Gode Gamlereactor: Super Mario 64

Gode Gamlereactor er artikkelserien vår om retrospill. Noen ganger går vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen, mens andre ganger skriver vi om gamle spill vi tester for første gang.

Forrige gang vendte Ingar tilbake til Supergiant Games' første spill, Bastion. Denne gangen har han tatt et trippelhopp tilbake til ett av tidenes mest betydningsfulle spill: Super Mario 64.

Innsiden Ut-filmene har lært meg noe om betydningen av kjerneminner, og noen av mine er (naturligvis) knyttet til dataspill. Ett av disse stammer fra sommeren 1996. Familien var i ferd med å bryte opp et mangeårig opphold i Japan for å flytte til Norge, men pussig nok er det ikke pappesker, flyttekaos eller oppbruddsstemningen jeg husker best. Det som er brent fast i minnet er derimot en japansk TV-reklame som fikk meg til å sitte med hakeslepp, hvor to hender demonstrerte en ny håndkontroller med en styrespake som snurret rundt og rundt og kontrollerte ingen ringere enn Mario i tre frie dimensjoner. Det hele toppet seg med at Mario grep Bowser i halen, snurret erkefienden rundt og rundt og kaster ham av gårde i en enorm eksplosjon.

For meg har dette minnet alltid vært en illustrasjon på hvilken enorm revolusjon Super Mario 64 var for sin tid. I dag kan vi ta lett på den klossete grafikken og det krøkkete kamerasystemet, men den gang var det ingen spill som hadde vært i nærheten av noe sånt. Å beskrive hvordan denne overgangen fra 2D til 3D føltes for en Nintendo-unge den gangen er nesten umulig, men et nyere eksempel kan være hvordan det føltes å se Avengers: Endgame på kino etter mer enn ti års oppbygging av Marvels filmatiske univers. Det markerer et før og et etter som vanskelig kan gjenskapes eller beskrives, og som har en dimensjon av "du må ha vært der for å skjønne det»" som ikke er ment elitistisk, men som gir uttrykk for hvilket stort skille det er snakk om.

Det ble ingen Nintendo 64 på meg midt i flyttesjauet i 1996. Faktisk måtte jeg vente helt til 1999 før det ble den første konsollen jeg fikk kjøpe for egne penger. Konsollen kostet tid, penger og ikke rent liten tålmodighet, og har derfor alltid hatt en sentral plass i retrohjertet. Det samme kan sies som Super Mario 64, som fulgte med sammen med Mario Kart 64 da jeg kjøpte konsollen. Men det var den gang. Hvordan står opplevelsen seg 25 år senere? Det var noe av det jeg ville teste i sommer, ettersom sommerferien er perfekt for et retroprosjekt eller to (spesielt i Norge, med de regntunge og kjipe somrene vi ofte må ta til takke med). Dermed var det bare å dumpe den nyinnkjøpte saccosekken foran kasse-TV-en på retrorommet, koble til den samme gamle konsollen som fortsatt er i mitt eie og spille på ekte 90-tallsvis.

De fineste retroprosjektene er de du kan dele med andre. De siste par årene har jeg ledet en retrogruppe hvor vi spiller gamle spill sammen, hvor resultatene av prosjektene har gitt dere flere av de foregående artiklene i denne serien. Det som ble ekstra fint med Super Mario 64-gjensynet var imidlertid at fruen også ville slenge seg på. Hennes historie med spillet er noe annerledes enn min, kan man si. Mens jeg tilbrakte barndomsårene i Nintendos hjemland, bodde hun i østlige Afrika på et sted der strøm var en begrenset vare. Spilløktene med Super Mario 64 var derfor begrenset til de få øktene hvor dieselaggregatet ble fyrt opp, med en spilletid på 30-60 minutter til sammen fordelt på tre søsken. Slikt blir man hardcore gamer av, for da teller hvert sekund. Når tilbudet om å få være med og spille så mye hun ville i sommer med litt mer stabile strømforhold og ubegrenset tid, var hun derfor ikke sen å be.

Nostalgi og historie er vel og bra, men hopper vi til nåtid var det de ergonomiske forholdene jeg først bet meg merke i da jeg satte meg ned med Super Mario 64 igjen. Ergonomi knyttet til en viss håndkontroll, for å være eksakt. Hva Nintendos glupe hoder i Kyoto tenkte på da de designet Nintendo 64-kontrolleren må jo bare spillgudene vide. Tok de høyde for at evolusjonen av mennesket skulle ta et trippelhopp slik at vi snart fikk en tredje arm? Var tanken at far og sønn skulle spille sammen og dele på samme håndkontroll? Hvem vet, men det vi kan si med sikkerhet var at dette var en tid hvor det fortsatt måtte mye prøving og feiling til for å ta spillindustrien fremover.

Det samme prøvingen og feilingen merker man også raskt når Super Mario 64 fyres opp. Misforstå meg rett, det er fortsatt mye som er mektig imponerende i Marios overgang fra 2D til 3D (det kommer jeg tilbake til), men kamerakontrollen klarte de ikke helt å spikre før lansering. Her må vi riktignok huske på at Nintendo brøt ny mark, for de aller færreste hadde laget tredimensjonale plattformspill før (Jumping Flash, kreditert i Guinness rekordbok som det første plattformspillet i ekte 3D, kom i 1995). 3D med fri kamerastyring kan føles så naturlig i dag, men den gang var det en revolusjon. Og likevel var ikke revolusjonen komplett, for kamerakontrollen sitter ikke like fritt og godt som den skulle ønske. Jeg har ofte hevdet at Nintendo ikke fikk kamerakontrollen ordentlig på plass før Super Mario Odyssey, og å vende tilbake til Super Mario 64 har egentlig bare forsterket denne hypotesen.

Både håndkontrolleren og kamerasystemet gjorde sitt for at de par første timene med Super Mario 64 ble hakket mer krevende enn vi begge hadde trodd. Det er tross alt en god del år siden vi spilte dette sist, og å gå fra moderne spillfølelse til nesten 30 år gammel 3D-plattforming kom naturligvis med sine utfordringer. Samtidig er det noe med at ekte kvalitet holder seg, og det tok ikke lang tid før hvert sekund med aggregatdrevet spilling fra barndommen satt i fingrene igjen hos fruen. Den slags gjør en gamer-ektemann varm om hjertet.

For når man først kommer inn i eller ser forbi det litt eldre kamera- og kontrollsystemet og den litt ustabile bildefrekvensen (i hvert fall i den originale PAL-versjonen) tar det ikke lang tid før du ser alle kvalitetene Super Mario 64 fortsatt har å by på. Allerede fra den festlige åpningsskjermen hvor du kan hale og dra i ansiktet til Mario, høre den muntre og ikoniske stemmen til Charles Martinet (dette var første gang de fleste av oss fikk høre ham, selv om han hadde deltatt på noen messepresentasjoner for Nintendo tidligere) og lytte til de ikoniske tonene fra mesterkomponisten Koji Kondo er det ingen tvil om at plattformkongens 3D-debut fortsatt strutter av sjarm. Følelsen forsterkes ytterligere når du har løpt rundt i borggården og entrer dørene til slottet, hvor det behagelige slottstemaet hyller deg inn i en avslappende transe. Selv spillets måte å forklare hvordan et tredimensjonalt kamera fungerer - det er en Lakitu som flyr bak deg og filmer deg, selvfølgelig! - oser av en kreativ sjarm som de færreste mestrer.

Det var denne respekten for utviklernes kreative visjon og banebrytende design som ble sittende igjen gjennom resten av gjennomgangen, selv om frustrasjonen over kameravinkler aldri slapp taket helt. Måten Super Mario 64 tar deg med til ulike verdener gjennom å hoppe inn i malerier føles nok en gang så opplagt i 2024, men går man tilbake til 90-tallstankesettet er det et aldeles kreativt påfunn. De ulike verdenene oser av sjarm, hemmeligheter venter der du minst venter det og de tekniske løsningene for å lede spilleren inn i tredimensjonal plattformspilling er imponerende. Enkelte stjerner langt uti var riktignok vanskeligere å få fatt i enn jeg mente å huske, men til gjengjeld ble seierstriumfen desto større.

Dessuten må vi ikke glemme den fabelaktige musikken til Koji Kondo, mannen som ene og alene serverte slager etter slager i dette mesterverket. Fra du blir møtt med et eksplosivt brassorkester (riktignok digitalt) i Bob-omb Battlefield tar den kruttsterke stemningen aldri slutt, og hvis ikke skliene gir deg lyst til å lære deg å spille banjo vet ikke jeg. Jeg tør faktisk påstå at Super Mario 64 ikke har et eneste dårlig spor, og selv om det offisielle lydsporet "kun" består av 36 spor er det ekstremt godt gjort å produsere noe av såpass helhetlig kvalitet som fortsatt står seg etter nesten 30 år.

Det siste kan egentlig stå som en oppsummering for gjenopplevelsen av Super Mario 64 som helhet: Dette har holdt seg, selv etter nesten tre tiår. Plattformsjangeren har uten tvil utviklet seg siden 1996, og de grafiske kvalitetene har selvfølgelig gjort noen enorme trippelhopp siden den gang, men likevel har Super Mario 64 en gjennomført kvalitet og revolusjonerende måte å gå fra 2D til 3D på at det skal ikke veldig tykke nostalgibriller til for å se dette klart og tydelig. Finnes det noe slikt som tidløse klassikere i spill? Kanskje ikke, men Super Mario 64 fortjener fortsatt både ros, honnør og gjerne en ny gjennomgang fra både gamle og nye spillere.