Invincible: Sesong 3 - Episode 1-3

Da Invincible gjorde sin ankomst i 2021, ble jeg blåst bort og fortryllet av hva denne serien ønsket å oppnå. Den kom på et tidspunkt etter at Marvel Cinematic Universe nådde toppen med Avengers: Endgame og var inne i en liten pause mellom den neste epoken som startet. Samtidig fortsatte DCs Extended Universe å gå dårlig, og Prime Videos The Boys beviste at fansen ville ha noe annet enn de typiske gullstandardheltene som hadde blitt vanlig i mediene på 2010-tallet. Invincible var unik, rå, emosjonell og virkelig autentisk i forhold til tegneseriematerialet, og den dag i dag mener jeg at den første sesongen står frem som en av de bedre tegneserieadapsjonene som finnes. Men den andre sesongen var ikke fullt så strålende. Den var fortsatt underholdende og actionfylt, men den hadde ikke helt den samme tyngden eller de samme halsbrekkende vendingene som den første leverte. Den føltes litt trygg i det store og hele, og det er på grunn av dette at den tredje sesongen av Invincible har litt å ta igjen.

Heldigvis viser de tre første episodene av den nye sesongen at alt ligger til rette for at sesong 3 kan skinne. Den fokuserer på det som gjør Invincible så overbevisende, ved å rette søkelyset mot de moralske kompleksitetene som følger med det å være et overmenneske, og hvordan man vurderer hva som må gjøres for å beskytte jorden og den vanlige befolkningen, men også på en måte som ikke lar noen leke gud. Dette er en dynamikk som har blitt testet lenge i denne serien, men sesong 2 fokuserte i stedet mer på den menneskelige siden av Steven Yeuns Mark Graysons liv, noe som til syvende og sist betydde at den mistet litt av denne sjarmen. Sesong 3 starter med et smell med tre episoder som stiller Mark spørsmål ved lojaliteten hans, hans evne og rolle som mentor, og om det er mulig for ham å fungere som sønn, bror, partner og superhelt på samme tid.

Det er unødvendig å si at den emosjonelle briljansen i Invincible kommer til syne i disse første episodene, spesielt i de øyeblikkene der Mark må ta en alvorlig avgjørelse om forholdet til Walton Goggins' Cecil. Det er en fantastisk trio av episoder som utforsker flere ulike følelser, og som også gir farge og dybde i form av tilbakeblikk og spinoff-historier som ytterligere beviser at denne serien har en fortellerevne som få andre tegneserieadapsjoner kan matche.

Karakterutviklingen i disse innledende episodene er også rik og tar seriøse skritt fremover for å gjøre det lettere å knytte seg til de sentrale heltene. Hver gang en karakter er på skjermen, føles det som om du lærer noe meningsfullt om dem eller måten de fungerer på, noe som til syvende og sist gir en fortelling som føles rik og viktig. Dette er delvis takket være de gode prestasjonene fra de mange skuespillerne, som virkelig legemliggjør karakterene sine og serverer utmerkede replikker. Du vil bli trollbundet av historien og dialogen, og hvordan den vever verden sammen. Takket være det briljante tempoet er det akkurat når du begynner å ønske deg litt action, at du får en heftig porsjon. Og på typisk Invincible -vis er denne handlingen brutal, hensynsløs og nådeløs, så mye at du ofte blir målløs etter det du nettopp har vært vitne til.

Helheten i disse åpningsepisodene har vært utmerket og en virkelig tilbakevending til formen for Invincible. Jeg synes riktignok at animasjonsstilen kan virke litt kjedelig av og til, men samtidig kan man ikke kritisere den komiske autentisiteten, så det kan man mene hva man vil om. Det jeg kan si med sikkerhet, er at disse tre episodene vil underholde og trollbinde deg, samtidig som de fortsetter å styrke seriens rykte som en av de fineste tegneserieadapsjonene du kan få øye på i dag. For en fan av animasjon og tegneserier er dette en tv-serie du bare må se.