Gamereactor Norge

Beef Sesong 2

fredrik@gamereactor.no (Fredrik Malmquist) — Sat, 18 Apr 2026 10:00:00 +0200

Det var langt fra sikkert at Beef, skapt av Lee Sung Jin, ville få en andre sesong etter avslutningen av den første. Men rekken av priser, både ved Golden Globe Awards og Primetime Emmy Awards, banet vei for en oppfølger som til syvende og sist føltes uunngåelig. I likhet med serier som Fargo og True Detective har Sung Jin og Netflix valgt å behandle sesongene som frittstående antologier om samme tema, konflikter eller "beefs". Med et elektrisk lydspor av Finneas O'Connell og utsøkt foto av James Laxton, blir vi som seere nok en gang dratt inn i et absurd drama, forsterket av førsteklasses prestasjoner.

I den nye sesongen møter vi en helt ny rollebesetning i et anspent samlivsdrama. Et ungt Gen Z-par på en absurd eksklusiv countryklubb blir dratt inn i sjefens smuldrende ekteskap. Det som begynner som en ubehagelig krangel, eskalerer raskt til et spill preget av makt, manipulasjon og sosial klatring, der alle kjemper om den hensynsløse milliardærens gunst. Til og med hun selv, med sin egen skandale som truer med å rive alt fra hverandre.

Med suksessen fra første sesong har Sung Jin tydeligvis havnet i en helt annen posisjon. Regissøren og manusforfatteren har satt sammen en imponerende rollebesetning, og det virker som om Netflix har gitt ham frie tøyler til å jobbe med hvem han vil. Han beundret James Laxtons fotografering i Barry Jenkins' Moonlight, så han hyret ham. Han ble betatt av Finneas O'Connell og søsteren Billie Eilishs Oscar-vinnende sang "What Was I Made For", så han lot Finneas ta seg av musikken.

Ved siden av de koreanske legendene Youn Yuh-jung og Song Kang-ho, består rollelisten av etablerte navn som Oscar Isaac og Carey Mulligan. I rollene som det yngre paret i serien finner vi Charles Melton og Cailee Spaeny, førstnevnte kjent fra Glee og American Horror Story, og sistnevnte fra Alien: Romulus. Alle leverer helt fantastiske prestasjoner som beveger, vekker avsky og til tider fremkaller latter midt i alt det mørke.

Jeg er fullstendig overveldet etter å ha sett hele sesongen i løpet av fem dager. Utover sesongens sentrale konflikt mellom det unge paret (Austin og Ashley) og det eldre (Josh og Lindsay), får vi også et innblikk i parenes interne forhold, preget av samlivsproblemer og personlige tilkortkommenheter. Begge parene blir dessuten satt opp mot den hensynsløse eieren av den private medlemsklubben, som selv sliter med sine egne, stadig mer ubehagelige problemer, som han takler med utradisjonelle løsninger.

Lag på lag skrelles bort, og tilsynelatende trivielle detaljer settes opp mot livsavgjørelser med potensielt katastrofale konsekvenser for alle involverte. TV-serien bygger og bygger mot sitt uunngåelige klimaks. Lee Sung Jin og ensemblet hans klarer å få alt til å føles naturlig, troverdig og til tider smertelig uutholdelig på akkurat den rette måten. Ungdommelig ambisjon settes opp mot knuste drømmer og grådighet, alt sammen pakket inn i en sammenhengende helhet som meget vel kan bane vei for nok en vellykket prisutdelingssesong for alle involverte. Beefs andre sesong tar med seg det den første sesongen gjorde bra, og presser det hele veien til målstreken. Dette er et fullt hus.

Thrash

peter@gamereactor.no (Peter Westberg) — Fri, 17 Apr 2026 09:00:00 +0200

Tommy Wirkola. Litt av en legende i skrekksjangeren, er han ikke? Jeg er ingen stor fan av Død snø-filmene, selv om jeg innrømmer at de er veldig underholdende. For noen år siden ga han oss også den ultravoldelige og svært underholdende I Onde Dager, med Noomi Rapace, Aksel Hennie og Atle Antonsen i hovedrollene.

Nå har han byttet ut den norske landsbygda med orkaner og haier i en amerikansk kystby i South Carolina. Jeg går inn i dette uten noen spesielle forventninger, men samtidig håper jeg virkelig at den er like underholdende som den høres ut. Jeg er en sucker for haifilmer, selv om det er få av dem som er minneverdige. Deep Blue Sea er hjernedød og jævlig dum, men den er likevel fantastisk underholdende. Vi trenger ikke engang å nevne Jaws. En klassiker. Og jeg syntes faktisk at The Meg var veldig morsom, hvis du er forberedt på hva du går til: en sint Statham som kjemper mot en monsterhai. Det er gøy, folkens.

Et raskt ord om handlingen da. Du har allerede fått med deg essensen. Det tar ikke mer enn et par setninger. Forkortet og oversatt: Når en kategori 5-orkan herjer en kystby, fører stormfloen med seg ødeleggelser, kaos og noe langt mer skremmende: sultne haier.

Du skjønner tegninga. Det er ikke kjøkkenvaskrealisme. Fordi kjøkkenvasken blir feid vekk i flommen. Thrash trekker ikke ut tiden. Den bygger opp handlingen og spenningen akkurat slik vi forventer av en katastrofefilm. Jeg synes Thrash er relativt stilig. Den klarer seg med enkle midler. Vi befinner oss i oversvømte skur, ute i oversvømte gater. Haiene er kompetent animert. Det er ikke øyegodteri, men man blir heller ikke sint.

Dialogen er som man forventer av denne typen film. Skuespillet er omtrent det samme. Det blir ingen Oscar-nominasjoner, men vi slipper også Razzies. Alle gjør en grei jobb. Jeg synes faktisk det oppsummerer Thrash ganske bra. Vi vet hva vi får, og hvis du ikke forventer noe mer, blir du fornøyd. Det er litt som en pose med blandet godteri. Du vil ha bringebær og lakris, men du ender opp med å stikke en appelsin i munnen nå og da. Det er ikke genialt, men det fungerer.

Det er noen få scener som byr på litt mer kant. Det er et par halvgode haiangrep, men ikke noe som skiller seg ut. Ingenting som overrasker. Det er blodig, men det føles som om de holder litt igjen. Jeg kan tenke meg at Wirkola, som tidligere har fått lov til å gå løs på volden, har vært bundet til regissør- og klippestolen. Det er en scene der en av hovedpersonene skal kaste "ting som vibrerer" i vannet, og jeg tenker umiddelbart: "Jeg vet at Wirkola gjerne skulle ha hatt med en vibrator her, men Netflix sa nei, det blir en elektrisk tannbørste."

Jeg har alltid vært svak for Djimon Hounsou. Men han får ikke på langt nær nok tid på skjermen. Til tross for mine reservasjoner og at jeg må holde forventningene i sjakk for ikke å få forhåpninger om den neste store haiactionfilmen (er det en sjanger? Vel, nå er det det!), liker jeg likevel Thrash. Den byr ikke på noe spesielt nytt. Den er ikke skremmende eller overdrevent spennende, men den er likevel underholdende nok til at jeg kan lene meg tilbake og være takknemlig for at jeg i 2026 kan se haier fråtse i kjøtt på en fredagskveld.

Hvis jeg kunne ønske meg noe høyt, ville jeg gjerne sett en slags crossover mellom denne, Jaws og Deep Blue Sea. Men med stilige effekter, mer spenning og non-stop gore. Og en LL Cool J som får si noe kult i retning av "You ate my bird".

Undertone

magnus@gamereactor.no (Magnus Groth-Andersen) — Thu, 16 Apr 2026 17:00:00 +0200

Når jeg og min kjære venninne ser skrekkfilmer - og vi har sett utallige sammen de siste ti årene - holder hun alltid en dyne over øynene når spenningen blir for stor, mens jeg alltid holder meg for ørene. Det ligger ingen dypere tanke bak, bortsett fra at instinktet mitt for lengst har skjønt at det føles som en smartere måte å punktere spenningsballongen på, som skrekkscener blåses opp til bristepunktet med.

Det er derfor forståelig at A24, i samarbeid med debutregissør Ian Tuason, har laget en skrekkfilm som setter lydbildet helt i høysetet. Undertone ble laget for bare 500 000 dollar, og det skyldes i stor grad at filmens grunnleggende mekanismer alle bruker lyd som et sentralt omdreiningspunkt, akkurat som Paranormal Activity.

Premisset er også skreddersydd for dette oppsettet. Evy, spilt av Nina Kiri, pleier sin døende mor, som tilsynelatende ikke har lenge igjen, men i sitt sterkt religiøse hjem føler hun seg ikke akkurat vel, og fordriver tiden med å spille inn og gjøre research til en podcast kalt "Undertone", som i ekte true crime-stil tar for seg uhyggelige lydfiler og spekulerer i om det finnes noe mer mellom himmel og jord. Stemningen blir straks mer intens når de mottar 10 mystiske lydfiler, som danner filmens ryggrad, ettersom filene i seg selv blir stadig mer bisarre og Evy begynner å oppleve merkelige hendelser i morens stille hjem.

Slik utfolder Undertone seg, og bortsett fra Evy selv og moren (spilt av Michèle Duque) er det ingen andre skuespillere som opptrer fysisk i denne filmen. Vi hører stemmen til hennes podcast-medvert Justin (spilt av Adam DiMarco) og de mystiske lydfilene, men Undertone er, akkurat som Paranormal Activity, bevisst intim, begrenset og strippet ned til det aller mest nødvendige. I motsetning til Paranormal Activity holder Tuason seg imidlertid ikke til found footage-sjangerens rammeverk, men er i stedet ganske glimrende filmet, med vakre, enkle panoreringer og et kamera som har en tendens til å dvele litt lenger, en stil som er så utbredt blant yngre skrekkregissører, fra Damian McCarthy til Jordan Peele.

Undertone Det er ingen tvil om at filmen er vakkert satt sammen, og den er til og med godt spilt, særlig av Kiri, som fungerer som et sterkt emosjonelt ankerfeste i en film som virkelig står og faller på hennes troverdighet. Selve lyddesignet er også velprodusert, basstungt og slagkraftig, og til sammen danner det et solid narrativt rammeverk som resten av filmen kan stole på.

Det må imidlertid sies at Undertone ikke er en film som åpner seg i konvensjonell forstand. Det er i det såkalte "negative rommet" - tomrommene, om man vil - at uhyggen og spenningen oppstår, og ikke på langt nær så mye i form av egentlige visuelle kulisser, heller ikke mot filmens avslutning, da den er trofast mot sin "lyd-først"-strategi og bare unntaksvis avviker fra den.

Man kan imidlertid også hevde at enkelte, mindre tilfredsstillende skrekkfilmer overeksponerer sine uhyggelige elementer for raskt og for ofte, og det er absolutt ikke tilfellet med Undertone. Sluttresultatet viser en regissør som har et godt grep om disse helt grunnleggende teknikkene, og selv om det er en suksess etter disse standardene, vil det være interessant å se Tuason ta i bruk litt flere ressurser for å konstruere scenarier med litt flere "bevegelige deler", for å si det slik.

Good Luck, Have Fun, Don't Die

peter@gamereactor.no (Peter Westberg) — Wed, 15 Apr 2026 16:00:00 +0200

Jeg gikk inn i Gore Verbinskis nyeste film uten noen som helst forventninger og uten å ha sett en trailer. Alt jeg hadde sett var forsidebildet av Sam Rockwell, som umiddelbart fikk meg til å tenke på Terry Gilliams finurlige filmer.

Gore var veldig aktiv på begynnelsen av 2000-tallet. Han regisserte det jeg anser som en svært vellykket nyinnspilling av The Ring, som skremte livet av meg på kino. Deretter gikk han videre til en veldig, veldig berømt franchise der Johnny Depp vaklet rundt som en evig full pirat som alltid lurer på hvorfor rommen er tom. Jeg trenger vel ikke å stave tittelen? Han har også gitt oss Nic Cage-komedien "The Weather Man", snooze-festen "A Cure for Wellness" og "The Lone Ranger" (som floppet, men som faktisk var ganske underholdende).

La oss gå raskt gjennom handlingen. En mann fra fremtiden braser inn på en diner i Los Angeles for å rekruttere intetanende gjester til et desperat oppdrag mot en ond AI. Gjennom trusler og lureri samler han en broket gjeng, som kastes ut i et kaotisk kappløp der zombier og roboter lurer rundt hvert hjørne i en kamp for menneskehetens overlevelse.

Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til den Oscar-vinnende Everything Everywhere All At Once. Nei, vi blir ikke kastet mellom en rekke ulike universer på samme måte, men det er nok en blanding av den rene estetikken, det høye tempoet og uforutsigbarheten.

Og svakhetene... For, og dette er kanskje som å banne i kirken, jeg er ikke helt begeistret for Everything Everywhere All At Once. Jeg elsker det faktum at en slik underdog-film gjorde en massiv opptur på Oscar-utdelingen. Jeg elsker skuespillerne, dristigheten, estetikken og mye av humoren. Men den var for kaotisk for meg, og det skjedde for mye, hele tiden, akkurat som tittelen antyder. Det føltes som en film laget av et barn med store konsentrasjonsvansker som bare ville kaste nye ting i ansiktet på deg.

Og jeg opplever Good Luck, Have Fun, Don't Die på omtrent samme måte når vi kastes rett inn i den. Jeg elsker Rockwell, det har jeg alltid gjort, men likevel er jeg skeptisk til å begynne med. Åpningen gjør ingenting for meg, men så kommer filmen i gang, og det er en rekke virkelig herlige scener. Vi får mye mørk humor, og dette med å nesten spøke med skoleskytinger føles litt tilfeldig. Jeg skjønner poenget - det er surrealistisk - men det irriterer meg.

Jeg setter spesielt pris på scenene mellom Zazie Beetz og Michael Peña, som er veldig gode. Det er også et dypere, alvorlig tema i filmen som jeg synes det er viktig å ta opp: hvordan vi bruker kunstig intelligens og hva den gjør. Jeg er ingen dommedagsprofet når jeg ser åpningen av Terminator 2: Judgment Day utspille seg foran meg, men likevel bruker vi det til alt, overalt, til tross for at det er så mye usikkerhet rundt AI. Så ja, jeg liker temaet, og det fungerer. Det føles ikke påtvunget, selv om jeg føler at filmer om skurkaktig AI begynner å føles litt ... overbrukt. Når det er sagt, veier dessverre ikke noen få oppløftende, spennende og subtile scener, stilige bilder og talentfulle skuespillere opp for det i mine øyne. Det er fortsatt altfor usammenhengende, noe som betyr at jeg ikke bryr meg om hva som skjer, og jeg bryr meg heller ikke noe særlig om karakterene.

Denne filmen hadde tjent på å bli kuttet ned med et kvarter og et par justeringer til i manuset. Det er noe veldig bra her, midt i kaoset av raske klipp og uventede hendelser, og vet du hva? Jeg skulle gjerne ha sett noen flere mobile zombier på skjermen.

Margo har pengeproblemer: Sesong 1

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Wed, 15 Apr 2026 09:05:16 +0200

Elle Fanning, Michelle Pfeiffer, Nick Offerman og Nicole Kidman spiller alle hovedrollene i en serie som er skrevet for TV av David E. Kelley, forfatteren av Big Little Lies og Presumed Innocent. På papiret virker Margo's Got Money Troubles som en sikker suksess, spesielt når du legger til stamtavlen til showene vi pleier å få fra Apple TV. Likevel er det noe med denne serien som ikke helt traff meg.

Premisset for Margos pengetrøbbel er egentlig ganske enkelt: Vi følger en ung kvinne som etter å ha født sitt første barn innser at livet er langt fra solskinn og regnbuer. Arbeidsgivere kan ikke ta sjansen på å ansette folk som ikke er tilgjengelige, videregående utdanning gir ikke de samme mulighetene til dem med småbarn, og til tross for alt dette må regningene betales. Margo vender seg derfor til OnlyFans og utforsker voksenunderholdningens verden for å få endene til å møtes, en beslutning som fører til alle slags tilleggsproblemer med hennes egen familie og barnets fraværende far.

Når man legger det ut som det er, virker ikke Margos Money Troubles som en veldig "morsom" serie, noe som delvis er min første kritikk av serien. Dette prosjektet er definert som en dramakomedie, men det er sparsomt med rene humorøyeblikk, og man sitter snarere fanget i en følelsesmessig ring og er vitne til at Margo blir mishandlet av virkelighetens slag. Den mer modne og emosjonelt komplekse historien kan virke som en komisk bilkrasj som bare venter på å skje, men hvis vi holder oss til Apple TV-basen, viser prosjekter som Shrinking at tøffe hendelser og narrative tråder fremdeles kan fungere som et fundament for overbevisende humor. Margo's Got Money Troubles har ikke akkurat det.

Riktignok er den mye bedre hvis man bedømmer den ut fra parametrene for å være et drama, for da finner vi en historie om en ung kvinne som håndterer utfordringene ved å bli mor. Fra denne vinkelen fungerer premisset og struktureringen bedre, særlig når Fannings Margo støttes av de viktigste og mest sentrale skuespillerne, det være seg moren Shyanne, spilt av Pfeiffer, eller faren Jinx, portrettert av Offerman. Når alle disse brikkene faller på plass, og man får se hvordan den fremmedgjorte familien knyttes sammen og kombineres, blir det en mer innholdsrik og underholdende forestilling å feire.

Også på denne fronten er det i de mest hardtslående scenene, det være seg i rettssalen eller i bryllupskapellet, eller kanskje til og med under sviket, at du som seer opplever de største følelsene. Margos familie er omtrent så komplisert og feilbarlig som en familie kan bli, og det å se hvordan hun tilpasser seg hvert problem, og hvordan dette påvirker livsgrunnlaget til hennes baby, Bodhi, er uten tvil det sterkeste elementet i denne serien.

Når det er sagt, kan man ikke unngå å føle seg frakoblet fra karakterene når man er med på reisen, fordi mange av kjernepersonene framstår som så enkelt egoistiske. Margo snerrer av sine frustrerte romkamerater på universitetet fordi de er opprørte over at hun har tatt med seg et spedbarn inn i deres felles hjem, og forventer at de synes det er helt greit uten å spørre dem om deres mening... Når man i tillegg legger til den narkomane farens problemer, den lite støttende moren og den nyreligiøse ektemannens problemer med situasjonen, får man til slutt et knippe fortellende tråder der man ikke kan unngå å føle at hovedpersonene er de mest egoistiske individene i hele historien. Det er et uvanlig oppsett, og det gjør at de virkelig hardtslående øyeblikkene blir mindre virkningsfulle, ettersom man føler seg mindre knyttet til disse hovedpersonene på grunn av deres tvilsomme moral.

Jada, det er signaturkvaliteten og premiumfølelsen som alle Apple TV-prosjekter har en tendens til å skryte av, og rollebesetningen gjør akkurat det du forventer av dem for karakterarketypene de har fått utdelt. Men alt i alt fremstår Margo's Got Money Troubles som en serie jeg ikke akkurat likte å se. Det er ikke noe galt med et tøft og komplekst plot, men det må håndteres på en slik måte at man får en følelse av medmenneskelighet et sted fra, og i denne serien ser det ut til å komme fra det nyfødte barnet og hvordan alle avgjørelser angivelig tas for barnets beste, selv om hver avgjørelse er forankret i en slik egoisme at den ærlig talt korrumperer de rene intensjonene.

Så kort sagt er Margos Money Troubles en motsetningsfylt serie, med nok potensial og talent til å holde hodet over vannet, selv om det er mer bekymringsfulle strømninger i spill under overflaten.

Outcome

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Thu, 09 Apr 2026 18:00:00 +0200

Jeg var overhodet ikke forberedt på hvor mye metahistorie Jonah Hill hadde satt sammen med Apple TVs Outcome. På papiret finner vi en komediefilm som følger en Hollywood-stjerne, spilt av Keanu Reeves, som vender tilbake til rampelyset etter mange års fravær, og håndterer alle komplikasjonene det fører med seg. Man tar dette grunnleggende premisset, legger til stjernene Hill og Cameron Diaz, med et par cameos fra ikoner som Martin Scorsese, og binder det hele sammen i en liten sløyfe som er rundt 80 minutter lang, og når man ser det på avstand, virker det som en ganske vanlig komedieformel. Men i praksis er Outcome en til tider morsom, men mangelfull riff på Keanu Reeves' faktiske liv.

Outcome handler nemlig om mer enn bare å følge en stjerne som vender tilbake til rampelyset, for den handler faktisk om denne stjernen som må innse at han ikke er sympatisk. Til tross for at han har vært Hollywoods gullgutt i tre tiår, har han fremmedgjort flere mennesker enn han har fått venner, og jeg vet hva du tenker: "Det høres ikke ut som Keanu i det hele tatt ...", og fra vårt perspektiv som fans av den legendariske skuespilleren er jeg tilbøyelig til å si meg enig. Men de fleste av oss kjenner faktisk ikke Reeves, så det er umulig å felle en slik dom. Når vi er vitne til at karakteren hans i denne filmen, en hovedperson kjent som Reef Hawk, desperat leter på nettet for å finne antydninger til at hans lojale fans har oppdaget en sprekk i den ellers perfekte fasaden hans, samtidig som han får kontroll over en lekkasje som utpresser ham om noe han ikke husker noe av, blir det hele til en svært meta og sjokkerende gjenkjennelig tolkning som føles som om den aldri kunne vært en realitet uten å ha den tilsynelatende plettfrie Reeves ved roret. Igjen, det er ikke et direkte eksempel på Reeves' faktiske liv, men det virker sjokkerende kjent.

Så uansett, vi finner et handlingspremiss som er ganske unikt og har sine glimt av briljans, men det tynges ned av en rekke andre kreative avgjørelser som rett og slett ikke treffer meg. For det første spiller Hill en kriseadvokat ved navn Ira, som er helt uutholdelig gjennom mesteparten av filmen. Det er et kort øyeblikk midtveis i filmen hvor Ira blir mer autentisk og menneskelig, men resten av filmen fremstår han som usympatisk, høylytt og, kanskje viktigst av alt, ikke særlig morsom. Og selv om jeg liker Reeves, er han ikke akkurat den mest karismatiske skuespilleren, og hans prestasjon som Reef Hawk overlater en del å ønske. De andre stjernene og ikonene som brukes som enten nøkkelpersoner (som Diaz) eller cameo-lignende roller (Scorsese) etterlater heller aldri noe stort inntrykk, noe som til syvende og sist gir en film som man til slutt, når rulleteksten ruller, opplever at man ikke har opplevd så mye eller blitt følelsesmessig berørt i det hele tatt. Den er rett og slett litt flat fra start til slutt.

En av de få styrkene er hvordan den gjør narr av aktuelle hendelser og trender, med morsomme nikk til Kanye Wests implosjon eller til den eksentriske og forvirrende livsstilen til "Real Housewives". Det er elementer i denne filmen som skiller seg ut, og Hill leker til og med med noen interessante overganger og scenografivalg for å levere ganske slående scener fra et visuelt perspektiv. Men samtidig føles det ikke som om Outcome helt forstår oppdraget, til å være en film som først og fremst er laget for å være en komedie.

Et naturlig sammenligningspunkt for Outcome ville være The Studio, for selv om den ene er en film og den andre en TV-serie, er begge designet for å gi et innblikk i det moderne Hollywood samtidig som de er morsomme. I sistnevnte trives Seth Rogen og gjengen, som serverer vittig og minneverdig komedie kombinert med historier og sekvenser som føles mer ekte og karismatiske. Outcome har ikke det. Det er på grunn av dette at jeg nok en gang stiller spørsmål ved hvorfor Apple TV, til tross for sin stamtavle for virkelig utmerket og fremragende TV, ikke ser ut til å nå de samme standardene for spillefilmprosjekter ... Og Outcome er knapt nok spillefilmslengde, ettersom jeg har sett TV-"episoder" som er lengre enn denne filmen.

Det kan høres ut som om jeg er veldig kritisk til denne filmen - og jeg er skuffet over den på grunn av potensialet den har - men dette kommer mest av at jeg har vokst til å forvente store ting fra Apple TV. Denne filmen er ikke fantastisk. Den er fullt mulig å se, men den kan ikke måle seg med de andre bemerkelsesverdige innsatsene som denne strømmeplattformen har gitt ut tidligere. Av en eller annen grunn ser det ut til at Apple TV bare ikke kan knekke filmer, og Outcome er et annet eksempel på dette.

Mercy

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Wed, 08 Apr 2026 13:00:00 +0200

Jøss, så merkelig denne er. Det er få filmer som fremkaller så mange følelser og tanker som det Mercy fikk meg til å oppleve i løpet av sin ca. 100 minutter lange spilletid. Det er et bisart prosjekt fordi det stiller spørsmål om den kunstige intelligensens stadig mer anmassende tilstedeværelse i samfunnet, og så legger det frem disse argumentene i et filmformat som nesten føles som en TikTok i spillefilmlengde. Det er mye her som irriterer meg, men likevel er Mercy en ganske underholdende film.

Handlingen tar oss med til en semi-futuristisk verden overkjørt av kriminalitet og uro, en skildring av Los Angeles for å være nøyaktig, der politiet og rettssystemet har bestemt seg for å ta grep ved å eliminere behovet for en full jury av ens likemenn og ganske enkelt gi en anklaget person 90 minutter til å overbevise en AI om rimelig tvil mot deres domfellelse, ved å fungere som en kombinert detektiv og tiltalt. Hvis de får skyldprosenten under 92,5 % før de 90 minuttene er omme, får de en ny sjanse i livet, men hvis de mislykkes, blir de henrettet i den samme stolen som de for øyeblikket sitter i som gisler.

Når det gjelder fortellingen, er det substans og potensial her som vil holde på oppmerksomheten din. Historien er lagt opp på en sanntids 24-lignende måte, der de 90 minuttene tikker av gårde i samme tempo for Chris Pratts tiltalte detektiv, Chris Raven, og for seeren, og dette gjør mye for det anspente tempoet. Men et slikt plot åpner også døren for alle mulige andre moralske tvetydigheter, der man begynner å bli distrahert av premisset og spørre seg hvorfor noen ved sine fulle fem syntes dette var en god idé, og hvorfor AI-dommeren (Maddox), spilt av Rebecca Ferguson, får full makt og autokrati til å hacke seg inn i hva hun vil og få tilgang til hvilke data hun måtte ønske under påvirkning av den tiltalte i jakten på sannheten. Bør vi bryte alle lover og krysse alle grenser i jakten på rettferdighet? Det var det denne filmen til slutt fikk meg til å stille spørsmål ved, til tross for at det egentlig ikke er poenget med historien.

Men uansett, til tross for noen ujevne ideer og hikke underveis, er det et ganske engasjerende og friskt plot her som er satt sammen på en overbevisende måte. Det er ingen Oscar-vinner eller noe skriftlig mesterverk, men den har mer substans og stil enn mange moderne actionepos kan skilte med. Hovedproblemet til Mercy ligger snarere i hvordan den er satt sammen som film, da den er filmet på en nesten TikTok-aktig måte som flyter mellom klipp, bodycam-opptak og videosamtaler, alt mens Pratt sparker og skriker når noe ikke går som han vil, og Ferguson viser absolutt ingen tegn til følelser takket være å portrettere en livløs AI. Den beste måten jeg kan beskrive hvordan Mercy utspiller seg på, er som en langfilm fra Cyberpunk 2077, der vi får studere og avdekke åsteder, revurdere data og informasjon, lese gjennom e-poster og krypterte meldinger, alt i jakten på sannheten. Det er et bisart oppsett som får Mercy til å føles som om den er satt sammen av en AI med en forkjærlighet for filmskaping.

Selv om jeg synes at den sterkeste delen av Mercy er det narrative premisset, gjør filmen også et ganske skuffende grep ved å komme rett til poenget med å begynne å stille noen av de store spørsmålene jeg stilte ovenfor, og deretter bare rulle rulletekster, slik at du sitter igjen med en utilfreds smak i munnen, spesielt med tanke på de ganske slående plotvendingene som oppstår i siste akt. Det hele føles som en film som ble satt sammen utrolig raskt, noe som er litt skuffende ettersom det er potensial å utforske, spesielt fra et verdensbyggende og moralsk perspektiv.

Det er på grunn av alt dette at jeg sitter igjen litt forvirret av Mercy. Det er ikke en katastrofefilm på linje med den andre TikTok-lignende filmen fra War of the Worlds, men den er heller ikke fantastisk. Det er øyeblikk av kvalitet, en historie med godt potensial, et stramt oppskrudd tempo som holder deg engasjert, men det er også så mye på redigerings-, skuespiller-, til og med kreativ visjon-fronten at Mercy ikke etterlater et tilfredsstillende inntrykk på deg. Det er nok en film man kan gå glipp av, selv om de som ser den nok ikke kommer til å hate den, på en eller annen måte...

The Drama

alex@gamereactor.no (Alex Hopley) — Wed, 08 Apr 2026 09:00:00 +0200

Kjærlighet er ikke alltid lett, men det er ytterst sjelden at den er så vanskelig som den er i A24s The Drama. Med Robert Pattinson og Zendaya i hovedrollene følger filmen et par som skal gifte seg, og en nyoppdaget hemmelighet som truer med å sette ekteskapet deres i fare før det i det hele tatt har begynt.

Vi begynner med et møte, der Charlie (Pattinson) henvender seg til Emma (Zendaya) på en kaffebar. Hennes delvise døvhet fører til en bedårende historie som man forventer fra en romantisk komedie fra tidlig 2000-tall, og den første fasen av filmen tar oss gjennom det kjærlighetsfylte aspektet ved et slikt forhold. Første date, innflytting, fantastisk sex, alt går omtrent så bra som man kan forvente. Selv om man vet at noe er nødt til å gå galt, er det fint at det ikke er noe kynisk over kjærligheten disse to karakterene deler. Filmen ber oss le av Charlie og Emma flere ganger, men aldri av tanken på at de kunne være forelsket. Dette er ikke to unge idioter som er blendet av den fysiske tiltrekningen de føler til hverandre, og som ville ha slått opp ved første tegn til virkelige problemer.

Det er best å gå inn i The Drama i blinde, så jeg skal ikke røpe hva som er den sentrale vendingen som fører til at livet til dette paret blir snudd på hodet, men det er noe som garantert vil få deg og din egen partner til å diskutere om karakterene burde eller ikke burde ha holdt sammen på hjemturen.

The Drama vrimler av øyeblikk, temaer og karakterer som er verdt å ta med på en vannkjøler. Det er en veldig innholdsrik tekst, med nok tilleggsdetaljer til å fylle et dusin "så du dette?" YouTube Shorts eller Reels. Jeg likte spesielt godt hvordan Pattinsons hår ble mer slaskete etter hvert som den mentale tilstanden hans forverret seg. Men jeg tror ikke jeg kommer til å se den om igjen med det første. Filmen er briljant og grøssende, med øyeblikk der du enten ler eller trekker deg tilbake i setet som en snegl som vender tilbake til skallet sitt, etter hvert som The Drama bringer parets hemmeligheter videre ut i offentligheten, og flere begynner å få vite om det forferdelige øyeblikket som fikk Pattinson og Zendaya til å stille spørsmål ved livet deres sammen.

Jeg hadde virkelig ikke forventet at The Drama skulle være så bevisst morsom som den er. Med tanke på tittelen og de involverte skuespillerne hadde jeg forventet en film som var mer gjennomsyret av, ja, drama. Men The Drama er klippet og filmet så bra at du ikke kan la være å le, selv når du vet at du ikke burde. Det er noen klipp som til tider føles som om de hører hjemme i en Family Guy-episode, men de forringer aldri filmens emosjonelle tyngde og kjerne. Om noe, får komedien filmen til å føles mer ekte, som om karakterene ikke er skapt for konflikten, men i stedet eksisterer som virkelige mennesker og gir oss et kort glimt inn i livene deres.

Jeg og hvem?

Zendaya og Robert Pattinson gjør en fantastisk jobb i rollene som Emma og Charlie, men jeg vil spesielt fremheve Zendaya som en av dem som skiller seg ut her. Akkurat som i Challengers beviser Zendaya at selv om hun er en av de største stjernene på planeten i dag, kan hun være helt troverdig som noen andre. Det er en del av jobben hennes, som skuespiller, men noen ganger blir stjerner så store at det er umulig å forestille seg at de spiller noen som ikke er større enn livet. Likevel er Emma en jordnær, realistisk person, som filmens sentrale konflikt hviler på. Du har kanskje hørt om kontroversene rundt enkelte aspekter av filmen, som jeg ikke vil trekke frem på grunn av spoilere, men selv med et tema som balanserer på en stram line over en grop av ustabilitet, bærer Zendaya filmens vekt som om den var en tom sekk. Pattinson er også en strålende sprøhjerne som Charlie, som altfor ofte blir fanget i sin egen overtenkning, noe som fører til at han skaper de verste scenariene han har drømt om i hodet sitt.

The Drama er en fenomenal karakterdrevet film. Den er morsom, emosjonell og glimrende klippet. Men det jeg kanskje likte aller best med den, var det romantiske elementet. Som jeg sa innledningsvis, er det en tro i denne filmen på at kjærlighet, ekte kjærlighet, finnes, og det gir et sentralt tema av håp som hjelper deg med å svare på spørsmålene om hvorvidt mennesker kan forløses, som ligger i filmens kjerne. Jeg har lyst til å elske denne filmen av hele mitt hjerte, men kontroversen rundt regissør Kristoffer Borglis forhold til en tenåring da han var i slutten av 20-årene hindrer det, og etterlater en litt bitter smak i munnen når jeg skriver at jeg hyller filmen så iherdig.

Star Wars: Maul - Shadow Lord - Episode 1 og 2

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Tue, 07 Apr 2026 12:00:00 +0200

Selv om jeg skal være en av de første til å si meg enig i at Star Wars er inne i et kreativt spor, og fokuserer for mye tid på en veldig spesifikk og litt liten tidsperiode til tross for at de har en hel galakse og en tidslinje med muligheter til rådighet, er dette like mye en sannhet som det faktum at det, noe selvmotsigende, fortsatt er enorme mengder potensial å hente i denne ellers mer kortfattede delen av Star Wars-myten. Star Wars: Maul - Shadow Lord ser absolutt ut til å være et annet godt eksempel på denne andre sannheten.

Bildet er malt på et lerret som er brukt mange ganger før. Tidsperioden er mellom episode 3 og 4, et øyeblikk hvor Imperiet fortsetter å ta grep om galaksen, og forflytter og forstyrrer det politiske og sosioøkonomiske klimaet. Enhver Star Wars-fan er kjent med denne perioden og premissene, og det samme kan sies om "helten" vår i denne siste historien også. Maul er tilbake, dropper Darth og blir mer en forbryterboss, slik vi opplevde karakteren i The Clone Wars og andre animerte prosjekter etter Phantom Menace. På samme måte som Maul måtte bygge seg opp igjen etter å ha kjempet mot Qui-Gon Jinn og Obi-Wan Kenobi for mange år siden, ser vi her den tidligere Sith-herren gjenoppbygge sitt kriminelle nettverk etter at alt raste sammen på slutten av Klonekrigen, en bragd han tar på seg samtidig som han jobber med de neste stadiene i sine planer om å ta hevn mot Darth Sidious (Keiseren). Og det er i bunn og grunn premisset for hva Maul - Shadow Lord ser ut til å fokusere på; hevn og gjenfødelse.

På en måte er det en beundringsverdig narrativ strukturering, fordi den ikke faller i fellen til den ganske overbrukte Star Wars-malen vi ser andre steder. Igjen, det er ingen ekte helt i denne historien (med mindre du regner med noen av bipersonene), og handlingen handler ikke om det gode mot det onde. Dette er mer Boardwalk Empire eller Mob Land enn det er tradisjonell Star Wars, og det er kanskje filmens største styrke.

Det er også helt klart en mer modent tematisert animert Star Wars-serie. De yngste vil selvfølgelig fortsatt fint kunne se på, men det er mer her for eldre og mer erfarne fans å sette pris på og faktisk glede seg over, i motsetning til det som ofte ble kokt sammen i The Bad Batch, for eksempel, der det føltes som om noen av plottrådene var designet for å lære et barn en slags lekse i stedet for bare å være underholdende action-sci-fi.

Ved å ha Maul som hovedperson får vi også en god balanse mellom lyssabel- og kraftsvingende action, uten at det går over i en kategori der serien enten handler om jediene og sithene, eller ikke handler om dem i det hele tatt. Det er en mellomting, og selv om det kan endre seg etter hvert som flere episoder kommer, er det en underholdende og forfriskende balanse slik det er nå.

Star Wars har alltid servert flott kunstnerisk regi og flotte kulisser, og det er ikke noe å kimse av her. Det er også en enorm aura og karisma i det som presenteres i denne serien, en kunstnerisk og regissert visjon som får deg til å forstå nøkkelegenskapene til kjernekarakterene uten at du trenger å vite så mye om dem. Misforstå meg rett, det er fortsatt massevis av de alltid tilstedeværende Star Wars-"fallgruvene", eller "tradisjonene", som noen vil si, inkludert det å ha en særegen (i dette tilfellet ganske sadistisk) droidekompanjong, en karakter som fungerer som ren comic relief og en Bathos-utgave, og en animasjonsstil som begynner å føles litt for forutsigbar og overbrukt. Så det er slett ikke perfekt, men det er mye Maul - Shadow Lord har gjort riktig så langt allerede.

Så det er helt klart en sterk åpning. Vi får håpe at serien kan holde dette kvalitetsnivået etter hvert som resten av episodene kommer, og til slutt levere en minneverdig og spennende finale i tide til Star Wars-dagen.

Crime 101

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Tue, 07 Apr 2026 09:00:00 +0200

Når man tenker på stjernegalleriet som er involvert i Crime 101 er det nesten sjokkerende at filmen bare så vidt spilte inn 70 millioner dollar på kino. Chris Hemsworth, Halle Berry, Mark Ruffalo, Barry Keoghan, Monica Barbaro, dette er noen av de største stjernene i Hollywood i dag, eller noen av de mest lovende nykommerne, og likevel viste det seg at denne filmen hadde en ganske tragisk tid med kinogjengerne. Jeg er riktignok en del av problemet, ettersom jeg ventet med å se Crime 101 på Prime Video i stedet, selv om det kanskje var en tabbe.

Jeg sier dette fordi det manusforfatter og regissør Bart Layton har kokt sammen med denne filmen, er en ganske elegant og spennende actionfilm som tydeligvis har hentet mye inspirasjon fra Heat. Handlingen dreier seg om en dyktig raner som kun går etter velstående og velforsikrede mennesker, som aldri tyr til vold, og som heller ikke etterlater seg noen spor. Dette er Hemsworths Davis, også kjent som 101 Thief, ettersom han pleier å begå alle sine forbrytelser innenfor rekkevidden av denne karakteristiske veien som strekker seg gjennom Los Angeles. Davis er i konflikt med livet han lever, og når en rivaliserende raner en dag tar en jobb han har planlagt og etterlater seg et spor av vold, trapper de lokale myndighetene opp innsatsen for å nøytralisere denne legendariske raneren, noe som fører til en katt og mus-jakt mellom en emosjonelt utfordret forbryter og en politimann som er slått ned av livets slag, spilt av Ruffalo. Innimellom har vi en grusom og impulsiv rivaliserende tyv spilt av Keoghan, mens Berry dukker opp som en forsikringsmegler som er fanget i midten av dette forvridde triangelet.

Høres det kjent ut? Hvis du har sett Heat nylig, eller trenger en oppfriskning ved å lese den filmens handlingsreferat, vil du legge merke til noen sterke sammenligninger. Man kan argumentere for at denne gjenkjenneligheten har sine problemer, men jeg vil hevde at det bare er tilfelle hvis Crime 101 ikke klarer å sette sammen en underholdende historie bygget på disse Heat-lignende premissene. Og det gjør den faktisk. Det er sammenvevde og sammenflettede historier som isolerer og deretter knytter sammen kjernegjengen, det er spennende og kaotiske biljakter, intense oppgjør der hva som helst kan skje, og et emosjonelt understell som holder det hele sammen, som menneskeliggjør hver enkelt karakter, avrunder dem og får dem til å virke mer virkelige.

Poenget er at Crime 101 er en elegant og stilsikker krimthriller, som gjør mer rett enn den gjør feil. Skuespillerne er dyktige og godt sammensatt, handlingen er effektivt koreografert, og det hele samles i en film som får Los Angeles til å føles som verdens sentrum igjen, på samme måte som Heat klarte det.

Er den perfekt? Ikke perfekt i det hele tatt. Med en spilletid på rundt 140 minutter er det en lang film, og den kunne med fordel ha vært kortet ned en smule for å holde seg innenfor to-timersgrensen og skape et jevnere tempo i fortellingen. Den er ikke fryktelig balansert som den er, men etter 90 minutter begynner man å lure på om ting kunne ha vært kuttet eller gått raskere for å opprettholde en jevnere struktur.

På samme måte, til tross for alt pusterommet filmen har, føles noen av de mindre narrative buene som simpelt fyllstoff snarere enn noe mer substansielt. Det være seg romansen mellom Davis og Barbaros Maya, eller hvordan Berrys Sharon tilpasser seg en stadig mer urettferdig karrieresituasjon. Alt dette har en viss betydning for hovedhistorien og er derfor viktig historiefortelling, men det er ikke akkurat håndtert på en måte som oppleves som spesielt underholdende eller minneverdig.

Så det er områder som kan forbedres, men dette bør ikke forringe det faktum at Layton har satt sammen en ganske god actionfilm med Crime 101. Igjen er den elegant og gripende, og for det meste vil du bli underholdt av denne prangende kuppthrilleren.

Your Friends & Neighbors: Sesong 2

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Fri, 03 Apr 2026 03:00:00 +0200

Jeg er overbevist om at hvis du gjør det grunnleggende riktig, har en klar kreativ visjon og legger nok penger bak et underholdningsprosjekt vil det aldri bli noe mindre enn "bra". Jeg nevner dette fordi selv om Apple TV kanskje har noen få utvalgte prosjekter som skiller seg ut som virkelig eksepsjonell underholdning som man bare må se, befinner resten av biblioteket seg vanligvis i kategorien "bra til bra". Et sted mellom sju og åtte av ti. Dette skyldes i stor grad at strømmeplattformen gir skaperne tid og rom til å lage det de ser for seg, og deretter støtter dette med et kompetent budsjett, noe som har ført til eksempler som Bad Sisters, Masters of the Air, Foundation, For All Mankind, Shrinking, og til og med Your Friends & Neighbors.

Da jeg anmeldte den første sesongen av denne Jon Hamm-ledede serien, ble jeg underholdt og imponert over hva serieskaperne hadde funnet på, og Your Friends & Neighbors var nok en Apple TV-serie av høy kvalitet. Den manglet imidlertid den knivskarpe eggen til Slow Horses, utviklet ikke den samme helhjertede karismaen som Ted Lasso, og savnet den narrative klassen til Severance. Du skjønner poenget. Det var nok en 8/10-serie som hadde mer enn nok å by på til å bli sett på som en suksess og en hit, men den klarte ikke å ta spranget opp til neste trinn på rangeringsstigen.

Et år senere er Your Friends & Neighbors tilbake med sin andre sesong, en ny runde med episoder som dreier seg om Hamms Coop og hvordan han fortsetter å finne sin plass i verden etter å ha gjennomgått en alvorlig midtlivskrise. I motsetning til den første sesongen, som brukte hele episoder på å presentere skuespillerne og deres motivasjoner, bruker ikke den neste episoden tid på å sette deg inn i hva som kommer til å skje. Coop begår innbrudd igjen for å finansiere livsstilen sin, samtidig som han forsøker å involvere seg mer og mer i familien sin og bli den faren og partneren han tidligere ikke var. Så alt er bra? Stort sett, helt til en ny, vanvittig rik mann ankommer nabolaget og tar Coop på fersken midt i en jobb...

Det er stort sett premisset for denne andre sesongen. Vi følger Coop etter hvert som han blir stadig mer involvert med James Marsdens Owen Ashe, en absurd rik shippingmogul som virker for god til å være sann. På samme måte som Severance og andre prosjekter som aldri eksplisitt forklarer hva som skjer, men som ofte hinter om at det er mer å se her, er hele denne andre sesongen bygget på å finne ut hvem Ashe er og hva motivene hans er, noe som fungerer til fordel for den bredere fortellingen, ettersom det holder deg fascinert og underholdt.

Det skal sies at de faste og tilbakevendende skuespillerne fortsatt er effektive i det de gjør, inkludert Hamm som den arketypiske amerikanske alfahannen (som andre karakterer liker å se på Coop som), og til og med Olivia Munn, Lena Hall, Amanda Peet og så videre. Men den virkelige stjernen i denne andre sesongen er Marsden, som gjør en av sine beste prestasjoner hittil. Ashe er mystisk, men eksentrisk, livlig, men falsk. Han er en moderne Gatsby med alt det potensialet og alle de fallgruvene det fører med seg, og Marsden spiller denne rollen med klasse, letthet og absolutt selvtillit. Han er en scenestjeler, og spiller det som må sies å være hans mest effektive rolle til dags dato. I likhet med Gatsby blir du betatt hver gang Ashe er på skjermen, selv om du vet at han skjuler noe som til slutt vil få hans profetlignende personlighet til å briste.

Vi har altså en andre sesong som har en bedre og mer fokusert krok bygget rundt flere karakterer som er i stand til å gå i nærkamp med Hamm, en mindre eksponeringsorientert åpning, og alt dette på toppen av den typiske Apple TV-struktureringen som leverer en kvalitets- og premiumfølelse i hvert øyeblikk. Dette er også en imponerende prestasjon for en serie som Your Friends & Neighbors, som utspiller seg i et elitistisk samfunn der det å være rik ikke måles i millioner, men i milliarder. Det er tydelig at det er brukt mye penger på denne serien, og det merkes.

Apple TV har tydeligvis store forventninger og forhåpninger til Your Friends & Neighbors, og dette er ikke tydeligere enn i denne andre sesongen, som er skarpere, mer underholdende, mer glanset, mer prangende og strålende karismatisk. Ta med sesong 3.

Primate

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Wed, 01 Apr 2026 16:00:00 +0200

Skrekk er en utmerket sjanger fordi den kan leve av enkelhet. Det trenger ikke å være et stort og omfattende univers bundet sammen av en rekke prosjekter, filmer i denne sjangeren krever vanligvis ikke enorme budsjetter, og skrekkfilmer kan oftere enn ikke ha mer konsise spilletider som krever mindre av seerens oppmerksomhet og tid. På mange måter kan skrekkfilmen føles som den siste bastionen i Hollywoods fortid, og det er filmer som Primate som fortsetter å opprettholde denne standarden.

Primate er ikke en kompleks eller spesielt oppfinnsom film, men det er mer enn greit, for det den byr på fungerer rett og slett. Premisset er utrolig enkelt. En vennegjengs ferie blir ødelagt når en sjimpanse, som er et typisk godhjertet og sjarmerende kjæledyr, blir vill etter å ha fått rabies, noe som fører til en kamp for overlevelse mot et tidligere "familiemedlem". Det er alt. Det er ingen fluff eller ekstra forbehold, det er en ren og skjær kamp for overlevelse med slasher-lignende elementer der en illevarslende morder forfølger og jakter på forsvarsløse ofre, og dreper dem metodisk på de mest grusomme og voldelige måter som er mulig.

Det er en motstridende film fordi det ikke finnes noen utpreget skurk i Primate. Sjimpansen Ben er morderen, og det er det ingen tvil om, men de første 20 minuttene viser hvor kjærlig dette dyret er og hvordan han har vært en del av familien i mange år, et kreativt valg som gjør hans nedadgående spiral mot galskap og drap desto mer ubehagelig. I likhet med de fleste slasherfilmer er Ben heller ikke en vokal morder, men en forskrudd psykopat som leker med ofrenes følelser. Sjimpansen har ingen dialog, men hjemsøker ganske enkelt hjemmet sitt, plukker ut de overlevende når sjansen byr seg, og myrder dem brutalt på kreative og magetruende måter. På mange måter passer Primate til formelen fra Halloween eller Fredag den 13., der morderen rett og slett dreper og de overlevende gjør hva de kan for å overleve til solen står opp.

For å bygge videre på dette, er det en rekke skrekksjangertroper som brukes i Primate, det være seg en glad og herlig åpningsakt fylt med sexy badedraktbading og emosjonelle familiegjenforeninger. Snart endrer dynamikken seg når Ben begynner å rive kjøtt fra bein, knuse hodeskaller med steiner, rive underkjever fra hodeskaller, og listen fortsetter. Vi får til og med øyeblikk der de overlevende gjemmer seg centimetere fra den morderiske sjimpansen, øyeblikk av spenning som, som alltid, forsterkes når en haug med bøker velter eller en TV flimrer på, og distraherer udyret som om det var en iherdig stalker i et skrekkspill. Igjen snakker vi ikke om en film som omskriver skrekkmanuset, men det er greit, for Primate vet hva den er og spiller på sine sterke sider.

Og disse styrkene dreier seg om en stram spilletid på 80+ minutter som ikke føles som om filmen kaster bort tiden din, et fokus på praktiske effekter, inkludert å sette Miguel Torres Umba i en sjimpansedrakt for å bli Ben og sørge for at det ikke brukes billige digitale effekter til nøkkelmorderen. Hele filmen utspiller seg også stort sett i ett og samme hus, noe som betyr at fokuset aldri trenger å flyttes bort fra noen få nøkkelkulisser, slik at skrekken og fryktfaktoren jevnt og trutt får putre, for så å koke over når et mord finner sted eller bein brytes.

Du kommer ikke til å se Primate og bli forbløffet over hva regissør og manusforfatter Johannes Roberts har satt sammen, men du kommer til å nyte tiden med denne filmen, og for meg er det alt man kan ønske seg av en enkel og grei skrekkfilm som denne. Den har tydeligvis ikke kostet mye å lage, men pengene har blitt brukt godt, noe som til syvende og sist har ført til en film som er morsom, lettfordøyelig og tettpakket. For under 90 minutters underholdning går du ikke så galt i byen med Primate.

The Super Mario Galaxy Movie

david@gamereactor.no (David Caballero) — Tue, 31 Mar 2026 21:00:00 +0200

Da undertegnede skrev anmeldelsen av The Super Mario Bros. Movie for nøyaktig tre år siden roste jeg det jeg mente var en strålende filmatisering av den særegne fantasien som er Shigeru Miyamotos, Takashi Tezukas og Koji Kondos Soppriket. Men jeg kritiserte én ting fremfor alt: at den ikke ga mye rom for å slappe av, og at den føltes noe hul. Så snart den forlot Brooklyn, bombarderte den deg med den ene actionsekvensen etter den andre, mistet tråden og satset helt og holdent på nostalgiske referanser. Men, hei, den var så vakker og noen av karakterene var så godt avrundet at den var verdt å anbefale selv til de som ikke er kjent med videospillene, hvis det er noen igjen der ute.

The Super Mario Galaxy Movie tar ikke hensyn til den ofte gjentatte kritikken, og gjentar faktisk den dopaminbombende formelen skreddersydd for ADHD-generasjonen med enda mer frenesi, om det er mulig. Problemet er bare at den denne gangen gjør det nesten uten å legge noe grunnlag.

Det ville være hyklersk å forvente at denne animasjonsfilmen skulle ha troverdigheten og karakterdybden til Gudfaren, men for å identifisere dem eller i det hele tatt skille dem fra hverandre, og for at deres femtende vits skulle lande mer effektivt, hadde skuespillerne trengt litt mer omsorg og dialog på skjermen. Eller noe i retning av elegansen og tilbakeholdenheten i hundesekvensen. Jeg sier dette fordi Rosalina blir helt satt på sidelinjen etter en lovende introduksjon, fordi Yoshi går fra å være en spennende oppdagelse til å bli en statist i bakgrunnen, fordi det føles rart at Fox McCloud stjeler rampelyset for en stund, selv om figuren og sekvensene hans har blitt veldig kule. Hvis man stripper oppfølgeren for Donkey Kongs personlighet og hans familie, hvis Lumas viser seg å være nok en barnslig versjon av Toads, og hvis de mest unike høydepunktene fra den første filmen forsvinner, blir dette en rekke gags som støttes opp av visuelt spektakulære scener.

Og så er det en annen definerende faktor jeg håpet de ville utnytte: leken med tyngdekraften fra Super Mario Galaxy-titlene. Det er ett og annet nikk til dette, særlig i Casino-delen, men hvor er følelsen av vektløshet fra videospillene? Den opp-ned-vendte verdenen, problemet med tre legemer, eller den skiftende tyngdekraften... På Wii, og selv for dem som nylig har spilt på Switch/2, var og er dette fantastiske opplevelser som filmen ikke klarer å kapitalisere på. Ja, du ser asteroider og større planeter som er inspirert av eller direkte kopiert fra spillene, og selvfølgelig er det mye romfart og hopping, men selve essensen, den rene oppfinnsomheten i disse spillene, blir utvannet.

I stedet ser du mye mer fra Super Mario Odyssey, men som raske klipp (Cascade, Sand) og ofte til og med malplassert (en viss sang når den ikke passet). Medleyen trekker også veksler på Mario Sunshine og Wonder, men ofte uten å etablere referansen ordentlig. Av denne grunn kommer de beste elementene visuelt sett fortsatt fra de eldre spillene, og sannheten er at i de mye bedre sluttscenene gjør den veldig god bruk av pikselkunsten fra Super Mario Bros. og Super Mario World. Endelig noe overraskende, nesten på slutten.

Og det er kanskje det The Super Mario Galaxy Movie mangler mest: overraskelse og mystikk, enten det er på et narrativt eller kunstnerisk nivå. Det er utrolig flatt sammenlignet med det fabelaktige kildematerialet, og klarer å viske ut grensene for flere karakterer, inkludert Mario selv, den antatte hovedpersonen. Riktignok er det et par foreløpige antydninger til romantikk, prinsesse Peachs opprinnelse avsløres som forventet, og Bowser og hans historiebue stjeler nok en gang showet: Selv om de ikke helt når opp til første gang, utvikler de seg morsomt og i tråd med spillene.

Når alt dette er sagt, er det selvfølgelig en uunnværlig film for fans. Hvis du vil se de beste gjengivelsene av Mario-verdenene, er det en fryd for øyet. Selv om den tar for mye for gitt, er det alltid små detaljer å hekte seg på når kjedsomheten setter inn (selv om påskeeggene ikke er like mange eller like gode denne gangen). Og Brian Tyler hyller nok en gang Koji Kondo og Mahito Yokota på best mulig måte, og bare på grunn av lydsporet ville det vært verdt å se Mario Galaxy-filmen selv med lukkede øyne. Men jeg mistenker at denne repeterende formelen for å kompensere for tullet ikke vil fungere like godt som den gjorde første gang, og det betyr dessverre at denne filmen ikke passer for alle publikummere. Dette må de ta lærdom av til DKs nå så forutsigbare tilbakekomst på det store lerretet.

Send Help

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Tue, 31 Mar 2026 16:00:00 +0200

Sam Raimi er en ganske fascinerende filmskaper, ettersom han er ansvarlig for noen av de mest kjente skrekkfilmene, deriblant Evil Dead og Army of Darkness, samtidig som han var en viktig bidragsyter til å gjøre superheltfilmer så populære som de er i dag, takket være den tidløse Spider-Man-trilogien. Selv med denne episke filmografien, som mange regissører ville solgt sjelen sin for å kunne skryte av, har Raimi ikke vært særlig relevant de siste 15-20 årene, for siden Spider-Man 3 har han som regissør levert Dra meg til helvete, Oz the Great and Powerful og Doctor Strange in the Multiverse of Madness, tre filmer som sannsynligvis vil bli referert til i historien som noen av hans mindre velrenommerte verk. Så å si at Raimi trenger en seier er kanskje litt riktig.

I år er Raimi tilbake i regissørsetet og står bak en skrekk-thriller som er mer beslektet med filmene han gjorde seg bemerket med. Etter å ha spilt sammen med Rachel McAdams i det siste Doctor Strange-eposet, har skuespilleren og regissøren igjen funnet sammen i Send Help, en overlevelsesfilm som dreier seg om to mennesker som er fanget på en øde øy, der ting ikke er helt som de ser ut til å være...

Det er en fascinerende film som er skrevet av Damian Shannon og Mark Swift, fordi den ikke følger de tradisjonelle standardene for helter og skurker. Starten av historien legger opp til et mer typisk plot om en undervurdert arbeider og hennes hevngjerrige sjef, og man blir vitne til hvordan McAdams' Linda blir plaget og ertet av selskapets nye nepo-baby-sjef Bradley, spilt av Dylan O'Brien. Umiddelbart begynner man å ane at det er slik den videre handlingen vil utspille seg, og man utforsker hvordan Linda takler de spydige stikkordene og fornærmelsene, men en ganske rask flyulykke, der både sjef og ansatt skyller opp på en strand langt borte, endrer denne dynamikken nesten øyeblikkelig.

Linda, som er en stor Survivor-fan, har et talent for overlevelsesteknikker og -ferdigheter, og dette snur opp ned på dynamikken, slik at den ansatte blir sjef og sjefen blir en lojal undersått. I løpet av den neste timen ser vi et vennskap blomstre av bekvemmelighet, inntil hemmeligheter sakte blir avslørt og skjulte motivasjoner og personlighetstrekk kommer til overflaten, noe som fører til en eksplosiv hendelse der blod blir utgytt, liv blir tatt og grusomheter begraves i sanden for å gå tapt for ettertiden.

I de to første aktene av Send Help får vi bare en forsmak på Raimis signaturregi, med hektiske og urovekkende scener som dukker opp innimellom. Det kan være hvordan de to overlevende karakterene spretter mot hverandre på forvridde måter, å se Linda nedkjempe et CGI-svin på den mest voldelige måten, å se hvordan den ene overlevendes isolasjonsbrytende oppdagelser endrer situasjonen uten at den andre overlevende er klar over det. I over en time er det faktisk ikke mye skrekk i denne filmen i det hele tatt, med mer fokus på spenning og ujevnt effektiv mørk komedie, og selv om det er greit, fører det til en film som mangler litt trøkk, for mens McAdams er karismatisk og livlig, viser O'Brien seg å være mindre av en utpreget hovedrolle. Jeg vil gå så langt som å si at filmens to første akter rett og slett er middelmådige.

Heldigvis er det i tredje akt at Raimi virkelig får vist hva han kan. Denne siste akten går som et lyntog, og vi får se hvordan hemmeligheter blir avslørt og hvordan de to overlevende håndterer konsekvensene. Igjen, det når aldri full skrekkstatus, men det er langt mer urovekkende enn det som ble servert før, med rikelig med blod innbakt der vi får se utstukkede øyne, skalperte hoder, drepte mennesker og til og med korte zombie-hoppeskrekk. I denne siste akten vil du ikke se bort bortsett fra når du krymper deg når karakterene prøver å drepe hverandre på de mest voldelige måtene som er mulig. Det er en briljant avslutning som du ikke kan annet enn å ønske at ble reflektert gjennom hele filmen, noe som gjør den til mer av en survivor-horrorfilm enn en ørkenøy-thriller, slik den er i over 60 minutter.

Et ujevnt tempo i handlingen, selv om den avsluttes sterkt. Men helheten er i det minste godt satt sammen, ikke sant? For det meste, ja. Det er noen ganger hvor CG er brukt til virkelig stygg og dårlig effekt, blant annet på utsikten og under villsvin-kampen, hvor noe av fryktfaktoren og spenningen går tapt fordi det er så tydelig hvilke deler av filmen som er filmet på et ekte sett og hvilke som er satt sammen i en lagerhall foran en blå skjerm. Det er litt avskrekkende og gjør at man skulle ønske at disse scenene enten ikke ble brukt, eller at de ble gjort med bedre og mer effektive digitale effekter.

For å slutte sirkelen: Hvis Raimi trenger en seier for å vende tilbake til å være en av filmverdenens beste filmskapere for tiden, så er Send Help ikke akkurat det. Det er en fin og perfekt underholdende film, men den er også litt forglemmelig og mangler karakter. Med en spilletid på under to timer blir du ikke lei av å se denne filmen, men når rulleteksten er over, vil du heller ikke sitte igjen lamslått eller imponert. Det er en grei film, og det er ikke noe galt med det, men den kommer ikke til å gå inn på listen over Raimis beste.

Shelter

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Fri, 27 Mar 2026 09:00:00 +0100

La oss ikke gå rundt grøten. Du vet hva denne filmen egentlig handler om. Jason Statham, til tross for alt han gjør riktig, har en tendens til å spille hovedrollen i filmer som utspiller seg og er innrammet på nøyaktig samme måte. Enten vi snakker om The Expendables, Mechanic, The Beekeeper, A Working Man, til og med The Meg og Fast and Furious, er Stathams roller og prestasjoner som regel alltid den barske og tøffe fyren som overvinner oddsen for å redde dagen, ofte ved å ta den mest voldelige veien som er mulig. Igjen, man kan si hva man vil om det og hvor forutsigbart det har blitt, men man kan heller ikke nekte for at Stathams filmer har en tendens til å være ganske underholdende å se på.

Så la meg spare deg litt tid og slå fast at Shelter passer helt inn i denne formelen nok en gang. Det er en actionfilm som er lett nok å konsumere, som ikke etterlater noe særlig inntrykk, men som har noen øyeblikk som tjener som bevis på hvorfor Statham stadig blir bedt om å lage denne typen filmer. Den perfekte 5/10-filmen, kan man si.

Jeg skal ikke kaste bort mye tid på handlingen, for det er faktisk ikke så mye å sette søkelyset på. Kort fortalt er Statham en tidligere britisk spesialagent som etter mange år i eksil og skjul er blitt funnet og jaktet på av den samme regjeringen som han pleide å tjene. MI6 kaster alle slags ressurser og trusler i hans retning, og det er hans plikt å overvinne dem samtidig som han beskytter en ung jente som tilfeldigvis er i slekt med et av hans tidligere teammedlemmer. Hvis du ba ChatGPT om en generisk Statham-filmsynopsis, ville den sannsynligvis koke opp et plotpremiss som er veldig likt, noe jeg faktisk testet med ganske morsomme resultater, som du kan se nedenfor.

"En tidligere hemmelig agent som har blitt en ensom ulv og leiesoldat, blir dratt tilbake til en verden han prøvde å legge bak seg da en mystisk skikkelse fra fortiden hans dukker opp igjen. Han lever nå et stille liv utenfor nettet, men blir tvunget til å handle når en ung kvinne - som er knyttet til en jobb som gikk galt mange år tidligere - blir målet for et mektig internasjonalt forbrytersyndikat.

Motvillig tar han henne under sine vinger, og avdekker en konspirasjon som strekker seg fra Londons gater til toppeliten i næringslivet, og som involverer stjålet teknologi, skitne penger og et svik som rammer nærmere hjemmet enn han hadde forventet. Etter hvert som antallet døde øker og tiden renner ut, må han stole på sin brutale effektivitet, gatesmarthet og uknuselige kode for å demontere operasjonen bit for bit.

Han er i mindretall og jaktes på hele tiden, og fører en nådeløs, høyoktan krig mot en fiende som kjenner hvert eneste trekk. Men de har gjort en avgjørende feil - de har gitt ham noe å kjempe for."

Nå kan det virke som om Shelter er nok et grelt eksempel på en meningsløs actionfilm, i likhet med A Working Man, men det er her Statham-faktoren sniker seg inn igjen. Til tross for alle sine narrative laster, er det scener og utmerket koreograferte kamper som fortsetter å bevise at Statham er en av de beste rene actionstjernene der ute. Det er John Wick-aktig, med kjapp og rask vold som aldri føles som om skuespillerne holder igjen eller beveger seg tregt. Det er en ballett av brutalitet, og Statham er en mester i denne dansen.

På samme måte, ettersom budsjettet for Shelter tydeligvis ikke kan måle seg med mange andre moderne actionfilmer, lener den seg mer på ekte kulisser og miljøbruk, flytende koreograferte kamper og øyeblikk av klasse fra de mer rutinerte skuespillerne, som den alltid fremragende Bill Nighy. Dette er ikke en film som har til hensikt å kaste bort tiden din, det er en fartsfylt berg-og-dal-bane av vold som du vil bli underholdt av, til tross for sine mer åpenbare problemer og typiske designelementer. Apropos det siste, så er det obligatoriske "vendinger" i handlingen, som at hovedpersonen Michael Masons hund blir drept og blir ytterligere motivasjon for ham, og typiske valg av locations for disse enmannshær-filmene, inkludert en klubbsekvens der du bare vet at den er brukt for å gi lydmikseravdelingen en fridag, ettersom det dunkende, ambiente EDM-lydsporet fullstendig overdøver all annen lyd...

Så ja, du har vært her, du har sett dette, men det forandrer ikke det faktum at Shelter rett og slett er morsom underholdning å konsumere. Den krever ikke mye av deg, og det kan alltid diskuteres om vi skal fortsette å støtte filmer med en så enkel kreativ retning, men i motsetning til War Machine på Netflix, som et eksempel, er Shelters store redning Statham, som som vanlig stortrives og leverer en prestasjon som får den to timer lange spilletiden til å suse av gårde. Det er Statham slik du kjenner og elsker ham. Gjør hva du vil av det.

Something Very Bad is Going to Happen

magnus@gamereactor.no (Magnus Groth-Andersen) — Thu, 26 Mar 2026 09:00:00 +0100

Husker du den første halvtimen av Jordan Peeles Us? Jeg mener, før han ganske desperat forsøkte å tvinge en ganske halvferdig, urealistisk og fullstendig latterlig forklaring på filmens interne logikk ned i halsen på deg. Den første halvtimen forløper faktisk uten noen skumle kloner, men bare en voksende knute i magen som forteller hovedpersonen, Lupita Nyong'o, at noe er ... galt. Det "Something Very Bad is Going to Happen".

Ja, jeg trekker frem dette eksempelet fordi det er akkurat den typen spenning som Haley Z. Boston skaper. Boston har bygget hele sin åttedelte skrekkserie rundt - dette er det grunnleggende, sentrale fundamentet som hele opplevelsen er bygget på - din iboende viten om at noe forferdelig kommer til å skje, men du vet ikke når det kommer til å skje, eller hvordan det vil se ut når det skjer. Du vet det, karakterene vet det ikke, det er premissets anatomi, og dette premisset varer i godt og vel syv timer.

Something Very Bad is Going to Happen er en Netflix-serie på åtte episoder skapt av Boston, og produsert av blant andre Stranger Things-skaperne Matt og Ross Duffer. Vi følger Rachel Harkin (spilt av Camila Morrone), som skal gifte seg med Nicky Cunningham (spilt av Adam DiMarco) en uke ut i serien, mens de kjører sammen til hans velstående families befestede sommervilla for å møte hans eksentriske slektninger i forkant av det forestående bryllupet. Å avsløre mer ville virkelig ødelegge både spenningen ved å se disse hendelsene sakte utfolde seg, og det iboende mysteriet ved å vite at "Something Very Bad is Going to Happen", uten egentlig å være i stand til å kontekstualisere den kunnskapen eller plassere den innenfor en forståelig ramme.

Men tro meg, når jeg sier at Boston her regisserer sine skuespillere (som blant andre inkluderer den alltid talentfulle danske skuespilleren Zlatko Burić) til absolutt perfeksjon. Jennifer Jason Leigh leverer nok en gang en mesterklasse, og det samme gjør Morrone, som i rollen som Rachel sørger for akkurat den kombinasjonen av følelsesmessig forankring og mystikk som trengs for å holde seerens interesse fanget gjennom hele filmen.

Boston henter generelt inspirasjon fra Ari Aster, Jordan Peele og kanskje til og med Mike Flanagan, ettersom suspense prioriteres langt høyere enn faktisk adrenalinpumpende skrekk, og derfor lar hun kameraet dvele litt lenger enn man kanskje synes er behagelig, og har også en tendens til å la karakterene snakke direkte til kameralinsen, nærmest i FPV-stil, for å øke spenningen og den nevnte knuten i magen, som bare vokser og vokser etter hvert som episodene utspiller seg.

Serien er støttet av en helt briljant produksjonsdesign fra start til slutt, der det virkelig er fokus på kontraster i lyssettingen og skarp fargekjemi, noe som også får serien til å se uendelig mye dyrere ut enn den sikkert var. Kombinert med komponist Colin Stetsons ulmende lydbilder, har du en knivskarp dose skrekk her.

Den eneste virkelige ankepunktet her er at åtte episoder på rundt 50 minutter hver tøyer historien, den effektive spenningen og hele strukturen til bristepunktet. Det er imponerende i seg selv at de tar det så langt som de gjør, men det er vanskelig å se bort fra at serien nok hadde tjent på et miniserieformat på, la oss si, fire eller fem episoder.

Når det er sagt, er Something Very Bad is Going to Happen et av Netflix' mest effektive skrekkprosjekter på lenge, og innvarsler en glitrende karriere for Boston som serieskaper og showrunner.

Daredevil: Born Again - Sesong 2

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Wed, 25 Mar 2026 02:00:00 +0100

Det er ganske uvanlig hvordan seertendensene skifter mot Marvel Cinematic Universe. Det er selvfølgelig den pågående debatten om superhelt-tretthet og hvordan det påvirker filmenes kinoeffekter, men i tillegg er det en endring der mange av de best mottatte MCU-prosjektene i nyere tid faktisk har vært TV-serier, en ufattelig bragd for alle som stirret inn i fremtiden fra 2010-tallet. Daredevils tilbakekomst har bidratt til denne endringen av skjebnen da mannen uten frykt ble brakt inn i MCU i form av en egen serie som hadde premiere i 2025 med stor effekt, og allerede er det tid for den andre episoden.

Ankervesener. Det var noe Marvel introduserte i Deadpool & Wolverine, og for MCU som helhet kan man argumentere for at Daredevil er ankervesenet for TV-satsingen. Ingen live-action-serie har fått like mange episoder og like rask produksjon som Daredevil: Born Again, og det med rette på mange måter, ettersom denne serien kanskje er den gjennomgående sterkeste MCU-serien til dags dato. Ikke at konkurransen er steil når man ser på serier med andre sesonger...

Hvis du ikke har sett den første sesongen, kan du se bort nå, for vi skal kort berøre hvor den neste runden med episoder tar oss. Etter at Wilson "Kingpin" Fisk ble valgt til borgermester i New York, har den formidable skurken satt i gang sitt arbeid mot borgervernere i et forsøk på å sette en stopper for helter som blander seg inn. Mens mange har blitt avslørt og forfulgt av disse urettferdige lovene, har Matt "Daredevil" Murdock og Karen Page gått under jorden og slått seg sammen med noen få unnvikende borgervernere for å hugge Kingpins imperium i stykker fra grunnen av. Ingen steder er trygge for Daredevil, og det er med dette i tankene at vår fryktløse helt møter overveldende odds som ville fått svakere menn til å bryte sammen.

Det er faktisk et premiss som til en viss grad gjenspeiler det moderne samfunnet. Det finnes en skurk som bruker propaganda og forvridde og kontrollerte sosiale budskap for å få publikum til å tro på noe som ellers er usant. Det finnes uoffisielle og voldelige håndhevere på gata, som kan bruke makt når de personlig mener det er nødvendig for å stoppe såkalte "vigilanter". Det er korrupte tjenestemenn, lojale mot den overordnede skurken, som vil forvrenge lover og regler for å få det til å passe inn i deres narrativ. På mange måter er den andre sesongen av Daredevil: Born Again litt for nærgående, selv om det åpenbart inspirerte narrativet mykes opp av spennende kampscener og helter i kostymer.

Poenget er at denne Daredevil-historien, i likhet med den første sesongen av Born Again, ikke er tynget av de samme, nesten nedtonede fortellingene som man ellers kan finne i MCU. Det er ikke til å legge skjul på at denne serien er ment for et mer modent publikum, fans som er lei av å se ufeilbarlige helter og sosiale paladiner som aldri skjelver et eneste sekund eller blør på ordentlig. Denne serien er mer rå og ærlig, voldelig og mørk, og det merkes både i brutaliteten i de utmerket koreograferte kampsekvensene, men også i hvordan drap, trafficking, psykiske plager og en rekke andre gråere narrative tråder rutinemessig veves inn i handlingen.

Det er beslutningen om å være mer moden og mindre avhengig av fan-service som gjør Daredevil: Born Again (og særlig denne andre sesongen) til en slik fryd. I likhet med Wonder Man tidligere i år, er det ingen som røper hvem denne serien handler om. Joda, du vil kanskje legge merke til hentydninger til MCU eller personlig stille spørsmål som "hva gjør Spider-Man mens New York faller fra hverandre?". Men det er heller ikke en serie der du føler behov for å hele tiden spørre om det større bildet. Dette er en historie om Daredevil og borgervernerne som "forsvarer" New York, og den fremstår mer som en lukket fortelling i det større MCU, en historie der du ikke føler den narrative vekten av over 40 filmer og TV-serier på skuldrene. Den får lov til å være det den er, så Marvel skal ha honnør for ikke å binde den for mye opp i det større nettet.

Det betyr ikke at det ikke finnes fan-service. Det er fortsatt merkbare og åpenbare avgjørelser som har blitt tatt for å blidgjøre MCU- og tegneseriefans, det være seg den redesignede "DD"-drakten, Jessica Jones' tilbakekomst og korte nikk til det bredere MCU-landskapet. Det er fortsatt Marvel når alt kommer til alt, men igjen, som i Wonder Man, blir du for det meste oppslukt av nettopp denne historien, og det er faktisk en enormt beundringsverdig kvalitet.

La oss heller ikke glemme at Daredevil: Born Again, i likhet med mange MCU-prosjekter, tydeligvis har et ganske stort budsjett bak seg, noe som til syvende og sist betyr at serien oser av produksjon av høy kvalitet. Kulissene, kostymene, koreografien og kampscenestrukturen, kameraarbeidet, redigeringen - alt er i toppklasse og gjenspeiler det man kan forvente av en Marvel Studios-produksjon.

Kort sagt, hvis du likte den første sesongen av Daredevil: Born Again, bør du bli positivt overrasket over dette neste kapittelet også. Det er rett og slett fornøyelig underholdning av høy kvalitet, en serie som viser at når de rette kreative personene er på plass og involvert i prosjekter de brenner for, blir hele superhelt-trettheten uinteressant. Dette er en serie laget av folk og stjerner som elsker Daredevil, og det kan du se i hver eneste scene. Det er en glede å ha deg tilbake, Mr. Murdock.

Ready or Not 2: Here I Come

jonas@gamereactor.no (Jonas Mäki) — Mon, 23 Mar 2026 16:00:00 +0100

Det er få ting som er bedre enn en virkelig underholdende skrekkfilm der puslespillbitene settes sammen til en mosaikk som er langt vakrere enn de enkelte delene skulle tilsi. Et tydelig premiss, en god skrikedronning, ekte overraskelser og et snev av selvinnsikt gjør ofte mye, akkurat som i Ready or Not. Av uvisse grunner har vi måttet vente urimelig lenge på oppfølgeren, men etter syv år har skrekkduoen Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett nå invitert oss til premieren.

Kathryn Newton spiller søsteren til Grace og har en mye mer optimistisk personlighet.

Deres nye historie tar fatt akkurat der forgjengeren slapp, og lar oss møte en knust Grace Le Domas (eller skal vi kalle henne MacCaullay igjen?) som snubler ut av den brennende bygningen der det ble lekt gjemsel i forgjengeren. Hvordan forklarer man alt som har skjedd for politiet og familien for øvrig? Det finner vi tidlig ut, når Graces søster Faith MacCaullay dukker opp. Historien deres er tydeligvis full av svik og konflikter, men de rekker ikke å ordne opp i problemene sine før de raskt blir fanget inn i en ny runde med spill.

For å forklare hvordan dette kan fortsette etter at Grace så klart vant i den første filmen, har man denne gangen bygget et mindre univers rundt historien. Nå er noe mye større på gang i stedet, noe som betyr at en ny fargerik gruppe satanister dukker opp for å drepe Grace i jakten på makt.

Jeg er veldig usikker på om Ready or Not 2: Here I Come egentlig har godt av at den ellers ganske stramme og tilbakeholdne historien plutselig er en del av noe globalt, men heldigvis påvirker det ikke filmen i særlig grad. Dette er i stedet Samara Weavings film; hun er om mulig enda bedre som Grace denne gangen, og får også god hjelp av suverene birolleinnehavere, der særlig Elijah Wood og Sarah Michelle Gellar fortjener å nevnes for roller som føles skreddersydde for dem.

Det tar ikke lang tid før folk begynner å dø på virkelig voldelige måter, og Grace har til og med sin motvillige søster med i kampen. De to krangler hele tiden på en uventet rå og hatefull måte, noe som gir liv til det hele, selv om det i noen scener får et litt "buddy cop"-preg ettersom de også har fått svært forskjellige personligheter.

Denne gangen er det etablert et mye større univers rundt Ready or Not, som dermed mister noe av sin sjarm.

Etter det beveger handlingen seg i et høyt tempo, og byr på like mye latter som skrekk, og utvalget av fargerike fiender sørger for at den alltid føles variert. Hvis jeg likevel skal peke på en svakhet, er det at Grace og Faith slipper unna litt for ofte takket være usannsynlig flaks eller usannsynlig klønethet, og Deus ex machina-løsningen har aldri vært noe jeg er spesielt glad i.

Men heldigvis holder filmen deg underholdt helt til siste slutt, og til syvende og sist er dette en god skrekkfilm, som jeg ville ha satt enda mer pris på om jeg ikke hadde visst at det fantes en forgjenger som var akkurat litt skarpere. Jeg mistenker at dette ikke blir den siste filmen i serien, og det faktum at jeg fortsatt gjerne skulle sett en tredje del, føles som en bekreftelse på at dette er en film skrekkfans bør gi en sjanse.

Det er action non-stop fra start til slutt, og du får definitivt valuta for pengene.

Peaky Blinders: The Immortal Man

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Fri, 20 Mar 2026 11:30:00 +0100

Da nyheten kom om at Peaky Blinders skulle fortsette og endelig avslutte historien om Tommy Shelby med en egen film ble jeg ganske ekstatisk. De seks sesongene av denne serien, som strekker seg over nesten et tiår med TV, ble ganske kjære for meg av en rekke grunner utover bare den utmerkede kvaliteten. Men da det ble avslørt at Netflix ville være involvert, begynte min tillit til prosjektet å vakle, selv om det kreative kjerneteamet fra serien, inkludert skaperen og forfatteren Steven Knight, ville komme tilbake til prosjektet. Alle som har sett Netflix' originalfilmer vil være klar over at de vanligvis kommer i svært ujevn kvalitet, med noen utmerkede alternativer (Knives Out for eksempel) og noen som du ikke kan unngå å lure på hvorfor de i det hele tatt ble godkjent i utgangspunktet. Så vil Peaky Blinders: The Immortal Man passe inn i den førstnevnte kategorien og sende Tommy Shelby av gårde i en verdig avslutning, eller i stedet gli inn i den sistnevnte kategorien og tjene som en uønsket flekk på seriens arv?

Allerede etter rulleteksten på Peaky Blinders: The Immortal Man er det klart at dette er en av Netflix' bedre filmer, selv om den ikke er like sterk som hovedserien. Vi fortsetter lenge etter hendelsene i sesong 6, og finner en nedbrutt og tilbaketrukket Tommy Shelby, som venter tålmodig på den dagen døden skal ta ham. Verden er imidlertid i ferd med å falle fra hverandre midt under andre verdenskrig, og Birmingham er nok en gang en kruttønne som venter på å eksplodere, med en mer voldelig Peaky Blinders-gjeng, ledet av Tommys fjerne sønn Duke, som nok en gang viser seg å skape trøbbel. Når fascister og nazisttilhengere kommer inn i kampen, og uskyldige som bare tjener til å gjøre verden bedre, blir ofre for krigen, er det klart at Birmingham trenger sin sigøynerkonge tilbake, og Tommy avslutter sin ensomhet til sin egen fortvilelse.

Det er ingen tvil om hva denne filmen er og hvorfor den er laget. Den er ikke her for å sette opp den neste epoken av Peaky Blinders, den er ikke her for å fortelle en heroisk krigshistorie, den er siste akt i Tommys fortelling, en måte å virkelig sette et punktum for Cillian Murphys kanskje mest berømte karakter. Det er dystert, mørkt og gjennomgående overskygget av spøkelsene fra fortiden. Det er ikke mye her som får deg til å smile eller glise, det er en utforskning av psyken til en mann som ønsker å bli frigjort fra livets onde grep, og dessverre kan ikke dette komme uten en pris.

Det er sjokkerende øyeblikk i denne filmen, metoder som brukes for å avslutte fortellingsbuen til andre nøkkelpersoner i Peaky Blinders-historien, og noen er effektive, mens andre fremstår som bortkastet nødvendighet. Paul Anderson er for eksempel ikke med i rollelisten, så du kan sikkert skjønne hva det betyr for Tommys bror Arthur, en av de tidligere nøkkelpersonene i den videre fortellingen. På dette tidspunktet er det faktisk ikke mange gjenværende Shelbyer å fokusere på, noe som betyr at vi finner en rollebesetning som består av mange nye stjerner og karakterer. Jeg har ikke så mye å utsette på dette, men noe av det beste med Peaky Blinders har alltid vært hvordan den har introdusert karakterer og fått deg til å knytte bånd til dem eller forstå dem i løpet av en eller flere sesonger. Denne filmen har en brøkdel av tiden, så Barry Keoghans Duke, Rebecca Fergusons Kaulo og Tim Roths John Beckett lander ikke helt på samme måte som tidligere karakterer har gjort. For meg er dette litt bortkastet av et så utmerket talent.

På samme måte er handlingen strukturert på en slik måte at det er mye eksposisjon og tradisjonell Peaky Blinders-glød i løpet av den første timen, noe som ville vært greit hvis det var seks timer med TV for å fortelle hele historien. I dette formatet har vi mindre enn en time på oss til å binde historien sammen i en nydelig liten sløyfe, og resultatet er en halsbrekkende vending der det ikke akkurat føles som om Tommys avskjed er så perfekt som den burde ha vært. Når det gjelder fortsettelsen, er jeg heller ikke sikker på at Keoghans Duke, hvis han skal danne grunnlaget for neste epoke, har det som skal til for å fylle de enorme skoene Murphy etterlot seg.

Til syvende og sist fungerer Peaky Blinders: The Immortal Man som en frittstående historie, men den er absolutt ikke det beste som den bredere serien har vært. De delene av denne filmen som skiller seg mest ut, er de elementene som Peaky Blinders alltid har håndtert godt; scenografien og kostymedesignen, kombinasjonen av atmosfære og musikk, den bemerkelsesverdige prestasjonen til Cillian Murphy. Denne filmen viderefører disse delene av Peaky Blinders som vi alle kjenner og elsker, men så snubler den en smule i sin narrative oppbygning og i hvordan den prøver å gjøre for mye, for ineffektivt, på for kort tid.

Den er ikke på langt nær en skamplett på arven etter Peaky Blinders, og den er uten tvil en av Netflix' bedre originalfilmer (ikke at lista vanligvis ligger så høyt), men når den opp til den virkelig forbløffende kvaliteten på TV-serien? Nei, nei, det gjør den ikke.

Mr. Nobody Against Putin

Óscar@gamereactor.no (Óscar Ontañón Docal) — Thu, 19 Mar 2026 12:00:00 +0100

Glem tittelen et øyeblikk. Glem Putin. Glem verdensnyhetene. Se i stedet for deg en liten mann i en liten by, som står foran små barn og holder et lite kamera. Det er det denne dokumentarfilmen handler om. Eller som David Borenstein sa for bare to dager siden da han tok imot Oscar-prisen: "Vi står alle overfor et moralsk valg. Men heldigvis er selv et null mer mektig enn du tror."

Den "ingen" det er snakk om, er Pavel Talankin, med kallenavnet Pasha. Han er (eller var) arrangementskoordinator og skolevideograf ved Karabash Primary School No. 1. Karabash er en liten by i Uralfjellene, kjent (hvis kjent i det hele tatt) for å være en av de mest forurensede byene i verden. Pasha var ikke journalist. Han var rett og slett en mann som filmet barn og omtalte det lille kontoret sitt som en "demokratiets søyle". Men så kom februar 2022. Og alt forandret seg.

Etter å ha blitt motvillig trukket inn i Putins propagandamaskineri, begynte Pasha å dokumentere hvordan vanlige russere ble indoktrinert med krigsbudskap og rekruttert til krigen. Det russiske utdanningsdepartementet begynte å utstede direktiver (sanger, dikt, patriotiske ritualer) som Pasha ble pålagt å filme og laste opp til en statlig database, slik at Moskva kunne kontrollere at dekretene om patriotisk undervisning ble fulgt over hele det enorme russiske territoriet. Men et eller annet sted mellom filmingen av barn som viftet med flagg og det å se medlemmer av den paramilitære gruppen Wagner holde gjesteforelesninger i skolens klasserom, var det noe i ham som forandret seg. Han fortsatte å filme. Men nå filmet han for oss.

Pavel Talankin og kameraet hans

Det er det medregissør David Borenstein (en amerikansk filmskaper med base i København som fant Pasha gjennom en casting på det russiske internett) har satt sammen av disse rå, hemmelig innsamlede opptakene, som vant ham Oscar-prisen denne uken.

For det geniale med Mr. Nobody Against Putin er nettopp det den nekter å være. Det er ikke en krigsfilm. Her er ingen frontlinjer, ingen bombede byer, ingen bilder av ødeleggelser. Skrekken her er byråkratisk. Den er hverdagslig. Det er en leksjonsplan. Det er en sang. Filmen illustrerer det russiske samfunnets forvandling fra autoritært til totalitært, og den gjør det gjennom klasserom, ikke slagmarker. Gjennom barneansikter. Gjennom måten en lærer smiler på når hun vet at et kamera ser på, og ikke kan slutte å smile selv om hun ikke lenger vil.

Pavel Talankin og barna

Byen Karabash fungerer som et merkelig, nesten poetisk bakteppe. Pasha innrømmer, nesten kjærlig, at han elsker stedet. Og man tror ham. For det er nettopp den selvmotsigelsen filmen befinner seg i, å elske et land man samtidig ser sluke seg selv. Talankin bevarte i all hemmelighet opptakene han gjorde på skolen før han forlot Russland i 2024. Han er nå basert i Tsjekkia. Det farligste øyeblikket, sa han backstage på Oscar-utdelingen, var da han krysset grensen med harddiskene.

Til tross for den politiske tyngden filmen har, er Borenstein klok nok til aldri å la den bli en rent politisk film. Kameraet holder seg tett på. Det forblir i gangen, i gymsalen, på det lille kontoret som Pasha kalte sin "demokratiets søyle". Og på den måten oppnår den noe som mange års nyhetsdekning i stor grad har mislyktes med: Den får Russland til å føles som et sted der folk lever. Der man kan elske å filme og hate det som gjøres i hans navn. Hvor avstanden mellom medskyldighet og motstand ikke er en grenseovergang, men en beslutning som tas i det stille, alene, i et rom fullt av barn.

Karabash barneskole nr. 1

Når rulleteksten ruller over det siste, nesten uutholdelig enkle bildet (rommet hans, tomt, idet han blir tvunget til å forlate landet sitt), forstår du at det du har sett, ikke bare er en historie om Putin. Ikke engang, egentlig, en historie om Russland. Det er en historie om hva en person gjør når institusjonen de tjener, blir noe de ikke lenger kan tjene. En historie om den merkelige, sta og litt absurde makten til en mann med et kamera som bare fortsatte å rette det mot sannheten. Til syvende og sist en historie om en Mr. Nobody. En historie om (på godt og vondt) oss alle.

I Swear

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Wed, 18 Mar 2026 09:00:00 +0100

Det har blitt sagt mye om John Davidson i ukene etter BAFTA-seremonien, der skotten, som er kjent for å være en forkjemper og positiv kraft i arbeidet med å skape åpenhet og bevissthet rundt Tourettes syndrom, kom med noen uheldige og utilsiktede bemerkninger som forbløffet et globalt publikum. Alle som er kjent med hvordan dette syndromet rammer de som har fått diagnosen er vanligvis ganske aksepterende overfor situasjonen, men det finnes også andre som synes situasjonen er utilgivelig, og det er for disse menneskene at dramafilmen I Swear, basert på Davidsons liv, bør stå øverst på seerlisten.

Filmen er en følelsesladet og provoserende affære, en intim og dyptpløyende utforskning av hva denne mannen gikk gjennom i en tid da Tourettes var langt mindre kjent og ofte ble sett på som en forfalskning, særlig i en del av Storbritannia som var mindre tilbøyelig til å akseptere og forandre seg sammenlignet med multikulturelle og liberale byer, særlig på 1900-tallet.

Vi følger John idet han begynner å legge merke til ticks og uprovoserte utbrudd, øyeblikk som fører til at han blir disiplinert av uvitende lærere og til og med mobbet av jevnaldrende på skolen, hele veien gjennom hans unge voksne liv, der hans stigmatiserte tilstand gjorde det utfordrende å få jobb eller finne en partner, og til og med førte til at han havnet i fengsel og ble angrepet av overfallsmenn som oppfattet utbruddene hans som fornærmelser. Den første drøye timen av filmen er brutal og ganske nådeløs, og presenterer en historie som vil få deg til å tenke enda annerledes om Tourettes-syke.

Men det finnes et lys i denne ellers mørke tunnelen, og det kommer fra Dottie, en psykiatrisk sykepleier som heldigvis faller inn i Johns liv og hjelper ham på måter som ingen andre kan tilby. Det er dette forholdet som begynner å gi den komiske lettelsen og til og med den hjertevarmende feelgood-faktoren som I Swear besitter, spesielt i andre halvdel når mørket forsvinner og lys og håp begynner å skinne gjennom.

Manuset og dialogen i I Swear er virkelig fantastisk, og gir en fortelling som du ikke vil se bort fra, selv i de mørkere og mer hjerteskjærende øyeblikkene. Og det er det sannelig noen av. Mye av det som gjør at denne filmen skiller seg ut, er Robert Aramayos prestasjon som John, der han gir et rått og utrolig effektivt portrett av en person som lider av Tourettes syndrom. Det er uten tvil den beste prestasjonen i Aramayos karriere, og overgår langt hans innsats i The Lord of the Rings: The Rings of Power som den yngre Elrond. Han er scenevant, fengslende og feilfri, og beviser her at han har det som skal til for å konkurrere med de beste skuespillerne rundt om i verden. Maxine Peake skiller seg også ut med sin innsats som Dottie, den alltid positive og snille motparten som hjelper John gjennom de tøffe tidene.

Det er absolutt ikke en film med stort budsjett, og det er heller ikke en film som ser ut til å imponere med prangende settstykker og scener, men det betyr ingenting, for det meste av det I Swear gjør, er av utrolig høy kvalitet og får dramafilmer med ti ganger så stort budsjett til å se annenrangs ut. Den er et godt eksempel på at et godt manus, en god rollebesetning, sterk regi og utmerkede skuespillere er alt som skal til for å lage en film som skiller seg ut og etterlater inntrykk.

Og det er på dette punktet jeg vil runde av med å si at I Swear er en av de mest virkningsfulle og følelsesladde filmene jeg har sett på lenge. Denne filmen vil gjøre deg målløs i de tøffeste stundene, smilende av glede i de mest hjertevarmende øyeblikkene, og med en klump i halsen resten av tiden. Det er uhyre effektiv og engasjerende underholdning, og du bør absolutt ta deg tid til å se I Swear, for du vil ikke bli skuffet.

Project Hail Mary

peter@gamereactor.no (Peter Westberg) — Tue, 17 Mar 2026 12:00:00 +0100

Jeg opplevde Project Hail Mary for omtrent fem år siden, og da likte jeg den veldig godt selv om jeg ikke husket så mye av handlingen etterpå. Det var faktisk en ganske hyggelig overraskelse da jeg satte meg til rette i kinosetet, for Project Hail Mary holder deg på tå hev hele tiden. Jeg liker Ryan Gosling, og det har jeg alltid gjort. Det er ikke mange skuespillere som kan bære en 2,5 timer lang film som denne, spesielt siden vi tilbringer 75 prosent av tiden sammen med ham. Den er regissert av Phil Lord og Christopher Miller. Duoen som blant annet ga oss Lego-filmen, som var overraskende morsom.

For de av dere som ikke kjenner historien, her er et kort sammendrag: Forskeren og læreren Ryland Grace våkner opp alene på et romskip flere lysår fra jorden. Hukommelsen hans begynner sakte å vende tilbake, og det viser seg at han er på et oppdrag for å stoppe en mystisk substans som dreper solen, og med den menneskeheten. På reisen får han en uventet venn. Det er historien i et nøtteskall. Det er sci-fi, men den føles likevel forankret i virkeligheten, i hvert fall delvis.

Jeg husker at jeg som forfatter selv ble litt betatt av boken nettopp fordi alt føltes velresearchet og realistisk, og jeg skjønte at Andy Weir enten hadde brukt enormt mye tid på research eller er veldig flink til å spinne en god historie. Weir har for øvrig skrevet filmmanuskriptet sammen med Drew Goddard, som blant annet også har skrevet The Martian, som på sett og vis er ganske lik.

Project Hail Mary føles som en blanding av The Martian og Moon (en film jeg elsker). Det jeg var litt bekymret for da jeg så traileren, var at sluttresultatet ville føles for konstruert, at de ville tvinge inn en overflod av subtiliteter. Misforstå meg rett, jeg elsker humor når den fungerer, og i Hail Mary fungerer den, fantastisk til og med. Jeg brøt ut i latter flere ganger. Hver eneste vits treffer blink, men jeg vil ta det et skritt videre: Faktum er at i mine øyne fungerer alt i Project Hail Mary. Skuespillet, og ikke bare Gosling, for vi har en hel rekke scener som utspiller seg på jorden i form av tilbakeblikk fra tiden før han blir sendt ut i verdensrommet, og de scenene er helt suverene, hver eneste en. Visuelt er det en fryd for øyet (se den på kino, folkens!), lyddesignet er suverent, musikken er strålende, og manuset er helt i toppklasse.

Som nevnt ovenfor er den morsom (overraskende subtil), nervepirrende og dypt emosjonell på mange måter. Det er en scene i messen på et militærfartøy før oppdraget begynner, der en svært stiv oppdragsleder synger karaoke. Det høres kanskje ut som et morsomt høydepunkt, men nei, snarere tvert imot. Dette var en av de mest emosjonelle scenene jeg har sett på lenge, og jeg satt i kinomørket med en klump i halsen og sa til meg selv at jeg nettopp hadde fått noe i øyet. Det er flere virkelig vakre scener, det skal sies, og to og en halv time flyr fort forbi. Det er ingen kjedelige scener, ingenting som føles unødvendig, og alt er akkurat der det skal være.

Nå skal du høre: Jeg ser mye film og mange TV-serier. Det er sjelden jeg blir overrasket, begeistret eller noe sånt. På en måte er det som om den lille gutten som slukte hver eneste film han fikk tak i og satt på kanten av stolen og ventet på nye storfilmer, har bleknet litt. Jeg blir sjelden begeistret. Omtrent annethvert år finner jeg en film som får meg til å sitte og smile litt gjennom hele filmen (bortsett fra når jeg nesten er på gråten, altså), og sist jeg så en slik film på kino var vel Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves, som jeg syntes var helt strålende underholdning.

Project Hail Mary Dungeons & Dragons: Honor Among Thiefs er en av de filmene, fra start til slutt. Det er årets første toppkarakterfilm, årets beste film så langt, og du må se den. Det bør også legges til at den er betydelig bedre enn Interstellar. Jeg elsker Christopher Nolan, eller jeg gjorde det i hvert fall før snooze-festene Tenet og Oppenheimer, som ikke på langt nær var så fantastiske som folk påstår. Interstellar har mye som fungerer veldig bra og noen helt fantastiske scener, men den er også ekstremt pretensiøs, og hvem i helvete godkjente den scenen i biblioteket på slutten? Project Hail Mary er som Interstellars kulere, litt morsommere fetter. Den er helt uunnværlig.

Invincible: Sesong 4

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Mon, 16 Mar 2026 15:00:00 +0100

Vi sliter absolutt ikke med superheltunderholdning i disse dager, noe som delvis er grunnen til at noen av de mer eksepsjonelle superheltprosjektene ikke føles som en utnevnelse for de brede massene. Som en som har fulgt Invincible helt siden den kom i animert format, vil jeg hevde at denne serien er bedre enn mye av det som sendes ut andre steder, men likevel ser det ikke ut til at Invincible er en serie som alle og enhver føler seg tiltrukket av å se selv.

For meg er dette synd, for den byr på alt man kan ønske seg av en animert superhelteserie. Det er kronglete og emosjonelt komplekse historier der helter blir forrådt, ikoner blir drept, forhold blomstrer, kjernekarakterer vokser og blomstrer, og alt sammen på en rekke forskjellige steder på jorden, fra myter og bortenfor stjernene.

På samme måte startet Invincible med et fantastisk brak, med en første sesong som tok seerne med storm. Den andre sesongen dempet denne oppfatningen en smule ved ikke helt å leve opp til den samme enorme standarden, og den kom også etter en altfor lang ventetid. Heldigvis var den tredje sesongen en opptur, og etter å ha sett den fjerde sesongen kan jeg med glede legge til at også denne siste episoderunden rett og slett er strålende.

Jeg skal ikke gå for mye inn på fortellingen og handlingen for å unngå spoilere, men hvis du har lest kildetegneseriene, vet du hva som venter deg. Omni-Man vender tilbake til jorden, Atom Eve sliter med kreftene sine, Thragg gjør sin minneverdige entré, Conquest skaper kaos, Cecil sliter med krefter han ikke har kontroll over, og så er det noe som heter krigen mellom Viltrumittene og Planetenes koalisjon på trappene. Hvis du har fulgt serien, vil ikke noe av dette overraske deg, ettersom sesong 4 på sett og vis fungerer som et "alle veier har ført hit"-øyeblikk, et første teppefall for den overordnede historien som fortsatt har mange triks i ermet for de fremtidige sesongene, hvorav en har fått grønt lys og vil debutere om rundt et års tid.

Du kan derfor forvente en sesong der svært viktige øyeblikk pakkes ut og seriedebuterende vendinger inntreffer, som vil forme denne Invincible -filmatiseringen over all forventning. Den er gjennomgående gripende og actionfylt, spennende med innslag av lett humor som får deg til å humre, og for å balansere denne ellers kaotiske retten, har den fortsatt de roligere episodene og scenene som fokuserer på den mer menneskelige og emosjonelle siden av historien, inkludert en slik tråd som setter søkelyset på Nolans tid som ung voksen viltrumitt. Det hele er fascinerende og en flott adaptasjon som føles som om den både yter kildematerialet rettferdighet, samtidig som den har frihet til å utforske områder og narrative elementer som ellers ikke ble dekket i tegneseriene. Skaperen Robert Kirkman vet hva denne serien trenger å gjøre for å være gjennomgående utmerket, og sesong 4 er bare en ytterligere understrekning av dette.

Når det er sagt, er det tider hvor jeg skulle ønske animasjonene var litt mer livlige. Jeg har lenge vært komfortabel med denne seriens animasjonsstil, både fordi den gjenspeiler kildematerialet, men også fordi et mer tilbakeholdent animasjonsoppsett muliggjør en raskere produksjonstid, noe som er grunnen til at vi har fått nesten tre sesonger av Invincible på den tiden vi har hatt én sesong av X-Men '97. Det er imidlertid øyeblikk der det føles som om denne stilen misbrukes litt for mye etter min smak, inkludert det som føles som en fem minutter lang scene (som riktignok er ganske morsom) mellom Invincible og Damien Darkblood der det i utgangspunktet ikke er noen bevegelse fra karakterene i det hele tatt. Det er utvilsomt rom for forbedringer her, men hvis det skal skje på bekostning av utgivelsesfrekvensen vi får i dag, med rundt én ny sesong hver 12. måned, kan jeg leve med denne nåværende animasjonsretningen.

Så ja, det finnes steder der Invincible kan bli bedre, men generelt sett er dette en utmerket animasjonsserie som fortsetter å stå over mye av konkurransen. Den er uanstrengt underholdende, vil få deg til å sitte på kanten av setet under de intense kampene, humre av de tåpelige og påfunnede vitsene og ordspillene, og vil la kjeven din ligge på bakken når de store overraskelsene kommer. Invincible fortsetter å blomstre, og hvis du ikke allerede har gjort det, bør du virkelig sjekke ut denne serien.

Melania

Óscar@gamereactor.no (Óscar Ontañón Docal) — Thu, 12 Mar 2026 14:00:00 +0100

Det finnes en versjon av en dokumentarfilm om Melania Trump som kunne ha vært virkelig fascinerende. Her er en kvinne som vokste opp i kommunisttidens Jugoslavia, jobbet seg gjennom Europa som modell, havnet i New York og til slutt ble USAs førstedame (to ganger). Melania Den Amazon-finansierte dokumentaren, regissert av Brett Ratner, er ikke den filmen.

I stedet følger filmen de 20 dagene som ledet opp til Donald Trumps andre innsettelse, og dekker planleggingen, innredningen og middagene med levende lys. Det er i ordets rette forstand en coffee table-bok som er levendegjort, vakker å se på, umiddelbart forglemmelig, og aldri ment å bli lest. Melania Trump er aldri uten sminke eller høye hæler gjennom hele filmen, alltid upåklagelig satt sammen, ikke et hårstrå på feil plass, noe som kan være beundringsverdig disiplin, eller kanskje nettopp problemet.

Filmen er laget med Melania selv som utøvende produsent, med full redaksjonell kontroll. Bare det faktum alene burde fortelle alt. Det er hennes historie, og som hovedrolleinnehaver og utøvende produsent forteller hun den slik hun selv vil, krydret med innslag fra favorittsangene sine, deriblant Michael Jacksons "Billie Jean". Det er ikke noe galt i å kontrollere sin egen fortelling, men når du kontrollerer den så stramt, er det noe som er galt. Eller det er ingenting, kan vi si...

Det finnes korte øyeblikk der noe ekte nesten bryter gjennom. Kameraet fanger Melania i øyeblikk der hun virker lykkelig, synger med på "Billie Jean" sammen med sjåføren sin, og virker oppriktig komfortabel når hun omgås designeren Hervé Pierre eller den franske førstedamen Brigitte Macron. Disse sekundene er merkelig overbevisende nettopp fordi de føles ubevoktet. Men filmen stoler ikke på dem. Den klipper bort, går tilbake til spaserturen i sakte film, det dvelende bildet av stiletthæler på marmorgulv. Hvis du har sett traileren til The Devil Wears Prada 2, som inneholder bilder av stiletthæler som går nedover korridorer, har du en idé om hva Ratner er ute etter her.

Filmen åpner til tonene av Rolling Stones' "Gimme Shelter", noe som får det til å høres ut som om filmen kommer til å innta en trassig holdning. Men Melania er så nøye med å feire at den aldri vasser i kontroversielle farvann. Til tross for hennes egen innvandrerhistorie nevnes ikke innvandringspolitikken som hennes mann har kjempet for. I et talende øyeblikk velger hun ut et glass som skal graveres med presidentens segl, og henviser til "mitt hjemland" (hun er født i det som i dag er Slovenia) uten å nevne det ved navn. Filmen, i likhet med sitt emne, svever like over detaljene.

På et tidspunkt kommer hun innom mens Donald Trump øver på innsettelsestalen sin, og foreslår at han skal kalle seg "en fredsmaker og en forener". Han inkorporerer det. I filmen blir dette avspilt til stor applaus, med et takknemlig nikk til hans kone. Det er ikke helt slik det utspilte seg i virkeligheten, ettersom applausen og nikket er redigeringstriks. Det er en liten manipulasjon, men en avslørende en. Dette er en film som ikke bryr seg om skillet mellom sannhet og optikk.

Den forretningsmessige konteksten rundt filmen er ærlig talt mer interessant enn selve filmen. Amazon betalte 40 millioner dollar for distribusjonsrettighetene (den høyeste prisen som noensinne er betalt for en bestilt dokumentarfilm) og brukte angivelig ytterligere 35 millioner dollar på markedsføring. Det gjør Melania til den dyreste reklamefilmen i historien. Spekulasjonene om hva Amazon egentlig kjøpte (tilgang, goodwill, politisk dekning) kommer til å vare flere tiår lenger enn selve filmen.

Kritikerne ga den 11 % på Rotten Tomatoes, mens verifiserte billettkjøpere ga den 99 %, det største gapet mellom kritikere og publikum i nettstedets historie. Denne splittelsen sier mer om USAs nåværende tilstand enn filmen gjør. De som elsket den, kom for å elske den, de som ikke gjorde det, gikk ikke. Og som vi tidligere har bemerket, kommer nesten alle positive anmeldelser fra kontoer som ennå ikke har anmeldt noe annet prosjekt.

Til syvende og sist er Melania ikke støtende, det er ikke engang spesielt irriterende når du har justert forventningene dine. Det er rett og slett, hardnakket, fantastisk tomt. En elegant innpakket eske uten noe inni, som ber om å bli beundret for båndet.

One Piece: Sesong 2

conny@gamereactor.no (Conny Andersson) — Wed, 11 Mar 2026 09:20:00 +0100

Da jeg fikk jobb i en nerdebutikk i Oslo, var det en stor avdeling med mangabøker som jeg ofte sto og kikket på med interesse. I årenes løp kjøpte jeg utallige bind av blant annet Attack on Titan, Full Metal Alchemist, Fairy Tale og One Piece. Jeg har altså fulgt Monkey D. Luffy i tegneserieform i mange år, og selv om jeg ikke har lest alle de mer enn 100 mangabindene - eller sett en brøkdel av de mer enn 1100 animeepisodene - har jeg likevel fulgt Luffy, Zoro, Usopp, Sanji og Nami, som utgjør stråhattpiratene, på mange underholdende eventyr. Det er litt over to og et halvt år siden vi ble kjent med dem i live-action-format på Netflix, og du kan lese vår anmeldelse av den første sesongen her.

Nå er hele gjengen tilbake. Reisen fra East Blue Sea til den beryktede Grand Line begynte i den første sesongen, men samtidig var det mange introduksjoner og andre ting å komme gjennom. Så når sesong to nå er i gang, kan vi si at reisen både begynner for alvor og, fremfor alt, tar fart. Beleilig nok gjør Luffy og gjengen et tidlig første stopp i Loguetown for å forberede seg på alvor på den kommende farlige reisen som vil ta dem opp Reverse Mountain og deretter endelig til Grand Line, der sesong 2 finner sted. Det blir raskt klart at den andre sesongen hever både tempoet og produksjonsnivået et par hakk, og det er en virkelig underholdende reise å følge.

Designet på stedene er fantastisk, og det er tydelig at Netflix har pumpet mye penger inn i produksjonen av serien.

Min første tanke om det hele er at det er litt som å oppleve et japansk rollespill. En slags road trip... unnskyld, båttur, der vi følger denne merkelige gjengen på deres reise fra en øy til en annen. Hvert stopp innebærer naturligvis eventyr og farer av ulike slag, der farene lurer på stedene de besøker, og siden de er pirater, er de også ettersøkt, til stor glede for den karismatiske, eksentriske og naive kapteinen Luffy. Tempoet er høyt, og selv om formelen i seg selv er ganske forutsigbar i hvordan episodene følger hverandre, er jeg helt solgt etter de to første episodene. Første halvdel av denne sesongen er utrolig sjarmerende og underholdende på alle måter, og til tross for noen ganske repeterende actionsekvenser og lignende tilnærminger til hvordan reisen skrider frem, mister den aldri hjertet eller tempoet.

I andre halvdel av sesongen begynner det imidlertid å svikte litt, som om det berømte problemet med at episodene er litt for lange blir tatt opp for ofte. Samtidig er det mange historier og karakterer som skal presenteres og gis plass, og det er ikke alltid det er mulig å få til en perfekt balanse. Til dels like hendelser hoper seg opp oppå hverandre, og selv om det er gøy å se Luffy svinge gummiarmene eller Zoro vise frem sverdferdighetene sine, blir det litt for repetitivt.

Heldigvis har One Piece et enormt galleri av fargerike figurer som du kan mikse og matche, der ingen frisyre, antrekk eller sminke er for sprø til å passe inn. Visst er det litt av en cosplay-advarsel til tider, men man kjøper det når alt annet er så vanvittig designet. Telefoner er enorme snegler, en av de nye hovedpersonene går konstant rundt med to sigarer i munnviken og resten i jakkelommene. Vi møter kjemper og snakkende dyr, og både helter og skurker roper ut navnene på spesialangrepene sine før de utfører dem... Ja, forhåpentligvis skjønner du poenget. One Piece er fantasy på alle tenkelige magiske måter, og du må prøve å ignorere det faktum at noen ting ser litt latterlige ut, for det er slik det er, og det er slik det skal være, og jeg lar meg rive med i all galskapen som skjer. One Piece er en lykkepille på så mange måter, fra den vakre grafikken til karakterene, utformingen av miljøene, og viktigst av alt, det fungerer veldig bra.

Chopper dukker opp og er bedårende!

Allerede i første sesong var de fleste, inkludert meg, fornøyde med hvordan det så ut og hvor underholdende det faktisk var. Jeg synes ofte det fungerer enda bedre i sesong to. På mange måter synes jeg dette er så bra som det kan bli når man skal oversette det hele fra tegnefilm til "virkelighet". Visst må det gjøres endringer og kuttes i hendelser, men det er tydelig at det er et fantastisk kildemateriale å ta utgangspunkt i, og at det har handlet om å få det hele til å fungere i dette formatet. Det gjør det stort sett, med noen få unntak når det gjelder tempo og enkelte karakterer som har en tendens til å forsvinne i lange perioder, som om de ikke helt vet hva de skal gjøre med alle sammen.

Men alt i alt er den veldig leken og sjarmerende, og etter å ha sett de åtte episodene i andre sesong (som alle er omtrent en time lange) på én dag, føles det virkelig som om jeg har opplevd og vært en del av et utrolig stort eventyr. Da rulleteksten til siste episode var over, var det spesielt én ting som gjorde meg veldig glad, og det var at serien er fornyet for en tredje sesong. Ventetiden blir riktignok lang, men jeg gleder meg allerede til flere eventyr på det åpne havet.

War Machine

magnus@gamereactor.no (Magnus Groth-Andersen) — Tue, 10 Mar 2026 09:00:00 +0100

Selv om min toleranse for amerikansk "oorah"-krigspropaganda kanskje har vært synkende de siste årene, finnes det gode eksempler på filmer som bruker et svært militaristisk og nærmest americana-inspirert rammeverk, og som treffer... tja, midt i blinken. Dessuten har jeg gjentatte ganger hatt glede av "mannen i felten mot tilsynelatende uoverstigelige odds", et premiss der gode skuespillere har kunnet strekke bena sine, fra DiCaprio i The Revenant til Amber Midthunder i Prey.

Men War Machine er ikke et godt eksempel på noen av delene, verken som et stykke inspirerende pro-militaristisk hyperrealisme, som en "mann i felten"-film eller bare som avslappet underholdning i selskap med den bredskuldrede fyren fra Reacher.

Det er faktisk verdt å se tilbake på den nevnte Prey, for premisset ligger helt i slipstrømmen her. Nye Ranger-rekrutter skal ta sin avsluttende eksamen i felten, men det de tror er målet er i virkeligheten en War Machine (War Machine - get it?) fra en fremmed planet, som hensynsløst jakter på soldatene, som komisk nok insisterer på å kalle hverandre ved sine Ranger-rekruttnumre, selv etter at den fremmede overmakten begynner å rive dem i fillebiter. Midt oppi dette finner vi den traumatiserte 81, spilt av Alan Ritchson, som desperat forsøker å finne noe menneskelig og relaterbart her, men som rett og slett ikke kan redde det pinlig dårlige materialet.

Det finnes de som har hyllet War Machine for å være "old school", klisjéfylt underholdning fra en svunnen tid, men jeg sier at War Machine egentlig bare er dum. Ikke "dum underholdning" på den måten du omtaler dine guilty pleasures hjemme, men bare uintelligent konstruert.

Tenk på Prey - den filmen var ikke perfekt - men den klarte på en elegant måte å legge opp til en voldelig konfrontasjon med en utenomjordisk supermakt med et bytte som viser seg å være vanskeligere å drepe enn først antatt. Predator er skremmende, den er dyktig, den har en ikonografi som umiddelbart setter scenen. Sammenlignet med War Machines tunge, kjedelige og uinspirerte fiende - som en AT-ST tolket gjennom et cheesy JRPG - er den verken skremmende, uttrykksfull eller spennende å se på.

Og så er det Ritchson. Jeg skjønner at det er mange som elsker hans ærlige, fysiske tilstedeværelse i Reacher, og den serien har tydeligvis også gitt ham scener og buer som passer hans temperament og styrker. Jeg skal ikke kommentere hans generelle evner her, men jeg vil si at War Machine utvilsomt gjør alle involverte til dårligere skuespillere enn de sannsynligvis er. Den tragiske fortiden med broren, spilt av Jai Courtney, lander ikke helt, særlig ikke når den skal fungere som en slags drivkraft til å "steppe opp" som leder.

Det finnes nok av "dumme" filmer der ute, enkle konstruksjoner med akkurat nok ærlig, lavpannet underholdningsverdi til at man lett kan slå av den analytiske hjernen. Men War Machine får rett og slett øynene til å rulle helt inn i bakhodet. Den er ikke så selvbevisst som andre roser den for å være, og derfor føler jeg meg veldig trygg når jeg sier: "Se noe annet!"

The Bride

javier@gamereactor.no (Javier Escribano) — Fri, 06 Mar 2026 18:00:00 +0100

Det er vanskelig å anmelde en film som The Bride. Det er ikke den gjennomsnittlige "dårlige filmen", som er dårlig fordi det viser at skaperne ikke hadde noen originale ideer eller gjorde det absolutte minimum. Man kan se at det virkelig er et lidenskapsprosjekt for regissør Maggie Gyllenhaal, som klarte å samle inn et budsjett på 80 millioner dollar for en svært fri og feministisk nytolkning av filmen Bride of Frankenstein fra 1935, der Jessie Buckley spiller en dobbeltrolle som The Bride og Mary Shelley selv som snakker fra graven, og hyller 1930-tallets gangsterfilmer, skrekkfilmer og musikaler.

Det er den typen forfatter-blockbusterfilm som Warner Bros. setter sin ære i å produsere (som Ryan Cooglers Sinners), og som lar talentfulle forfattere slippe kreativiteten løs uten (nesten) noen kreative eller budsjettmessige begrensninger. The Bride er enormt ambisiøs, og man fornemmer at filmen er fylt med stimulerende ideer både i tematikk og visuelt språk. Dessverre bidrar ikke alle disse elementene til å skape en fornøyelig film. I stedet er den et forvirrende rot som føles mye lengre enn de 126 minuttene den varer, og som ikke har dybde nok til å gi noen gjennomtenkt kommentar, eller noe som er for sjokkerende til å vekke andre følelser enn forvirring og kjedsomhet.

Det største problemet er at man aldri får et ordentlig forhold til hovedpersonen The Bride. Filmens åpningsscene, der Buckleys rollefigur Ida, en mafiaboss' eskorte, blir "besatt" av Shelley og holder en uforståelig og ubegripelig lang tale, slår an tonen for det underlige eventyret som venter henne: Etter sin død blir hun gjenopplivet av dr. Euphronious (Annette Bening) når Frankensteins monster (som sies å ha levd siden 1818, året da Shelleys roman ble utgitt) trygler om en brud for å gjøre slutt på ensomheten sin.

Det er tidvis kjemi mellom "Frank" (Christian Bale) og Buckleys The Bride, men forholdet deres utvikler seg ikke på noen sammenhengende måte, så man føler egentlig ikke noe for dem. Gyllenhaal hadde sikkert klare ideer om hva Franks forkjærlighet for musikalfilmer eller The Brides taler med to personligheter symboliserer, men for alle som ser filmen, fremstår de som bisarre kreative valg som ikke gir særlig mening og som står i veien for å bygge troverdige karakterer, og det ender med å ødelegge filmen fordi man ikke bryr seg.

Ikke alt kan rettferdiggjøres med "du skjønner bare ikke filmen". Uten en god historie å gripe deg med, kan du bare gjette deg til andre betydninger og fange opp klassiske filmreferanser, men alt føles overfladisk, og filmen prøver å overliste deg med unnvikende eksentrisiteter og drastiske tonale og plotmessige endringer som sannsynligvis kommer fra redigeringen av de mange dyre reshoots. Filmen starter med å fokusere på forholdet mellom Frank og The Bride, men som sagt har ingen av dem (særlig ikke hun) en definert karakter som gjør det mulig å bygge opp en troverdig romanse.

Så går den over i musikal, men bare én gang og uten en klar grunn til hvorfor. Det er uansett ikke noe godt musikalnummer, og det føles påtvunget og ut av det blå, noe som bidrar til følelsen av at filmen bare vil være rar og uforutsigbar for sakens skyld uten et solid fundament for å holde interessen oppe. Så blir den en thrillerfilm av Bonnie & Clyde-typen (eller kopierer i det minste den visuelle stilen), samtidig som den presenterer en feministisk sosial revolusjon i stil med Todd Phillips' Joker som kommer ut av intet, ikke gir noen narrativ mening, og nesten aldri blir referert til igjen.

Innimellom Frank og Idas stadig kjedeligere historie bidrar detektivene, spilt av Penélope Cruz og Peter Sarsgaard, til å skape litt interesse og midlertidig skjule filmen som en katt-og-mus-gangsterfilm (uten å virkelig forplikte seg til den). Ikke overraskende ender de også opp som bortkastet potensial: Grunnen til at de er med i filmen blir først forklart i de siste 15 minuttene, fylt med forhastede utlegninger, og er ikke særlig overbevisende. De kunne vært fjernet helt fra filmen, og det ville ikke endret noe.

Det er trist at The Bride ender opp med å være så svak, for produksjonsdesignen er flott: det er ikke lett å legge en film til 1930-tallet uten at det ser billig eller falskt ut. Jessie Buckley og Christian Bale med sin monstersminke er allerede ikoniske, og de viser sine skuespillerferdigheter, til tross for at de ofte blir tvunget til å overspille.

Men at den visuelle estetikken er det eneste positive i en film med så mange dristige ideer, er ekstremt skuffende. Mange ideer, ja, men så dårlig utført at det er nesten umulig å nyte den, uten noe bemerkelsesverdig bak overflaten som i det minste sier "ok, jeg skjønner det". The Brides eneste håp er å en dag bli en kultfilm av folk som er villige til å fylle de enorme hullene mellom de mange bitene.

Ted: Sesong 2

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Thu, 05 Mar 2026 09:00:00 +0100

Det er ingen tvil om at Seth MacFarlane har en helt spesiell måte å gjøre ting på. Enten det er Family Guy, The Orville eller The Naked Gun, alt komediestjernen tar i, blir til på en helt spesiell måte. Det er en stil som tydeligvis er drevet av en forkjærlighet for tidligere tiders sitcoms, og det er en plattform som kan levere kvalitetskomedie, selv om den er en smule forutsigbar. Dette er uten tvil tilfellet også med den andre sesongen av Ted.

Etter den sterke første sesongen, som kombinerte vill komikk med kompleks familiedynamikk, er denne neste episoden tilbake til det Ted, og MacFarlane for den saks skyld, gjør best. Vi får følge den ikoniske, sansende teddybjørnen og hans eierbror John Bennett, mens de to fortsetter å overleve gjennom high school og håndtere utfordringene ved å være unge voksne. Dette innebærer naturligvis mange seksuelle temaer og andre voksne temaer som alle tenåringer utforsker eller unngår i løpet av modningen i denne alderen. Så man kan si at det er gjenkjennelig og litt nostalgisk, selv om tyngden i mange av disse temaene blir myket opp av den svært komiske tonen i Ted -serien.

Men igjen, uavhengig av temaet i hver episode - og hver episode har gjerne et tema - finner vi en episodestruktur som nesten er en direkte representasjon av Family Guy. Det starter på en helt uanselig måte, som regel hjemme hos familien Bennett, og så spinner det snart av gårde i ulike retninger før episodens hovedpremiss tar form. Et eksempel kan være hvordan en nysgjerrig oppringning til en sexoperatørs hotline snart fører til at Ted og John må finne opp en fiktiv og rebelsk elev for å unngå at det får konsekvenser for skolen deres, som har kostet dem tusenvis av dollar. Hvis du har sett en god del Family Guy, er dette spranget fra én idé til noe nesten helt tilfeldig slett ikke uvanlig, og det er på grunn av dette at hvis du fortsatt liker den animerte serien, vil du umiddelbart finne deg til rette med Ted og gjengen igjen.

I forlengelsen av dette finner vi også en utstrakt bruk av klipp og montasjer, et annet sentralt element som preger en MacFarlane-skapning, og mange av disse er nikk til popkulturen på samme måte som i de animerte prosjektene hans. Man kan gå så langt som å si at Ted er en live-action-versjon av Family Guy, og det ville virkelig ikke være å skyte langt over målet.

Men ellers er dialogen og komikken som brukes i denne serien ofte mer enn nok til å bære den gjennom dens noe forutsigbare natur. Ted vet hva den er og prøver ikke en eneste gang å lure deg til å tro at den er noe mer enn en enkel og morsom sitcom-lignende serie, av den typen vi ikke pleier å se så ofte nå for tiden. Det er virkelig morsomme vitser og ordspill i denne serien, hensynsløse og nesten hakesleppende fornærmelser som får deg til å puste, og alt sammen i en innpakning som ikke spiser opp mye av tiden din. Vi snakker om 30-minutters episoder som ikke er spesielt bundet sammen, noe som betyr at det ikke er noe krav om å følge en større og overordnet fortelling. Dette er underholdning på sitt kanskje råeste og mest tilgjengelige nivå, og det er vanskelig å finne det annet enn beundringsverdig.

Teds tilbakekomst i denne andre episoderunden vil ikke overraske deg med hvordan den omskriver manuset for TV-komedie, men det er helt greit, for den er morsom, lett å se på og til tider hysterisk morsom.

The Bluff

peter@gamereactor.no (Peter Westberg) — Tue, 03 Mar 2026 12:00:00 +0100

Noen ganger dukker det opp overraskelser. Jeg hadde ikke lest noe om The Bluff på forhånd, men snublet over den ved en tilfeldighet da jeg som vanlig scrollet gjennom filmnyheter på nettet. Dagen før den ble lansert på Prime. Vi er virkelig bortskjemte i strømmetiden. På godt og vondt. Det er stressende å prøve å holde tritt med alt som slippes, og jeg kan savne de gode, gamle dagene. Du vet... Da det ble sluppet én episode i uken. En sesong av The X-Files endte med "To be continued..." og en evighet med venting. Eller da filmer faktisk gikk på kino i mer enn to måneder, og det noen ganger kunne gå nesten et år mellom kinopremieren og VHS-utgivelsen (VHS! Du vet. Forgjengeren til DVD. Forgjengeren til Blu-ray. Forgjengeren til digitaliseringen. Herregud).

Nok om det. Uansett, jeg ble positivt overrasket av The Bluff. Jeg har ikke vært på sjørøvereventyr på veldig lenge, og det var ikke før filmen startet at jeg innså hvor mye jeg faktisk har savnet å henge i Karibia med musketter, skjeggete, gryntende gamlinger og bølgende hav. Og skuespillerne. Vi har Priyanka Chopra Jones (Heads of State) i hovedrollen som Ercell, fiskerkona med en fortid hun håpet å holde begravd i sanden. Karl Urban (The Boys, etc., han trenger knapt noen introduksjon) som Connor, den skjeggete, hevngjerrige kapteinen som går i land på Cayman Brac på jakt etter gull og vold. Temuera Morrison (selveste Boba Fett) som Connors høyre hånd.

Dette eventyret begynner svært lovende. Det er stilig, nervepirrende og skuespillerne er solide. Vi får ikke mange rolige øyeblikk, og blodet begynner å sprute med en gang. The Bluff er en voldelig film. Veldig voldelig. Og jeg synes det er underholdende. Til tider føles det som om de prøver litt for hardt. Kanskje for å maskere visse andre feil. Men det er klart. Spenningen er konstant, og Ercells forvandling fra uskyldig fiskerkone med et stille liv til den indre løvinnen med en meget stor voldskapasitet er underholdende, men veldig forenklet. Og det er i tråd med hele filmen. Spilletiden er på litt over 100 minutter, noe jeg synes er synd.

Det hadde vært en fordel å utvikle et mer detaljert plott. Mer karakterutvikling. Flere vendinger. Det føles som et hastverksarbeid og slutter før det virkelig kommer i gang. Til tider føles det som en forlenget pilot til en ny tv-serie. Og det føles som et tap. For det er så mye her som faktisk fungerer. Som er fornøyelig. Men jeg skulle ønske jeg hadde en grunn til å like den mer enn jeg til slutt tillater meg å gjøre. For bak tempoet, dialogskiftene, hemmelighetene og alle de kreative, blodige dødsfallene, ekkoer skattekisten ganske tomt.

Men det er klart. Som underholdning for øyeblikket, i en tid hvor vi er bortskjemte med påkostede strømmefilmer, fungerer den fortsatt helt fint. Popp litt popcorn, skjenk et glass karibisk rom (eller cola!) og bli med. Det blir ikke kjedelig...

Scrubs Reboot (episode 1 og 2)

fredrik@gamereactor.no (Fredrik Malmquist) — Sat, 28 Feb 2026 16:00:00 +0100

Det føles nesten uvirkelig at Scrubs gjør comeback etter 16 år, og det er nok lett for mange å avfeie det som kynisk nostalgi. Heldigvis er denne myke rebooten laget med varme, humor og nostalgi i blodet. De to første episodene følger den samme sjarmerende stilen som fikk meg til å elske serien fra jeg gikk på ungdomsskolen til den tok slutt for snart to tiår siden. J.D., Turk og Elliot er tilbake på Sacred Heart Hospital som om tiden har stått stille. Dynamikken i kjernegruppen er fortsatt seriens kjerne: vitsene sitter som de skal, og bromansen mellom J.D. og Turk er like sterk som alltid (eller ...?). De to første episodene klarer å finne en balanse mellom absurd humor og mer følelsesladde øyeblikk, akkurat slik vi husker Scrubs.

Seriens klassiske voiceover, sprø dagdrømmer og tidvis absurde komikk føles gjenkjennelig og betryggende. Samtidig er det nettopp dette som gjør at den føles litt FOR lik originalen. Scrubs risikerer å famle etter å finne sin plass i 2026 i stedet for å være ny og frisk. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg synes om dette ennå. Jeg elsker at så mange av skuespillerne er tilbake. Med Zach Braff, Donald Faison, Sarah Chalke og John C. McGinley tilbake i rollene sine, føles comebacket ekte og gjennomtenkt, og ikke bare som en nostalgitripp. Serien sjekker inn hos karakterene på en måte som gir dem rom til å ha vokst og forandret seg i løpet av seksten år, noe som føles både trygt og nytt. Vi får se hvordan livet har forandret dem, og hvordan den gamle gjengen forholder seg til Sacred Heart av i dag.

Det som kanskje er mest overraskende, er hvor godt serien tør å la karakterene bære preg av tidens tann. Det er en tretthet i enkelte blikk, en modenhet i konfliktene og en annen tyngde i beslutningene som gjenspeiler at vi ikke lenger er i begynnelsen av våre liv - verken som seere eller som leger på et fiktivt sykehus. Der den opprinnelige serien ofte handlet om å finne seg selv i kaoset, føles det nå mer som å forholde seg til konsekvensene av hvem skuespillerne våre har blitt. Det er et tematisk skifte som, hvis det får rom til å utvikle seg, kan gi rebooten sin egen identitet. For å bekrefte at vannet har rent under broen, er det viktig å ha nye ansikter og medisinstudenter å forholde seg til for favorittene våre. Noen av dem er morsomme og lovende, mens andre foreløpig føles mer som utfyllinger enn selvstendige stemmer i ensemblet. Det er her sesongen får gå sin gang; det kan være at de kommer i skyggen av seriens giganter. Om noen uker eller måneder vil vi kanskje være investert?

Samtidig er det tydelig at serien er bevisst sin egen historie. Det er nikk til gamle gags, små metakommentarer og en selvdistanse som nesten er imponerende. Det er ingen tvil om at produksjonsteamet er klar over at det til tider er "litt sprøtt", men det er jo slik Scrubs alltid har vært: sprøtt, men med hjerte. Spørsmålet er ikke bare om Scrubs fungerer igjen, men om vi trenger det igjen. I en TV-verden dominert av mørke, prestisje og kynisme er det noe befriende ved å vende tilbake til en serie som tør å være tåpelig, sentimental og ærlig på samme tid. Scrubs rettferdiggjør sin tilbakekomst ved å være både en hyllest til originalen og et skritt inn i et nytt territorium. Det blir spennende å se om serieskaperne klarer å få oss til å føle at formatet fortsatt er relevant i dag uten å miste alt det som gjorde TV-serien elsket i utgangspunktet. Dette er en genuint underholdende tilbakekomst som både varmer hjertet mitt og fikk meg til å smile.

Scream 7

peter@gamereactor.no (Peter Westberg) — Thu, 26 Feb 2026 15:00:00 +0100

Den første Scream-filmen fra 1996 oppnådde raskt kultstatus og forandret noe i slasher-sjangeren. Skrekkfilmlegenden Wes Craven regisserte de fire første filmene i serien, men han gikk bort i 2015 og etterlot seg en betydelig arv å forvalte. Seriens reboot i form av den femte delen, som passende nok fikk navnet Scream i stedet for Scream 5, ble lansert i 2022. Jeg elsker grøssere, men har aldri vært noen stor fan av verken filmserien eller slasherfilmer generelt, da jeg aldri har funnet dem spesielt spennende. For lite spenning, for lite ubehag og for mye avhengighet av billige jump scares. Jeg så rebooten, regissert av Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett, på kino, hvor den ikke imponerte meg nevneverdig. Det var for mye fokus på humor, som ofte falt flatt. Så kom Scream VI året etter, regissert av samme duo, og jeg likte den mye bedre. Humoren var bedre balansert, noen av vendingene var virkelig lovende, og den inneholdt mer spenning enn tidligere.

Nå er det på tide for Ghostface å vende tilbake i Scream 7, og denne gangen er det Kevin Williamson som har regissert, et godt valg med tanke på at Williamson var medforfatter på alle de tidligere filmene. Det hele starter med en scene i Macher House, det ikoniske huset der klimakset i den første filmen finner sted, og som nå er omgjort til et museum/opplevelsessenter der du kan overnatte for å få en Stab-opplevelse. Alle vet hvordan denne introduksjonen vil ende. Sidney Prescott har bygget seg opp et nytt liv i en ny by, der hun er gift med byens sheriff og har et anstrengt forhold til sin eldste datter Tatum.

"Fucking motherhood", som Sidney oppsummerer situasjonen etter en krangel. Det tar selvsagt ikke lang tid før Ghostface gjør entré og jakten er i gang, der vi får samme type persongalleri som vanlig, med snakk om "reglene" fra Stab-filmene og teorier om hvem som er - eller hvem som er - morderne. Det er fartsfylt, stilig og til tider ganske underholdende, men veldig utvannet, da det ikke er noen reelle overraskelser. Scream har lenge føltes som en filmserie som kan oppsummeres som "sett en, sett dem alle", selv om den sjette delen forsøkte å gå nye veier, noe jeg synes var litt forfriskende, selv om det er delte meninger om hvor vellykket det var.

Tricky, denne gutten gir seg ikke.

Hvis du er en stor fan av serien, er det absolutt mye å glede seg over, men det er lite sannsynlig at den vil sjarmere folk som (i likhet med meg selv) ikke er helt solgt på konseptet. Mordene er like, med noen få unntak, og det er den samme slitne bruken av jump scares for å bygge opp stemning og ubehag. I tillegg er det fortsatt fascinerende hvordan morderne blir noe uovervinnelige (ikke Michael Myers-uovervinnelige, men likevel) så snart de tar på seg maskene og kappene sine.

Oppsummert er det nok en gang ganske banalt, og jeg tar meg selv i å sukke litt oppgitt på mer enn ett sted. Det er for få overraskelser, ingenting skiller seg ut, for mye gjenbrukes, og skuespillet kan best beskrives som stivt. Men det er likevel ganske underholdende, og det er noen scener som er herlige. En film full av vanskelige situasjoner, altså. Kanskje, bare kanskje, er det på tide å la Ghostface-masken hvile en stund?

Monarch: Legacy of Monsters - Sesong 2

ben@gamereactor.no (Ben Lyons) — Tue, 24 Feb 2026 15:00:00 +0100

Med tanke på alle de prangende og storslåtte MonsterVerse-prosjektene på kino, respekterer jeg Monarch: Legacy of Monsters for å ha et premiss som er mer menneskelig og i mindre målestokk, som fokuserer på en samling kjernekarakterer og bruker Titans som slående kulisser og mindre som hovedpersoner i en større historie. Det er plass til de ofte middelmådige til dårlige kassasuksessene der vi får se Godzilla og Kong kjempe mot spektakulære skapninger, og på samme måte er det også plass til de mer personlige historiene som setter søkelyset på menneskehetens plass i en verden full av titaniske trusler. Det er med dette i bakhodet at Monarch: Legacy of Monsters alltid har ligget nærmere Godzilla fra 2014 enn de mange MonsterVerse-filmene som har fulgt etter, og dette er kanskje den viktigste grunnen til at jeg gledet meg til at Apple TV-serien skulle komme tilbake.

Etter å ha sett hele sesong 2, er det noen få svært beundringsverdige områder som skiller seg ut. For det første, i motsetning til noen TV-serie spin-offs, prøver ikke Monarch å lure deg ved å tilby et billigere og mindre førsteklasses eventyr, den typen prosjekt som føles mindre sammenlignet med filmene på det store lerretet. Dette er, som tilfellet er med Apple TVs utvalg, like førsteklasses i stil og utseende som det siste kapittelet, Godzilla x Kong: The New Empire, med dette inkludert de kjevefallende Titan-spesialeffektene, seriens verdensomreisende natur og den sterke rollebesetningen med Kurt og Wyatt Russell i spissen.

I tillegg, i motsetning til kassafilmene som ofte fremstår som Michael Bays siste Transformers-filmer ved å prioritere stil fremfor substans, er Monarch: Legacy of Monsters' andre sesong har mer enn nok tid til å fortelle en overbevisende, litt forvirrende historie i løpet av de ti episodene den varer. Jepp, det er ingen hastverk med å komme til poenget her, ingen bortkastet bruk av følelser og oppsett, men du kan argumentere for at en så lang spilletid gjør at den faller i fellen med å være innviklet og åpenlyst utsatt. For det meste føles det ikke slik, da vi snarere får svært meningsfulle forklaringer om MonsterVerseets historie, men det er øyeblikk hvor man skulle ønske at ting kunne skynde seg litt eller kuttes helt ut. Dansingen rundt tidsutvidelse og tidsreiser er et slikt område som føles et skritt for langt for denne sesongen, og likeledes er det iboende fokuset på pappaproblematikk et problem som fører til at enkelte karakterer rett og slett blir utmattende...

Jepp, pappaproblematikk ser ut til å definere dette MonsterVerse-prosjektet. Det jeg mener med dette er at sesong 2 utforsker dynamikken mellom Anna Sawais Cate og Ren Watanabes Kentaro ytterligere, og hvordan stesøsknene eksisterer i selskap med sin ofte fraværende far Takehiro Hiras Hiroshi. Dette er sannsynligvis nok pappaproblematikk for én sesong, men så legger vi også til far-sønn-utfordringer mellom Wyatt Russells Lee Shaw og hans far, som er øverstkommanderende i den amerikanske hæren, og hvordan Hiroshi tilpasser seg en verden der hans lenge savnede mor, Mari Yamamotos Keiko, vender tilbake etter å ha vært fanget i Axis Mundi i rundt fem tiår. Når alle de sentrale skuespillerne i løpet av sesongen oppfører seg som grinete barn på grunn av forholdet til foreldrene sine, begynner selve det følelsesmessige grunnlaget for resonnementene deres å bli frustrerende å følge.

Det er synd at denne sesongen har øyeblikk som får deg til å sukke hørbart, øyeblikk som får deg til å ville spole frem 30 sekunder for å komme forbi de slitsomme og spydige replikkvekslingene, for utover disse finner vi en serie som fortsatt er underholdende og som kanskje er det beste og mest konsistente MonsterVerse-prosjektet til dags dato. Det er ikke en nerdete, nesten barnslig, mulighet for en kjempeape og en radioaktiv øgle til å slåss mot en 50 etasjer høy robot, den lener seg ikke på de mer skandaløse delene av MonsterVerse-oppsettet ved å vise hvordan Kong får fjernet og erstattet de råtne tennene sine. Noen kommer kanskje til MonsterVerse-prosjekter for slike narrative tråder, men du kan ikke støtte et helt filmunivers på fan-service alene, og det er på grunn av dette at Monarch fortsetter å være vellykket, og kanskje den viktigste pilaren i det bredere universet.

Men igjen, vi snakker om MonsterVerse her, og selv om jeg har begynt å sette pris på den nesten dumme handlingen og oppsettet, er det ikke til å nekte for at filmer i denne verdenen ofte etterlater mye å ønske. Så selv om jeg vil stå fast og si at Monarch kanskje er det beste denne verdenen har å by på for øyeblikket, snakker vi om en serie som rett og slett er god underholdning i det store bildet. Det er ikke uunnværlig TV, det er ikke fornærmende dårlig, det er bare helt ok, og det er ikke noe galt med at en serie er det.

Exit 8

magnus@gamereactor.no (Magnus Groth-Andersen) — Thu, 19 Feb 2026 12:00:00 +0100

Hvis du kjenner meg, vet du at jeg elsker skrekkfilmer, og til en viss grad også skrekkspill. Gjennom denne doble kjærligheten til sjangeren på tvers av det interaktive skillet, prøvde jeg faktisk The Exit 8 tilbake i sin spede begynnelse, mest fordi denne spesifikke settingen appellerte til den delen av hjernen min som spilte Kojimas P.T. om og om igjen og sørget over tapet av spillet det kunne ha vært.

Hvis du ikke er kjent med The Exit 8, er premisset enkelt: En person tar undergrunnen, akkurat som alle andre dager, men i stedet for den tradisjonelle ruten ned og opp som ender i en trapp, går den... rundt. Plutselig er man fanget, fanget i en sirkulær knute, og ikke nok med det; man er på sett og vis ikke alene i disse ellers klinisk hvite underjordiske veggene.

Her finner vi hovedpersonen vår, "The Lost Man", som febrilsk forsøker å holde nervene i ro mens denne åpenbart paranormale opplevelsen utspiller seg, men samtidig handler det, akkurat som for en spiller i den interaktive versjonen, om å forholde seg rolig, pragmatisk og konsekvent til oppgaven, som er malt så direkte ved inngangen til hver loop. Det handler om å oppdage uregelmessigheter, og hvis du finner en, snu. Hvis ikke, fortsetter du rett frem.

Det er en barnelek, hvis man får øye på dem, og filmen presenterer denne dobbeltheten mellom å utføre denne oppgaven på en relativt klinisk måte, i tråd med vår stadig mer stressede hovedperson, og samtidig undre seg over og bli skremt over at dette i det hele tatt ... ja, skjer.

Regissør og manusforfatter Genki Kawamura ønsket tydeligvis å la spillets interaktive, strukturelle mål være filmens narrative nerve, og i stedet for å gi dette gåtefulle, men overbevisende premisset litt kontekst, fokuserer han helt og holdent på spillets eneste, direkte premiss om, du gjettet riktig, "å oppdage uregelmessigheter, og hvis du finner"... du skjønner hva jeg mener.

Det er litt av et tveegget sverd, for selv om The Exit 8 ikke er spesielt skremmende (det er ikke spillet heller), sitter man igjen med en følelse av at det kunne ha vært mer effektivt hvis det hadde våget å ta noen sjanser med sitt kildemateriale. Kanskje litt skygge her, et par stirrende øyne der, litt mer spenningsoppbygging mellom disse systematiske gjennomgangene av den klinisk hvite metrokorridoren.

Men samtidig må man gi Kawamura honnør for å være trofast og stole blindt på at det nyskapende premisset og den enkelte lokasjonens estetiske profil og formspråk er nok i seg selv, og det stemmer faktisk. Filmen er velspilt, solid konstruert og koreografert, og som du sikkert skjønner, er det ikke et eneste ekstra gram å kutte bort. Dette er minimalistisk filmkunst, selv om det kan være litt kjedelig enkelte steder.

The Exit 8 følger imidlertid i kjølvannet av en rekke andre sterke filmatiseringer av spill som ikke bare respekterer kildematerialet, men stoler direkte på at det alene kan overbevise seeren. Det er ganske kult, selv om jeg gjerne skulle sett at den hadde våget å være litt mer enn det.

The Wrecking Crew

fredrik@gamereactor.no (Fredrik Malmquist) — Wed, 18 Feb 2026 14:00:00 +0100

Husker du 90-tallet da du gikk i videobutikken og fant filmer du aldri hadde hørt om? Ofte var omslaget mer tiltalende enn innholdet, og noen ganger fikk man med seg noe hjem som raskt viste seg å være en tvilsom investering av både tid og leiepenger. For meg er et klassisk eksempel Dolph Lundgrens The Last Patrol, som dessverre fant veien til familiens VHS-spiller. I dag får vi direkte til strømming i stedet for direkte til VHS, men følelsen er den samme. The Wrecking Crew på Amazon Prime er akkurat en slik film: det du får hvis du blander L.A. Cop og Lethal Weapon, men med et litt svakere ensemble og uten den samme tilliten til utførelsen.

Hale-brødrene har glidd fra hverandre og har et nærmest ikke-eksisterende forhold. Da faren dør under mystiske omstendigheter, blir de tvunget til å møtes igjen på Hawaii. Det blir snart klart at de må samarbeide på tross av gamle konflikter og uregelmessigheter, for det er åpenbart at farens død ikke var en ulykke. Opplegget er velkjent, og filmen gjør ingen store forsøk på å overraske, men lener seg trygt på velkjente buddy-cop-troper.

James Hale, spilt av Dave Bautista, er kommandør i den amerikanske elitestyrken Navy Seals og ekstremt ryddig. Jonny Hale, spilt av Jason Momoa, er den rake motsetningen: en rotete, suspendert politibetjent som også har blitt dumpet av sin store kjærlighet. Dynamikken skal drives av deres totale manglende evne til å samarbeide, men også av erkjennelsen av at de er de eneste som forstår at noen ønsker å skade familien. Problemet er at konfliktene føles mer skjematiske enn ekte.

Historien er enkel og forutsigbar, ofte i den grad at man kan gjette seg til neste replikk før den kommer. Bautista og Momoa gjør en kompetent innsats og ser til tider ut til å trives i rollene sine, men kjemien mellom dem er ikke helt der. Det er mer som to stjerner som deler lerretet enn en dynamisk duo som løfter hverandre opp. I birollene ser vi blant andre Temuera Morrison og den danske skuespilleren Claes Bang. Morrison virker mest interessert i å komme seg gjennom scenene sine, mens Bang i det minste ser ut til å ha det gøy med skurkerollen og tilfører litt energi når han dukker opp.

Regissør Angel Manuel Soto, som tidligere har laget Blue Beetle og La Granja, gjør det han kan med Jonathan Troppers manus. Det føles imidlertid som om det er mer Matt Flannerys foto og Bautista og Momoas rene stjernekraft som får filmen til å fly i det hele tatt. The Wrecking Crew er godt innpakket, tidvis fnisete og aldri direkte smertefull - men heller aldri spesielt minneverdig. Helhetsinntrykket er stort sett meh, og når rulleteksten ruller føles det som nok en strømmetittel som raskt vil gå i glemmeboken.

Return to Silent Hill

marcus@gamereactor.no (Marcus Persson) — Tue, 17 Feb 2026 14:00:00 +0100

Silent Hill 2 regnes med rette som et av skrekksjangerens absolutte mesterverk - et spill som ikke bare skremte, men som også rystet, stilte spørsmål og ble hengende igjen lenge etter rulleteksten. Det er en narrativ tour de force sentrert rundt skyldfølelse, sorg og selvfornektelse, der spillmekanikken er underordnet historien snarere enn omvendt.

Sammenlignet med spillene, ikke minst de tre første, som er tidløse mesterverk, fremstår filmatiseringene som noe banale cash grabs som forenkler alt Silent Hill står for. Magien er rett og slett ikke til stede, og skrekken forblir nokså overfladisk, selv om den aller første filmen så ut til å forstå betydningen av atmosfære og stemning.

Det er klart det er fristende å dvele ved sammenligninger med spillene, og med Return to Silent Hill var det fortsatt et visst håp om at Christophe Gans ville bygge videre på lærdommen fra den første filmen og gi oss fans den filmatiseringen vi alle hadde drømt om og håpet på. Nyansert, rå og rystende psykologisk skrekk.

Scenene minner ofte om dårlig cosplay.

Dessverre er det akkurat det Return to Silent Hill ikke er. En film som ikke bare er en monumental fiasko på de fleste plan, men som også på en eller annen måte klarer å være enda verre enn den allerede tragisk forferdelige Silent Hill Revelation med sin latterlige 3D. Dette er uten overdrivelse årets dårligste film så langt - et epitet som jeg dessverre tror kommer til å henge ved den i hele 2026.

Der Silent Hill 2 var banebrytende, er Return heller latterlig. Der spillet skremte og opprørte, klarer Return i beste fall å gi deg kronisk hodepine og alvorlig kvalme. Det er så dypt frustrerende, for forutsetningene var der - i hvert fall på papiret. Team Silents mesterverk var tross alt banebrytende på grunn av historien og hvordan spillet nærmet seg skrekk på en måte som ikke hadde vært opplevd i mediet før.

Men Gahns klarer på en eller annen måte å rote det hele til, og etter en klønete introduksjon der James Sunderland møter Mary Crane på en vei utenfor Silent Hill, hopper filmen noen år frem i tid. Mary er plutselig borte, og James er et følelsesmessig vrak. En kveld senere dukker det opp et mystisk brev, og nei, det er ikke en invitasjon til Galtvort, men en invitasjon til James om å besøke den forlatte byen, som riktignok ser helt grei ut - komplett med alle de forskrudde og plagede monstrene - men der alt stort sett bare føles som en billig fasade.

"Ekle" små vesener som viser tenner og knurrer.

James vandrer videre, møter Angela, Eddie, Laura og selvfølgelig Pyramid Head - uten at noe egentlig etterlater et varig inntrykk eller reiser noen spørsmål. Skumle ting som gjør "ooga booga" i mørket - komplett med høylytte lydeffekter. For det er sånn det skal være - tydeligvis.

Jo lenger filmen går, jo mer blir den til en samling løst koblede sekvenser. Hendelser og steder fra spillet krysses tilsynelatende slavisk av som en punktliste, fullstendig blottet for emosjonell tyngde eller narrativ logikk. Slitne postkort som ikke engasjerer det minste, og når rulleteksten endelig ruller, er det vanskelig å ikke ha lyst til å bryte sammen i ren skuffelse.

Det triste er at det finnes enkelte lysglimt her og der. Blå møll som flagrer rundt utstillingsdukker, skyggene fra James' lommelykt som kaster illevarslende skygger langs mørke korridorer, og noen vesener som faktisk klarer å være genuint ubehagelige. Det er disse øyeblikkene man husker, men svært lite av den historien som Gahns forsøker å presentere.

Resultatet er en helhet som ikke bare er veldig plastisk og kunstig, men også nesten helt blottet for alt som hører Silent Hill 2 til. Gahns ser ut til å ha misforstått kildematerialet fullstendig, og det emosjonelle fundamentet glimrer med sitt fravær. I stedet fylles tomrommet med billige jump scares og tvilsom CGI. Som filmatisering av et av spillverdenens mest anerkjente verk er Return to Silent Hill en total og fullstendig skuffelse - fullstendig blottet for substans og like høylytt som den er bemerkelsesverdig livløs.

Wuthering Heights

emily-maisy@gamereactor.no (Emily-Maisy Milburn) — Mon, 16 Feb 2026 14:05:00 +0100

Som ivrig litteraturentusiast ble jeg overlykkelig da jeg hørte at en Wuthering Heights -filmatisering var under arbeid ... helt til jeg fant ut at den var laget av Emerald Fennel. Etter Saltburn visste jeg ikke hvor mange flere forferdelige nordstatsdialekt, klamme dialoger og overdrevne sjokkmontasjer jeg orket. Dessverre leverte Wuthering Heights alt det ovennevnte, om enn på en mer visuelt tiltalende måte enn forgjengeren.

Historien utspiller seg i det tåkete Yorkshire Moors, og følger familien Earnshaw og ankomsten av Heathcliff, en gutt som er hentet fra Liverpool for å bli holdt som familiens "kjæledyr". Kaos oppstår når Heathcliff (Jacob Elordi) forelsker seg i den velstående datteren Catherine Earnshaw (Margot Robbie).

En ting som Fennell alltid får til, er estetikken og den generelle paletten i filmene hennes, og Wuthering Heights var ikke annerledes. Det var deilig, en fryd for øyet, og jeg ble fengslet. Spesielt en scene der Cathy finner sin berusede far Mr Earnshaw (Martin Clune) død av alkoholisme, omgitt av mengder av overdimensjonerte grønne flasker som er stablet i høyden, var spesielt godt produsert. Den stiliserte åpningen av filmen og de nydelige rulletekstene sammen med Charlie XCX og John Cales spoken word-segmenter av House satte tonen for filmen; erotisk, spennende og dramatisk.

Dessverre var dette det eneste positive jeg tok med meg fra Wuthering Heights. Castingen var svært uheldig, og da jeg så Elordi desperat forsøke seg på en Yorkshire-aksent mens han bjeffet ordene "Cath! Cath!" trakk meg rett ut av scenene igjen. Selve lydsporet føltes spesielt inkongruent og fremprovoserte en følelse som var som å se en timelang musikkvideo av Charlie XCX. Handlingen avvek sterkt fra den opprinnelige historien, nesten så mye at jeg ikke engang trodde jeg så på Wuthering Heights.

Spørsmålene om rase og vold ble utelatt, scener med vold i hjemmet ble erstattet med frekk BDSM-aktig valpelek mellom Heathcliffe og Isabella (Alison Oliver), og klasse og familiens voldssyklus ble erstattet med fingre i geléfisk, eggeplommer som virvlet forførende rundt og gress som ble stukket i munnen.

I det hele tatt bommet Fennel kraftig med Wuthering Heights, og det kom tydelig frem i pressemøter og intervjuer der hun forklarer at hun ikke kunne filmatisere en bok som er så "kompleks og tett" som Wuthering Heights. Spørsmålet mitt er, hvorfor gjøre det da? Jeg tror vi alle vet hvorfor.

Goat

javier@gamereactor.no (Javier Escribano) — Wed, 11 Feb 2026 14:00:00 +0100

Sonys nyeste animasjonsfilm, som bruker en lignende stil som Spider-Man-filmene og KPop Demon Hunters, gir liv til uttrykket "Goat", eller Greatest of All Time, i en historie om en geit som drømmer om å bli basketballspiller. Uten direkte tilknytning til NBA er dette likevel en F1-film for basketballfans, men spesielt rettet mot et yngre publikum som også drømmer om å bli store basketballstjerner i fremtiden (eller hva de nå drømmer om) ... og som er mer vant til den hyperaktive og overstimulerende fortellerstilen til TikTok-generasjonen, med konstante visuelle gags som spretter ut av skjermen, høye lyder og skrik.

Manuset skriver i grunnen seg selv: En guttunge drømmer om å bli basketballstjerne etter å ha sett en kamp sammen med moren, som oppfordrer ham til å drømme stort. Når han vokser opp og sliter med å tjene til livets opphold, innser han at det ikke er så lett å oppfylle drømmene sine som det høres ut som, spesielt med faktorer som vi ikke har kontroll over ... som det faktum at han er en Goat, og i dette universet er alle basketballstjerner et større dyr: neshorn, bøfler, sjiraffer, bjørner, pumaer ...

Til slutt får den unge Goat, med stemmen til Stranger Things' Caleb McLaughlin, en mulighet til å vise hva han duger til. Historien utvikler seg på de mest forutsigbare måter, med noen påtvungne plotpunkter og lite dybde for noen av sidekarakterene, men én ting manuset virkelig treffer, er forståelsen av den kraften idrett har, ikke bare på dem som utøver den (lagarbeid, måloppnåelse og alt det der), men også effekten av idrett på et kollektivt nivå. Fellesskapene som bygges rundt et lokalt lag, samholdet og følelsen av å tilhøre en felles identitet, båndene som skapes mellom fans som holder sammen uavhengig av sportslige resultater, og hvordan alt vi noen ganger trenger for å overvinne hindringene våre, er støtte fra andre.

Visuelt er filmen fantastisk, som vi er vant til fra Sony Pictures Imageworks. Den har den samme stilen med å blande 3D-animasjon med en tradisjonell 2D-følelse, men det gode er at den ikke føles som en kopi av Spider-Man, The Bad Guys eller KPop Demon Hunters, men står på egne ben: Den er litt mindre flat og glattere enn andre lignende filmer, som noen ganger føles for stilige for sitt eget beste og er utmattende å se på.

Designen er også utmerket. Vi har hatt for mange moderne, futuristiske og uberørte byer befolket med antropomorfe dyr, og noen ganger er det vanskelig å skille The Bad Guys fra Zootopia. Goats menneskelignende byer er i stedet fullstendig spist opp av naturen og vegetasjonen overalt, og ser nesten ut som forlatte, postapokalyptiske byer ... men det gir mening, for de er jo tross alt dyr.

Basketballkampene er et spesielt høydepunkt: Heldigvis er ikke filmen direkte tilknyttet NBA, så de har mer frihet til å gå amok med fantasibaner som ville passet perfekt i et Mario Basketball-spill (vi har ikke hatt noen av dem på noen år, hva er det som skjer Nintendo?), med baner fylt med lianer, smeltende is og lavaelver.

Den eneste (men merkbare) skaden på den fantastiske visuelle designen er den skandaløse produktplasseringen av et bilmerke jeg helst ikke vil si, med nærbilder av fotorealistiske biler som ser helt malplassert ut ... og siden det er en Sony-film, er det selvfølgelig PlayStation 5-konsoller (Slim-modellen) over alt.

Alt i alt er Goat på ingen måte en revolusjonerende film, og den er langt fra Sony Animations mer dristige og geniale filmer. Men det er en solid og stilistisk svært original gjenfortelling av en klassisk underdog-historie, som har blitt fortalt hundrevis av ganger, akkurat den typen fortelling alle sportsfans elsker, og den typen historie som inspirerer oss, samtidig som filmen på klokt vis setter fokus på den kraften som idretten har i et lokalsamfunn: mer enn et lag å støtte, en familie å høre til.

Det hadde vært strålende om det aspektet hadde blitt utforsket med litt mer dybde, i stedet for å forhaste seg med en svært underdrevet plottvridning i tredje akt, som også føles inkongruent. Men Goat forblir alltid underholdende, sjarmerende, morsom (om enn kanskje litt slitsom med opphopningen av gags og Gen Alpha-referanser), og visuelt nydelig. Yngre publikummere, spesielt de som liker basketball, vil sannsynligvis forlate kinoen med ærefrykt og inspirasjon, og det er det viktigste for en film som dette.

Fallout - sesong 2 (Prime Video)

alberto@gamereactor.no (Alberto Garrido) — Wed, 04 Feb 2026 13:40:44 +0100

Akkurat nå, mens tonene av "This is Worth Fighting For" av The Ink Spots gir plass til rulleteksten i den siste episoden av denne andre omgangen av Fallout, er jeg mest klar over hvor heldige vi er, som fans av videospillene fra Black Isle, Obsidian (som har bidratt med det meste av innholdet her) og Bethesda, men også krevende når det gjelder en TV-filmatisering, over det enorme arbeidet som denne sesong 2 har medført. I dag, 4. februar, er handlingen i New Vegas avsluttet, og den åttende episoden har vært en utmerket avslutning på en av de beste fiksjonsseriene som er tilgjengelig på strømming akkurat nå.

Jeg kommer til å ta det steg for steg, for det er mye å snakke om, mange mennesker og mye å dekke. Den andre sesongen fortsetter der vi slapp i epilogen til den forrige, med Walton Goggins' Ghoul og Lucy (Ella Purnell) som følger sporet til Hank McLean mot (New) Las Vegas. Fra den første scenen, som er full av referanser til den verdenen Obsidian Entertainment har lagt til Bethesda-serien, ser vi hvordan forholdet mellom Lucy og Ghoul har vokst seg tettere, og dette er bare en første tilnærming til en parallell konstruksjon av karakterene der begge er "forurenset" av den andres personlighet, som en postapokalyptisk Quijote og Sancho, noe som gir nye, mer modne lag til den naive unge beboeren Lucy og gjenoppretter noe av den tapte menneskeligheten til Ghoul, som for første gang på 200 år føler seg virkelig nær ved å nå målet som har holdt ham i live: Å finne familien sin. Hvis jeg, da jeg anmeldte den første sesongen, etterlyste en Emmy til Walton Goggins, vil jeg rope det igjen her, men bare hvis han deler nominasjonen og prisen med sin motspiller Ella Purnell, som har overgått sin tidligere prestasjon her og utstråler karisma.

Den som kanskje fortsetter å henge etter, er Aaron Moten med sin nå navngitte ridder av Stålbrorskapet, Maximus. Det er ikke det at han spiller rollen feil, men Moten har et mer begrenset spillerom, og Brotherhood-fraksjonens historie og interne kamp er mindre overbevisende enn de andre pågående historiene. Når det er sagt, bærer de beste actionscenene i sesong 2 hans stempel, og kampene på Las Vegas Strip er et av de beste øyeblikkene i serien så langt, som føles som "ren Fallout" her. Disse scenene sprengte utvilsomt budsjettet, men de fyller sin funksjon i stor grad, uten å bli overbrukt eller mangelfulle, slik tilfellet kanskje var i den første sesongen.

Kilter Films og Amazon har også lyttet til videospillfansenes stemmer og har på en elegant måte introdusert mange flere referanser til originalmaterialet enn i den første sesongen, som fokuserte mer på å plassere små nikk i bakgrunnen enn på å fremheve de små historiene. Men det var disse historiene som gjorde denne postapokalyptiske verdenen troverdig i spillene, og her ser vi, godt klippet og balansert, både NCR (New California Republic) og Caesars Legion, der barbariets ansikt spilles av en passende Macaulay Culkin. Nå ser det ut til at disse referansene fungerer enda bedre hos dem som bare kjenner Fallout-universet gjennom denne TV-serien, og legger en ny prestasjon til listen.

Produksjonen bidrar også mesterlig til seriens overordnede historie, ved å gå i dybden på Vault-Tec, eksperimentene etter det kjernefysiske holocaustet og de skumle motivene til de som orkestrerte verdens undergang. Dette punktet vil utvilsomt overraske både seere og spillere, for showrunnerne har mesterlig spilt sine kort for å overraske alle. Hank McLean har nå mer tyngde i konstruksjonen av historiens overordnede puslespill, noe som gjør hans rolle som skurk mer utydelig (eller kanskje bedre skjult), og delegerer den æren til andre mindre tydelige figurer. I tillegg har historien om fortiden, som fletter sammen skjebnene til Hank, Cooper, Barbara, Robert House og andre, nå et mye mer solid fundament enn i den første sesongen, der den bare fungerte som en intro/teaser. Som ekstramateriale genererer den dessuten en enda dypere og mer urovekkende lesning, med mange gråtoner, kanskje fordi vår nåværende virkelighet ser ut til å være inspirert av den mest usannsynlige fiksjon.

Fallout sesong 2 har ikke overført hele historien til Mojave-ødemarken, men har utvidet handlingen i retning av den. Både historiene og karakterene som ble igjen ved siden av det som en gang var Santa Monica-piren i Vaults 31-32-33, er der fortsatt, og selv om beboernes liv og prøvelser nå har trådt i bakgrunnen, tjener de til å knytte forbindelseslinjene til fortiden før krigen. Den som stjeler showet i hver eneste scene, er den urovekkende oppsynsmannen i hvelv 32, Steph, som praktisk talt har båret den delen av fortellingen på sine skuldre og sin kraftfulle opptreden. Lucys bror, Norm, utgjør også den andre tråden i historien fra fortid til nåtid, og viser ham som den fødte overleveren som, til tross for sine mangler, overvinner hendelser, hvor umulige de enn måtte virke.

I tilfelle du fortsatt var i tvil eller ventet på at alle episodene skulle bli tilgjengelige (det ukentlige utgivelsesformatet ser ut til å ha tatt sin toll på publikum så langt), er Fallout sesong 2 absolutt verdt å se. Den har nøye opprettholdt sin ødelagte verden og beriket karakterene og plottene ytterligere, balansert innbyggerne og lagt til mer action, flere nikk og mer substans i fiksjonen. Og gå ikke glipp av ettersnakk-scenen, for hvis de gir grønt lys til sesong 3, ser det ut til at innsatsen vil stige enda høyere. Og som vi har hørt så mange ganger, "huset vinner alltid".

No Other Choice

alex@gamereactor.no (Alex Hopley) — Mon, 02 Feb 2026 14:00:00 +0100

Jakten på perfeksjon er noe mange filmskapere gjør sitt beste for å unngå, særlig etter hvert som de blir mer modne. Å forsøke å gjøre hver eneste film til et mesterverk vil rett og slett ikke fungere, for i enhver kreativ virksomhet er man sikker på å ødelegge det gode på noen områder, i hvert fall i jakten på det store. Oldboy-regissøren og den folkekjære koreanske filmskaperen satte seg imidlertid fore å lage sitt magnum opus med No Other Choice, og det ser ut til at han nesten har klart det.

Når papirveteranen Man-Su mister jobben etter 25 års slit i sitt tidligere selskap, oppdager han at arbeidslivet har forandret seg. Spesielt papirbransjen er et marked preget av enorm konkurranse, og etter å ha forsøkt å komme seg tilbake til dette nisjeyrket i mer enn et år, er Man-Su helt på bar bakke. Med familiens, hjemmets og labradorhundenes fremtid på spill, innser Man-Su at han vil gjøre hva som helst for å få seg en ny jobb, selv om det betyr å fjerne konkurransen for godt.

Opplegget for No Other Choice er like forlokkende som resten av filmen. Basert på romanen The Ax av Donald Westlake, tar Park Chan-Wook oss gjennom et snaut to og en halv time langt mesterverk av svart komedie, der vi sitter igjen og ler, holder oss fast i setet for å holde spenningen oppe og lurer på om det virkelig er verdt å gå så langt bare for å banke på en massiv papirrull med en trestav.

Det er et element i historien som filmen leker med på en glimrende måte. Man-Su hevder kanskje at han gjør alt dette for familien sin, for deres fremtid, og man kan argumentere for at han er best egnet til å jobbe i papirindustrien, men når alt kommer til alt finnes det andre jobber. Ikke for vår hovedperson, og heller ikke for noen av konkurrentene hans. For dem er spesialpapirarbeid drømmen, en drøm de ikke vil la dø, uansett hvor mange søknader de sender av gårde, eller hvor mange ganger de må krype til korset foran et tribunal av uinteresserte ledere i kvalmende intervjuer. I dagens verden er det altfor lett å tenke at enhver karriere som ikke fører til berømmelse eller rikdom, ikke er verdt å ha, men den stadige påminnelsen om at fabrikkarbeid med silkemykt papir er det endelige målet, holdt meg oppslukt av Man-Sus reise. Lidenskap er smittsomt, og det er noe som deles generøst ut i karakterarbeidet og Park Chan-Wooks regi gjennom hele No Other Choice.

Lee Byung-hun er intet mindre enn enestående som Man-Su. Delvis patetisk, utrolig underholdende og helt og holdent drevet - det er umulig å tenke seg en skuespiller som kunne ha gjort dette bedre etter å ha sett No Other Choice. Fra tonefallet i stemmen til de minste bevegelser i ansiktet, Lee Byung-hun blir en forvandlet mann gjennom hele filmen. Ikke engang på den mørke måten du forventer å se i TikTok-kortfilmer og -redigeringer i fremtiden, men han skruer rett og slett opp prestasjonen sin for å sørge for at komedien, dramaet og thrillerelementene fungerer på sin egen vakre, sidestilte måte. Son Ye-jin gjør en utrolig innsats som Man-Sus kone Mi-ri, og Yeom Hye-ran er svært underholdende som Ah-ra, men størstedelen av No Other Choice er lagt på Lee Byung-Huns rygg, og han bærer den uanstrengt.

Selv med sine gode prestasjoner og sin fengslende historie, føles det som om No Other Choice ikke ville imponert halvparten så mye om det ikke var for filmfotografiet i denne filmen. Kim Woo-hyung får æren for kameraarbeidet her, og han fortjener virkelig et klapp på skulderen. Bildene i denne filmen løfter den opp fra å være en veldig, veldig god film til å føles som en umiddelbar klassiker. Kim Sang-bum og Kim Ho-bins redaksjonelle arbeid bør også fremheves her. Det visuelle i No Other Choice er vakkert, morsomt og noen ganger på grensen til det campy, men det binder sammen historien, fremhever de små øyeblikkene på en fantastisk måte og har brakt Park Chan-Wooks siste film opp på det nivået som er tiltenkt som et mesterverk.

Hadde det ikke vært for en litt slapp midtdel og en avslutning som kan oppfattes som litt flat, ville No Other Choice ligget på en perfekt 10-er for meg. Se på dette som en 9,5 om du vil, men det er en varm anbefaling, for denne filmen er kanskje min favorittfilm fra 2025. Et fiksjonsverk som perfekt innkapsler følelsen av arbeidsledighet og redselen for rotteracet i vår tid, en briljant svart komedie med all-time prestasjoner, og et nydelig stykke visuelt media som filmskapere burde begynne å studere i går.

Rental Family

marcus@gamereactor.no (Marcus Persson) — Tue, 27 Jan 2026 11:00:00 +0100

I en stadig mer støyende og hektisk verden er det befriende og betryggende å møte historier som faktisk tør å ta det litt roligere. Å være lavmælt og menneskelig, hoppe over det høylytte og bombastiske og i stedet fokusere på de små detaljene i hverdagen. Og det er akkurat det Rental Family gjør. Det er en stille, varm og uventet treffsikker liten fortelling om ensomhet og den evige lengselen etter tilhørighet, selv om den bare er på liksom.

I sentrum av det hele står Philip (spilt av Brendan Fraser), en amerikansk skuespiller som har havnet i Tokyo etter at karrieren sakte, men sikkert har gått i stå. Han er ikke bitter, men snarere resignert, og har etter hvert akseptert situasjonen for det den er. Livet blir tross alt sjelden akkurat slik man hadde forestilt seg. Men når han snubler over en mildt sagt uvanlig jobb - i et selskap som leier ut mennesker som familiemedlemmer og venner - åpnes døren til en verden som er like absurd som den er følelsesladet. Philip blir plutselig far, sønn eller nær venn - men på bestilling.

Fra et vestlig perspektiv kan konseptet virke underlig, og det hadde utvilsomt vært lett å avfeie det hele som en skrudd komedie eller kynisk satire. Men Rental Family og regissør Hikari har valgt en helt annen vei. Her behandles temaet med respekt og ærbødighet, og scenene får lov til å utspille seg og ta sin tid. Hvert møte mellom Philip og klientene hans blir en liten historie i seg selv, ofte konstruert ut fra tilsynelatende hverdagslige situasjoner. En spasertur i parken, et skolemøte, en samtale på en restaurant - det er her filmen virkelig finner sitt hjerte.

Brendan Fraser er, uten overdrivelse, helt enestående i rollen, og etter sitt mer enn velfortjente comeback de siste årene fortsetter han å bevise for verden hvilken mesterlig skuespiller han er, og hvorfor han er så utrolig lett å like. Hans tolkning av Philip er perfekt balansert - like deler keitete og forsiktig, nesten usynlig for omverdenen - men også genuint empatisk. Det er kontrollert og beskjedent, fritt for store gester, og man føler virkelig hvordan han sakte og gradvis innser sin betydning, og at selv om relasjonene er påtatt, så er ikke de emosjonelle båndene det.

Et av filmens mest rørende forhold er det mellom Philip og den unge jenta Mia, som han er hyret til å leke far for. Samspillet mellom dem er lavmælt, men utrolig effektivt. Det er ikke oversentimentalt eller tåredryppende, men fokuserer i stedet på den stille tristheten som hviler over henne og hele situasjonen. Lengselen og den forsiktige gleden som Philip klarer å bringe med seg. For selv om Rental Family i bunn og grunn er ganske enkel, er spørsmålene den reiser alt annet enn det.

I motsetning til mange andre filmer der Tokyo og Japan kan ha blitt brukt som et prangende bakteppe fungerer byen her mer som et sted fullt av kontraster - ensomhet i en stor folkemengde, stillhet til tross for all støyen. Filmen verken forkynner eller peker fingre, men lar de uunngåelige kulturkollisjonene skje naturlig. Filmen hjelper oss til å forstå mer om hvordan sosiale normer, pliktfølelse og behovet for harmoni ofte skjuler seg bak en mur av høflighet, og hvordan nærhet er blitt et produkt som kan selges. Selskapet Rental Family fremstår derfor ikke som grotesk, men nærmest som en logisk konsekvens av hvordan samfunnet har utviklet seg.

Rental Family gir ingen enkle svar, og de etiske og eksistensielle undertonene er spennende. Er disse oppdiktede relasjonene egentlig nyttige eller skadelige? Filmen feller ingen dom, men lar oss som seere bare observere og absorbere den unike blandingen av ubehag og varme. For selv om et forhold er falskt, er inntrykket det etterlater ekte og autentisk, og filmen minner oss på at menneskelig kontakt, uansett hvordan den oppstår, alltid har en verdi. Det er en varm, tankevekkende og til tider smertelig presis historie som fortjener at du tar deg tid og ser den i fred og ro, helst med et åpent sinn.