Gode Gamlereactor: Bastion

Gode Gamlereactor er artikkelserien vår om retrospill. Noen ganger går vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen, mens andre ganger skriver vi om gamle spill vi tester for første gang.

Forrige gang stiftet Ingar bekjentskap med Warhammer 40,000: Space Marine. Denne gangen har Hades inspirert ham til å gå tilbake til Supergiant Games' første spill, Bastion.

Det er ikke alltid jeg husker tid og sted for når jeg plukket opp et spill første gang, men med Bastion sitter minnet ganske godt. I juleferien 2011 var jeg fortsatt var en nokså fersk anmelder her i Gamereactor, og etter en travel høst tilbrakte jeg noen etterlengtede fridager hos mine foreldre. På en rusten laptop la jeg ned noen timer imellom alle familiebesøkene og julemiddagene på et forholdsvis nytt og lovprist indie-tittel ved navn Bastion. Timene fór av gårde, og Bastion gjorde et så godt inntrykk på meg at jeg fortsatt trekker det frem som ett av mine favorittspill det året.

Karakteristikken indie-spill er også viktig når jeg tenker tilbake på Bastion. Da jeg begynte i Gamereactor i 2010 var begrepet "indie" fortsatt i sin spede begynnelse og allment etablert for mindre eller annerledes spill utviklet av uavhengige studio. Selvfølgelig eksisterte det vi i dag kunne karakterisert som indie den gangen også, men som regel ble slike spill bare ansett som mindre titler fra tredjepartsaktører som prøvde å få en fot innenfor markedet. Dette endret seg gradvis da den syvende konsollgenerasjonen tok over. Ikke bare ble PC-markedet mer og mer digitalt med plattformer som Steam, man fikk også små titler som utelukkende ble lansert i de digitale butikkene til PlayStation 3 og Xbox 360. Spesielt sistnevnte satset tungt på å lokke til seg små, uavhengige utviklere til Xbox Live Arcade, blant annet med utviklingsverktøyet Microsoft XNA, og det var nettopp denne tilretteleggingen som gjorde at Microsoft trakk til seg unike titler med særegne stilarter som fikk betegnelsen "indie". Spill som Braid, Super Meat Boy, Limbo, Fez og Bastion debuterte alle på Xbox 360 og banet vei for det indiemarkedet vi kjenner i dag.

Det var Bastion anno 2011, men Gode Gamlereactor-tekster handler først og fremst om hvordan et spill oppleves i dag. Spillbransjen ser annerledes ut nå enn for litt over tolv år siden, indie-kategorien har en helt annen posisjon og Supergiant Games (skaperne av Basion) er større enn noen gang før takket være suksessen med Hades. Hvordan påvirker dette gjensynet med et spill som var en pioner for både en sjanger og et studio?

Noe av det første jeg reagerte på da jeg plukket opp igjen Bastion og spilte det på nytt for noen uker siden var at overraskende mange av inntrykkene fra 2011 fortsatt føles like relevante, enten det gjelder stilart, fortellerteknikk, spillmekanikk og ikke minst lydbilde. Noen ganger må man pusse nostalgibrillene fordi de viser seg å være så tilgriset at man ikke ser tydelig lenger. Bastion er heldigvis ikke rammet av dette problemet. Nå kan dette naturligvis skyldes at spillet bare er litt over ti år gammelt, men det virker for meg som at Supergiant Games hadde en intuitiv forståelse av kløktig design allerede da de utviklet debutspillet sitt. Bastion føles som en nydelig sammenblanding av klassisk og (det som den gang var) moderne spilldesign, der det beste fra to verdener møtes i skjønn forening. Resultatet er en tittel som ikke føles altfor sterkt bundet til verken tid, kontekst eller plattform, men som er bygget med tanke på varighet og kvalitet. Med tanke på hvor raskt enkelte spill blir utdaterte eller irrelevante, sitter jeg ikke igjen med noen slags følelse av dette etter å ha spilt Bastion igjen i år. Dette er en klassiker som står seg, uavhengig av om vi skriver 2011 eller 2024.

En av årsakene til denne holdbarheten har med historiefortellingen i Bastion å gjøre. Her fortelles så å si hele historien gjennom den raspende fortellerstemmen til Logan Cunningham, som luller deg inn i handlingen med en nærmest hypnotisk transe (Cunningham har også flere stemmer i Hades, deriblant som underverdenens gud selv, og vant flere velfortjente priser for sin opptreden). Vi er fortsatt et stykke unna smell-o-vision-teknologi hvor dataspillene lar oss lukte det vi spiller, men fortellerstemmen i Bastion er det som bringer oss nærmest, for her er det like før du kjenner eimen av leirbål og whisky. Cunninghams fortellerstemme serverer en unik cocktail av tøffhet, nostalgi og sår stemning, og disse følelsene blir ikke noe mindre av de emosjonelle og samtidig tempofylte gitarstrengene som Supergiant-komponist Darren Korb vet å spille på. Lydbildet i Bastion er på et særegent nivå, og å spille dette uten lyd burde være straffbart med at man ble fratatt alt av spillutstyr og sendt i eksil til en øde øy.

Med et velklingende lydbilde på plass ledes du inn i en postapokalyptisk fortelling om en verden som har brakt seg selv til grunne, der bakken har forsvunnet under beina på deg og kun popper opp når du beveger deg bortover. I rollen som The Kid med sin trofaste hammer må du ved hjelp av den gamle mannen Rucks (fortelleren bak spillets historie) bygge opp igjen menneskehetens siste fristed, Bastion. Gradvis får du innblikk i konflikten mellom nasjonen Caelondia og deres undertrykkende forhold til Ura-folket, og leser du mellom linjene får du noen innsikter i katastrofen (kjent som Calamity) som tvinger deg til å ta noen tøffe valg om hvilken retning du ønsker å gå videre. Det er en verden og en setting som fortsatt fungerer godt i dag, og selv om valgene man tar mot slutten føles litt smale og påtatte er det fullt ut et narrativ jeg gjerne skulle sett Supergiant Games utforske enda mer.

Noe jeg ble overrasket over da jeg plukket opp igjen Bastion nylig var hvor lett det var å sette seg inn i kontrollsystemet. Da jeg spilte gjennom Bastion for første gang i 2011 måtte jeg knote meg gjennom det hele på en laptop med tastatur og museplate, noe som slettes ikke er optimalt for spill med høyt aktivitetsnivå og fiender overalt. Med en håndkontroll i neven går Bastion imidlertid som en dans, og snart veksler man med den største selvfølge mellom ulike våpen som hammer, spyd, rifle og muskedunder. Den største utfordringen sånn sett blir dermed hvilken våpenkombinasjon du er mest komfortabel med.

At kontrollsystemet fungerer så godt tror jeg koker ned til to faktorer: Det er i utgangspunktet et veldesignet system, og det har flere likhetstrekk med Hades. Da jeg anmeldte Hades i 2020 kommenterte jeg at dette var et spill som ga følelsen av at Supergiant Games hadde funnet tilbake til røttene sine. Når jeg nå går tilbake til Bastion igjen etter å ha spilt Hades kjenner jeg absolutt på den samme følelsen, men nå med faktorene stokket om. Man skulle nærmest tro at DNA-et til studioet ble kodet parallelt med Bastion, og å se på Bastion i lys av Hades er minst like spennende og givende som å gå motsatt vei.

Likhetene mellom de to titlene er nemlig påfallende, samtidig som de også deler mange av de samme kvalitetstegnene. Vi får et fargerikt og actionfylt spill i isometrisk perspektiv, en visuell stil som er både leken og dyster på samme tid, mesterlig musikk fra Darren Korb og tidvis nydelig vokal fra Ashley Barrett og den tidligere nevnte hypnotiske stemmen til Logan Cunningham. Samtidig er det interessant å se på Bastion og se hvor mye Supergiant Games utviklet seg på de ni årene frem mot Hades. Dette gjelder først og fremst historiefortellingen og rollefigurene, som har et mye større fokus og langt mer dybde i Hades enn i Bastion. Ikke at sistnevnte er dårlig, men den har samtidig en enklere stil som gjør at du ikke får en like dyp relasjon til The Kid, Rucks og kompani som til Zagreus og hans (u)venner fra gresk mytologi. Dette er kanskje også en av de største svakhetene med Bastion når man går tilbake til spillet i dag.

Selv om den fargerike og kreative stilen i Bastion gjør at det fortsatt holder seg svært godt visuelt sett, savner jeg noen kvalitetsforbedringer på PC. Standardinnstillingene lar meg ikke stille en høyere oppløsning enn 1080p, noe som gjør at Bastion fort kan se litt tåkene og uskarpt ut på moderne skjermer. På Switch løses dette problemet ganske greit i håndholdt format, da Bastion passer utmerket til 720p-formatet som er maks oppløsning for skjermen. Jeg savner imidlertid mer støtte for høyere oppløsning på PC, og selv om det går an å trikse litt i Steam-innstillingene blir ikke spillet nødvendigvis veldig mye penere av den grunn. Ikke at det ødelegger opplevelsen, men om Supergiant hadde kommet med en oppdatering som ga støtte for høyere oppløsninger hadde jeg ikke klaget (de trenger ikke gi det ut som en HD Remaster engang).

Jeg har alltid sett tilbake på mitt opprinnelige møte med Bastion med glede, og det nylige gjensynet bekrefter at nostalgi ikke alltid er en blendende kraft som tåker til minnene dine. Det er et enkelt spill som samtidig byr på mye dybde, noe som først og fremst skyldes et bunnsolid spilldesign, et velkomponert lydbilde og en grafisk stil som leker seg med farger på en måte som eldes godt. Hvis Hades har gjort deg nysgjerrig på de tidligere spillene til Supergiant Games og du trenger noe å sysle med mens du venter på Hades II, er Bastion et utmerket sted å begynne.