Secret Invasion

Selv om internett pleier å klikke i vinkel hver bidige gang Marvel gjør den minste endring på alder, kjønn eller etnisitet på en av rollefigurene sine når de skal overføres til film eller TV, var det så å si tyst da dette ble gjort med S.H.I.E.L.D.-leder Nick Fury i rulleteksten til den første Iron Man-filmen. Man kan argumentere for at det var andre tider i 2008, men den mest logiske forklaringen er at dette sier noe om hvilken karisma skuespiller Samuel L. Jackson har. Her snakker vi om en mann som stort sett eier scenene han befinner seg i, enten vi snakker om Pulp Fiction, Die Hard with a Vengeance eller The Hateful Eight.

Den slags karisma kommer godt med når Nick Fury nå endelig skal tre ut av skyggene og selv innta hovedrollen i Secret Invasion, Marvels nyeste TV-serie. Utgangspunktet er nemlig godt, men i likhet med mye av MCU etter Avengers: Endgame er dette en produksjon som lider av en form for eksistensiell krise.

Etter å ha blitt knipset ut av eksistensen i fem år av Thanos har Nick Fury (Samuel L. Jackson) mer eller mindre trukket seg tilbake fra omverdenen for å fokusere på et nytt romprosjekt kalt S.A.B.E.R., men en ny trussel som krever hans ekspertise trekker ham tilbake til jorda igjen. En utbrytergruppe av den hamskiftende romvesenrasen skrull, som Fury og Carol Danvers hjalp å finne seg til rette på jorda i Captain Marvel, har sett seg lei på tomme løfter om et nytt hjem de aldri får og tatt saken i egne hender. Under ledelsen av den karismatiske ekstremisten Gravik (Kingsley Ben-Adir) har flere skruller begynt å infiltrere menneskenes maktsentra for å skape nok kaos til at tredje verdenskrig kan bryte løs og utslette menneskeheten. Dermed er det opp til Fury og hans gamle skrull-venn Talos (Ben Mendelsohn) å stoppe en invasjon hvor det er umulig å skille venn fra fiende.

I likhet med Star Wars-serien Andor føles Secret Invasion som en spionserie hvor fokuset flyttes bort fra de store og mektige heltene til de røffe og tøffe soldatene på bakken som må skitne til hendene sine med de vanlige menneskelige evnene de har. Her kommer også Secret Invasion bedre ut av et grunnleggende problem enn Andor, nemlig hovedpersonen. For mens verken Diego Luna som skuespiller eller Cassian Andor som rollefigur er spesielt egnet til å bære hovedrollebyrden i en spointhrillerserie, er få bedre skikket til en slik rolle enn Samuel L. Jackson som Nick Fury. Det er også mye takket være Jacksons karisma at Secret Invasion begynner lovende. Fury er åpenbart både sliten og traumatisert etter fem års ikke-eksistens, men han har fortsatt nok av sin kalde kynisme og kampvilje til å kjempe mot en usynlig fiende. Jackson slipper riktignok å bære serien alene, for med støttespillere som Ben Mendelsohn, Martin Freeman og Olivia Colman er det flere gode rolletolkninger å finne her.

Handlingsmessig er også serien lovende i starten, for konseptet med hamskiftende fiender som kan infiltrere både politiske og militære maktsentra eller styre hva du tenker gjennom sine posisjoner i media er både skremmende og spennende. Den fremvoksende følelsen av frustrasjon med etterfølgende radikalisering som skrullene kjenner på er også gjenkjennelig, selv om både Gravik og hans nærmeste allierte G'aia (Emilia Clarke) mangler utstrålingen man hadde forventet av lederskapet til en ekstremistgruppe.

Det serien derimot fortjener er en målrettet tanke om hva den skal være og hvor veien skal gå hen. For etter hvert som Secret Invasion går sin gang blir det tydelig at også denne MCU-produksjonen sliter med å finne sitt mål i en tid hvor man ikke lenger har et Avengers: Endgame-sluttspill å bygge opp imot. Dermed får vi nok en gang en lovende start som mot slutten fisler ut i en generisk slåsskamp, hvor CGI-effektene er på et lavere nivå enn de har vært på lenge hos Marvel. Ikke et vondt ord til stakkarene som faktisk har jobbet med dette, for det er en kjent sak at de er både overarbeidet og underbetalt, men noe må gjøres på toppnivå for å sørge for at kvaliteten heves, både på konseptnivå og med tanke på selve håndverket.

Tematisk sett treffer serien en nerve i vår egen tid, hvor misinformasjon har blitt dagligdags og fremveksten av AI gjør at det blir stadig mer vanskelig å avgjøre hva som er ekte eller ikke. Nettopp derfor gir åpningsrulleteksten ganske blandede følelser, da den utelukkende består av AI-genererte bilder. På den ene siden kan man argumentere for at det er gjort som et tematisk poeng for en serie der man ikke kan stole på noe som helst av informasjonen som blir gitt, men på den andre siden tviler jeg sterkt på at det er dette som er det underliggende motivet for toppene i Disney. Den ugne følelsen blir ikke akkurat mindre av at serien har hatt sin premiere idet Hollywood har gått ut i sin største streik på over 40 år, hvor nettopp begrensningen av AI innenfor kunsten står som en grunnleggende kampsak. Forhåpentligvis blir dette første og siste gang dette gjøres i en Marvel-serie, men fremtidsutsiktene ser dessverre ikke lyse ut.

Secret Invasion begynner godt og har noen gode spionvibber mens actionscener holder på seerens oppmerksomhet gjennom seriens seks episoder, og det er på høy tid at Nick Fury får komme frem i rampelyset selv om han trives best i skyggene. Likevel blir det gode potensialet kastet bort i siste episode, hvor det hele nok en gang ender opp i et datagenerert effektmakeri som selv vi med høy superhelttoleranse ikke klarer å engasjere oss over. Med en bedre visjon for hva man egentlig ville oppnå med serien kunne mye av dette vært unngått, og det som begynte som et lovende konsept ender opp med en lite tilfredsstillende avslutning.