Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
artikler

Redaksjonens lørdagshjørne: Ingar T. Hauge

Forrige uke kunne Daniel gi en liten rapport om hva han har syslet med i det siste. Denne lørdagen er det Ingars tur.

Forrige uke kunne Daniel gi en liten rapport om hva han har syslet med i det siste. Denne lørdagen er det Ingars tur.

Det er første lørdag etter E3, og hodet er fortsatt fullt av alle nyhetene, trailerne og de kleineste øyeblikkene (jeg ser på deg, Bethesda!). Det har vært en begivenhetsrik uke på spillfronten, med mye å se og mye å glede seg til i månedene som kommer. Noen spill glimtet med sitt fravær (hvor var Bayonetta 3?), men med annonseringen av Banjo-Kazooie som spillbare rollefigurer i Super Smash Bros. Ultimate kan jeg nesten ikke klage.

Som ansatt i studieadministrativ stilling i høyskolesektoren har siste halvdel av mai vært svært travel og slitsom. Dermed kom pinsen med en ekstra fridag som en gave fra oven. I tillegg har det også vært en uke med mye regnvær i Oslo. Heldigvis er det et gammelt ordtak som heter «Det finnes ikke dårlig vær, det finnes bare dårlige spill, filmer og dårlig internettforbindelse.» Dermed har det blitt tid til både det ene og det andre de siste dagene. Uten å somle mer følger herved en oversikt over hva jeg har spilt, sett og lest i det siste:

Spilt

Days Gone

Jeg hopper på Days Gone-toget (eller, rettere sagt, motorsykkelen) et par uker etter spillets lansering, og har brukt ledige stunder i mai til å spille den PlayStation-eksklusive postapokalyptiske blandingen av The Walking Dead og Sons of Anarchy. Jeg hadde et lite håp om at jeg skulle bli overbevist og at tvilen skulle komme spillet til gode, men da historien var gjennomspilt etter 40+ timer satt jeg bare sånn passe fornøyd tilbake. På sitt beste er Days Gone en spennende reise gjennom zombieinfiserte Oregon, og kampene mot horder av zombier (jeg nekter å kalle dem noe annet) kunne lett få opp pulsen noen hakk. Selv om historien bærer preg av en B-film eller en middelmådig TV-serie fra 90-tallet har den til tider sin sjarm. Samtidig kjenner jeg at dialogene blir veldig intetsigende i lengden, og spillet mangler det lille ekstra som skal til for å løfte det opp til å bli blant de beste i klassen. Den elendige tekniske ytelsen spillet kjører på en vanlig PS4 hjelper heller ikke på opplevelsen. Jeg har sjelden problemer med at konsollversjoner av spill ikke yter mer enn 30 bilder per sekund, så lenge dette er noenlunde stabilt. Når et spill derimot tidvis er nede i et ensifret antall bilder per sekund (hvis det ikke krasjer, for den saks skyld) kjenner jeg at jeg har bedre spill å bruke tiden min på. Bugs og glitcher er morsomt til tider det også, men Days Gone har for mange til at det føles verdt prislappen.

Draugen

Norske Red Thread Games er et studio jeg følger med interesse, ikke minst fordi jeg har hatt stor glede av spillene skrevet av Ragnar Tørnquist (som jeg fikk gleden av å intervjue i forbindelse med en forhåndstitt på The Secret World i 2011). Drømmefall Kapitler var et spill som viste litt av hva de kunne få til, selv om avslutningen ikke var like skarp som man skulle ønske. Nå har studioet nok en gang dukket opp i rampelyset med Draugen, et såkalt fjord noir (hi hi) satt til den fiksjonelle norske bygda Graavik i 1923. Hovedpersonen Edward ankommer Graavik med sin følgesvenn Lissie på jakt etter sin søster Betty, men oppdager raskt at det er ingen å finne i Graavik.

Draugen tar ikke mer enn rundt tre timer å spille, og det anbefales å ta hele spillet i én runde. Spillet både ser og låter nydelig, og Simon Poole utmerker seg med musikken i spillet. Settingen, detaljnivået og historiefortellingen er også god, men sistnevnte faller dessverre litt sammen i siste tredjedel av spillet. Da er det plutselig som om utviklerne får hastverk med å fullføre historien, og idet rulleteksten går over skjermen sitter man igjen med en følelse av at Graavik-mysteriet ikke er ordentlig besvart. Jeg er tilhenger av at historier ikke alltid skal servere alle svarene på et sølvfat, men det må gjøres riktig, noe jeg dessverre opplever Draugen ikke får til. På toppen av det hele er Lissie en av de mest plagsomme sidekicks i et spill siden Issun i Okami, og dialogen hennes føles som å se eller lese The Great Gatsby på speed. Sammenlignet med andre «walking simulators» som Gone Home og 2017-mesterverket What Remains of Edith Finch når ikke Draugen helt opp, men det skal likevel ha for forsøket.

Persona Q2: New Cinema Labyrinth

Hva? Kommer det fortsatt ut nye 3DS-spill i herrens år 2019? Det gjør det faktisk, til tross for at selv Nintendo ikke har noen flere store spill å annonsere til konsollen. Det japanske studioet Atlus nekter imidlertid å gi helt slipp på formatet og lanserte dermed Persona Q2: New Cinema Labyrinth forrige uke.

Siden det ennå ikke er avklart hvem av oss i redaksjonen som skal anmelde spillet (vi er et par kandidater på saken) skal jeg ikke si så mye om innholdet og historien i spillet. Kort fortalt er spillmekanikken basert på Atlus' dungeon crawler-serie Etrian Odyssey, mens rollefigurene er hentet fra de tre siste Persona-spillene. Å skulle dra frem en 3DS igjen føltes litt merkelig i starten, men jeg kjenner at spillet var akkurat det jeg trengte å slappe av med i pinsen etter noen intense arbeidsuker. Jeg har mange gode minner knyttet til både DS og 3DS, og kjenner at jeg er ikke helt klar for å ta farvel med dem ennå.

Fury Unleashed

Mer om det polske indiespillet som minner om en salig blanding av Dead Cells og Metal Slug-serien kan dere lese her. Kortversjonen: Det er overraskende moro og vel verdt å sjekke ut.