denne lørdagen. Den er bare noe kortere enn normalt.

Spilt

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 27, 2020

Persona 5 Royal

I motsetning til hele resten av PlayStation 4-verdenen har jeg ennå ikke rukket å begynne på The Last of Us: Part II. Det skyldes verken lyst eller at jeg ikke har tilgang på spillet (*host*Collector's Edition*host*), men at jeg begynte å grave meg ned i Deadly Premonition-hullet mens jeg ventet på The Last of Us: Part II slik at jeg kunne være klar for Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise 10. juli (og den anmeldelsen av undertegnede kan du selvfølgelig lese her Gamereactor neste uke).

Det betyr likevel ikke at PlayStation 4 har hatt sommerferie. Jeg har i ledige stunder begynt på Persona 5 Royal som ble lansert i april. Persona 5 har lett seilt opp som ett av mine favorittspill de siste årene, og jeg trekker ofte frem denne japanske rollespillperlen når jeg får sjansen til å anbefale spill til PlayStation 4-eiere. Med såpass høye tanker om originalspillet har det vært vanskelig å se for meg at spillet kan bli enda bedre bare man legger til mer innhold, men Persona 5 Royal beviser nok en gang at Atlus er noen kreative genier.

Sammenlignet med Persona 5 er Persona 5 Royal skarpere i animasjonene, noe som skyldes at spillet endelig kan riste av seg PlayStation 3-lenkene som originalen var tynget av. Karaktermodellene er forbedret, og det skader heller ikke at spillet nå faktisk kan kjøre i 4K. Den tøffe og særegne Persona 5-stilen kommer med andre ord enda bedre og skarpere frem enn tidligere. Kampene flyter bedre, og palassene som skal infiltreres har blitt mer innholdsrike og intrikate, noe som blant annet er takket være gripehanken man nå kan bruke for å ta seg frem vertikalt. Den nye musikken er sjef, og det skader heller ikke at man nå har mer kontroll over tidsbruken i spillet. Katten Mona vil fortsatt nevne at det er lurt at jeg legger meg, men nå er det jeg som faktisk bestemmer hvorvidt jeg hører på rådet eller ikke.

Mer enn noe annet er det likevel gjensynet med historien, settingen og rollefigurene som gjør at jeg kjenner meg klar til å kaste meg ut i dette lange japanske rollespilleventyret igjen. Historien og problemstillingene i Persona 5 føles så reelle og troverdige (hvis vi anser en parallell verden der underbevisstheten vår manifesterer seg som troverdig, vel å merke), og jeg elsker hvordan den urbane ungdomskulturen i Tokyo er presentert i spillet. Jeg har ikke brukt nok timer med Persona 5 Royal til å bedømme de nye historieelementene i noen særlig grad ennå, men jeg kjenner på meg at jeg har mye godt i vente de neste hundreogørten timene.

Sett

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 27, 2020

Bumblebee

Jeg hadde ikke noe særlig forhold til Transformers som liten, og filmene har jeg bare orket å se med en viss ironisk distanse etter hvert som de har sunket ned i et stadig dypere gjørmehull bare Michael Bay kan grave. Samtidig setter jeg pris på gode filmkvelder sammen med kona, så da hun hadde lyst å se Bumblebee på Netflix var det egentlig bare å snurre film.

Bumblebee viste seg å være en positiv overraskelse, og beviser at det faktisk er mulig å lage en bra spillefilm basert på Transformers om man bare tar Michael Bay ut av formelen (han er riktignok listet opp som utøvende produsert for filmen, men det er nok mest en formalitet). Her får vi historien om hvordan den kjære gule Autoboten ankommer jorden på 80-tallet etter Cybertrons fall og møter Charlie Watson, ei ung jente med forkjærlighet for bilmekanikk som sliter med å håndtere den nye hverdagen etter farens død.

Det fine med Bumblebee er at man får kombinert den kule Transformers-estetikken med en faktisk historie med sjel og personlighet. Det er en fin prolog hvor jeg oppriktig føler at jeg får en fin narrativ opplevelse på kjøpet, ikke bare tanketom action. Spesielt dyp eller revolusjonerende er den ikke, men jeg har likevel ingen problemer med å karakterisere Bumblebee som den beste Tranformers-filmen per dags dato. Det hjelper selvsagt også at Charlie Watson fremstilles som en kvinnelig hovedrollefigur med en faktisk personlighet, fremfor å bare bli nok ei tanketom bilberte i åletrange klær som bøyer seg svett over panseret i solnedgangen.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 27, 2020

Community

Det amerikanske konseptet "community college" har så langt jeg vet ikke en direkte norsk parallell, men man kan oversette det med samfunnshøgskole eller voksenopplæring. Det er et slikt college som danner grunnlaget for handlingen i TV-serien Community, som endelig tok turen over til Netflix 1. april. Gjennom seks sesonger blir vi kjent med en høyst dysfunksjonell kollokviegruppe i en TV-serie full av metahumor, banale situasjoner og referanser til popkultur.

Det er mye å like ved Community, særlig i de tre første sesongene. Rollefigurene har alle sine fantastiske øyeblikk, og serien byr på mange fantastiske temaepisoder. Her har man episoder med Dungeons & Dragons, paintball, multiversteorier og en hel episode der alle leker at gulvet er lava. Én episode er til og med laget som et gammelt piksellert spill i beste Mega Man-stil, noe som bør falle i smak hos mange her. Det er også gøy å gå i bakgrunnsmaterialet for serien. Russo-brødrene var sentralt involvert i produksjonen av serien, og mange av skuespillerne har siden dukket opp i både Marvel- og Disney-relaterte filmer, deriblant Donald Glover, Danny Pudi og Yvette Nicole Brown (de to siste kun i mindre biroller, men koblingen er der likevel).

Samtidig er det heller ikke å stikke under en stol at Community hadde mange problemer i løpet av produksjonen, noe som særlig ble aktuelt i sesong 4. En ny regissør tok serien i en retning ikke alle på settet var særlig fornøyde med, og det gjaldt særlig Chevy Chase, den klassiske 80-tallskomikeren som fikk et lite comeback med denne serien. Chase var ikke fornøyd med manuset og hvordan hans rollefigur ble redusert til en rasistisk gammel gubbe, noe som etter hvert eskalerte til en konflikt der Chase forlot serien (det skal nevnes at Chase aldri har vært den letteste å arbeide med, noe som var kjent også på 80-tallet). Kvaliteten i de tre siste sesongene er derfor svært vekslende, med lite koherens og med rollefigurer som kommer og går. Likevel er det noen godbiter å hente også der for den som tar seg tid til alt, og den særegne humoren i Community gjør at det er en lett serie å anbefale. Six seasons and a movie!

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 27, 2020

Jaws

Klassikeren fra 1975 som innledet det legendariske samarbeidet mellom Steven Spielberg og John Williams er slettes ikke ny og ukjent for meg, men da det skulle handles noen nye 4K-filmer til samlingen i vår slengte jeg like gjerne med denne i handlekurven ettersom den ble relansert i forbindelse med 45-årsjublieet 20. juni. Det ble et hyggelig og fortreffelig gjensyn - i den grad en film om en morderisk hvithai kan kalles hyggelig, selvfølgelig.

Jaws er etter mitt syn en undervurdert film. Det er lett å tenke at dette er en billig splatter- eller skrekkfilm om en hai som spiser folk. Faktum er at Spielbergs fortelling er langt mer enn det. Filmproduksjonsmessig sett er dette en eminent film som viser hvordan man kan bygge opp frykten for det skjulte og det ukjente gjennom en hel film ved hjelp av de rette kameravinklene og den rette musikken. Her får Spielberg god hjelp av den klassiske musikken til John Williams, som ved hjelp av to halvtoner bygger et tema vi den dag i dag forbinder med skrekk og gru. Selv om Jaws kanskje ikke er Spielbergs beste film totalt sett, er dette en film jeg definitivt vil plassere høyt på hans merittliste.

Lest

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 27, 2020

Thrawn: Treason

Min forkjærlighet for Star Wars-bøker fortsetter å rulle og gå, og akkurat nå har jeg nylig fullført den tredje boka i den nye Thrawn-trilogien. Her lønner det seg å gi dere en kort innføring i Star Wars-litteraturen og Thrawns rolle i den.

I 1991 ble Timothy Zahns bok Heir to the Empire publisert. Med det begynte langt på vei det som vi i dag kjenner som the Star Wars Expanded Universe, hvor Star Wars-universet ble stadig utvidet i mer eller mindre koherent form gjennom bøker, spill og tegneserier. Den sentrale rollefiguren i Zahns bok (som var den første i en trilogi) var storadmiral Thrawn, som etter Imperiets fall inntok rollen som den faktiske lederen av Imperiets styrker. Det særegne med Thrawn er at han med sin blåe hud og lysende røde øyne ikke er et menneske, og at han til tross for dette har fått den unike posisjonen som storadmiral i et rasistisk imperium sier litt om hans militære briljans.

Da Disney kjøpte Star Wars-lisensen ble det meste av Expanded Universe erklært som ikke-kanoniske verk (eller apokryfer, som jeg liker å kalle dem). Med det forsvant også Thrawn ut av kanon, men i 2016 ble Thrawn re-kanonisert da han dukket opp som hovedskurken i tredje sesong av Star Wars: Rebels. Selv om de gamle Thrawn-historien ikke lenger er gyldige, er det mange av Thrawns karakteristiske trekk som er videreført i Disneys Star Wars-kanon. Thrawn er fortsatt en storadmiral i et rasistisk system der en Chiss som ham i utgangspunktet ikke har noe å gjøre. Hans stigning i gradene skyldes imidlertid hans ekstreme analytiske egenskaper, hvor man med ekstrem presisjon kalkulerer samtlige faktorer i og rundt slagmarken for å forutse kampens utfall slik at han kan lede sine styrker til seier. En sentral del av denne analytiske evnen hans er knyttet til hans studier av kunstverk, som ifølge Thrawn forteller svært mye om en rases kultur, vaner og tankemønster.

Etter Star Wars: Rebels har Thrawns rolle i den nye kanon blitt stadig mer utforsket, og nok en gang er det forfatter Timothy Zahn som har fått æren av å fortelle storadmiralens historie. Thrawn: Treason er den tredje og siste boka i den nye trilogien, som også består av Thrawn (2017) og Thrawn: Alliances (2018). Boka tar for seg hvordan Thrawn må balansere flere oppdrag på en og samme tid, som alle tester hans lojalitet. Den har noen gode og spennende kapitler, men det er også enkelte kapitler hvor man følger en sidehistorie som er langt mindre spennende. Som en del av en helhet kan boka anbefales, selv om jeg vil trekke frem Thrawn: Alliances som den beste boka i trilogien.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 27, 2020

Spillpedagogikk: Dataspill i undervisningen

I det norske podcastlandskapet er jeg en fast og ivrig lytter av Spillpedagogene, en podcast som består av lærere og andre pedagogisk ansatte som ivrer for bruken av spill som pedagogisk verktøy i skolen. Nå har fire av medlemmene - Jørund Høie Skaug, Aleksander Husøy, Tobias Staaby og Odin Nøsen - samlet flere av de spillpedagogiske erfaringene sine mellom to permer, og resultatet er boka Spillpedagogikk: Dataspill i undervisningen.

Fra min egen studietid har jeg ikke mer enn noen få studiepoeng i pedagogikk og fagdidaktikk, og jeg jobber heller ikke som lærer til vanlig. Samtidig jobber jeg med administrasjon innenfor høyere utdanning ved en institusjon der mange av studentene etter hvert går inn i skolerelaterte stillinger, noe som resulterer i at jeg har en viss interesse for pedagogikk og læringsmodeller likevel. Som spillinteressert har jeg dessuten tro på at spill kan være et utmerket pedagogisk verktøy dersom det brukes riktig, og i en norsk kontekst tror jeg Spillpedagogene er blant de best kvalifiserte til å uttale seg om nettopp hvordan dette kan gjøres. Inntrykket etter å ha lest første kapittel styrker troen på dette, og jeg ser frem til å lese mer av denne fagboka de lyse sommerkveldene fremover.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Det var det for denne gang. Nå er det videre til The Last of Us: Part II før Ghost of sashimi ... eh, jeg mener Tsushima, lanseres om to uker. Kos dere i sommerferien!



Loading next content