Gode Gamlereactor: Pokémon FireRed/LeafGreen

Gode Gamlereactor er artikkelserien vår om retrospill. Noen ganger går vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen, mens andre ganger skriver vi om gamle spill vi tester for første gang.

Forrige gang tilbrakte Ingar tid med det ikoniske Super Mario 64. Denne gangen ser han tilbake på Pokémon FireRed/LeafGreen, to spill som fyller 20 år den 1. oktober.

Jeg er ikke noe tech-hue og er ikke teknisk kompetent nok til å forklare i detalj hvordan FPGA-emulering fungerer. Jeg vet det handler om emulering av chiper på hardware-nivå i stedet for software-nivå, som er den vanligste formen for emulering i spillsammenheng, eller hvordan dette gjør at man kan lage enheter som simulerer oppførselen og innmaten til gamle spillmaskiner på en måte som gjør at du kan bruke originale spill på dem uten at du trenger å bekymre deg for at du bryter noen lover og regler underveis. Jeg vet at dette lar meg spille originale spill, gjengir spillene med nøyaktig presisjon og lar meg gjenoppleve gamle klassikere med fornyet glede. Om du vil vite mer om det tekniske rundt FPGA må du spørre noen andre, men gleden av å bruke en FPGA-konsoll kan jeg fortelle deg mer om.

Denne gleden har jeg først og fremst fått oppleve gjennom FPGA-maskinene til Analogue, som lar meg spille gamle spill med moderne kvalitetsforbedringer. Spesielt Game Boy-maskinen Analogue Pocket har vært en kilde til mye glede etter at jeg skaffet den rundt juletider for snart tre år siden, og med muligheten for hurtiglasting av lagringsfiler og en kjempegod IPS-skjerm med ulike filtre får mange klassikere nytt liv. Ved hjelp av Analogue Pocket har jeg skrevet flere artikler i denne serien, deriblant om The Legend of Zelda: Oracle of Ages/Seasons, Kirby's Dream Land og Metroid Zero Mission, og for de som vil vite mer om selve maskinen har vi faktisk en anmeldelse av den her.

Får man (ny) dilla på Game Boy og Game Boy Advance er det bare et tidsspørsmål før turen kommer til Pokémon-spillene. Siden jeg er født på slutten av 80-tallet er det de to første Pokémon-generasjonene som står klart sterkest hos meg, og det ble noen hundre timer med både Pokémon Yellow - Special Pikachu Edition og Pokémon Silver da disse var nye. Siden den gang har den største interessen dabbet av, men i Switch-tiden har den smått våknet til live igjen, og jeg har de siste årene kost meg med titler som Pokémon Let's Go Eevee!, Pokémon Shield, Pokémon Legends: Arceus og ikke minst New Pokémon Snap, en høyst etterlengtet oppfølger til en undervurdert Nintendo 64-perle som jeg også har skrevet om i denne artikkelserien. Den originale Pokémon-generasjonen er og blir likevel fortsatt favoritten, og i sommer tenkte jeg det var på tide med en ny visitt. Jeg ville imidlertid gjøre en vri og bestemte jeg derfor å fyre opp Pokémon FireRed, nyversjonen som ble lansert sammen med LeafGreen for nøyaktig 20 år siden i dag og tolket de originale spillene i Game Boy Advance-drakt.

Hva kjennetegner egentlig en god nyversjon/remake? Spørsmålet har vært aktuelt så lenge spillbransjen har pusset opp gamle spill, og for min egen del går tanken om slike nytolkninger så langt tilbake som 1993 da Nintendo ga ut Super Mario All-Stars (det finnes eldre nyversjoner i spillhistorien, men dette er det første jeg ble klar over som ung). Nyversjoner har imidlertid blitt stadig vanligere, og spørsmålet har for min del blitt stadig viktigere de siste fem årene. Vi har sett noen eksempler jeg mener er svært gode, som Capcoms arbeid med Resident Evil 2 og de to påfølgende spillene i serien, men også resultater jeg er langt mer skeptisk til, som Final Fantasy VII: Remake.

For å svare på mitt eget spørsmål vil jeg si at en god nyversjon bevarer ånden og de mest grunnleggende elementene fra originalen, som spillmekanikker og ikke minst historie (et punkt der den nye Final Fantasy VII-trilogien faller gjennom for min del), men som samtidig pusser opp opplevelsen til en ny standard som gjør det lettere for både nykommere og veteraner å plukke opp og nyte spillet. Skarpere grafikk, bedre ytelse, kvalitetsforbedringer og oppdatert innhold man kanskje savnet i originalen er det jeg i praksis etterlyser i en god nytolkning av en gammel klassiker. I så fall krysser Pokémon FireRed/LeafGreen av på nesten samtlige punkter, noe som forklarer hvorfor spillene fortsatt trekkes frem som prakteksempler på gode remakes.

Utgangspunktet er forhåpentligvis kjent: Du begynner som en ung mann i byen Pallet, velger deg én Pokémon ut ifra Charmander, Squirtle og Bulbasaur (jeg går alltid for gress, i tilfelle noen lurte) og begynner på den lange reisen for å beseire åtte gym-ledere, Elite Four og rivalen din for å bli en ekte Pokémon-mester. Underveis er det selvfølgelig viktig å «fange alle nå» slik at du kan bygge opp ditt drømmelag av lommemonstre. Alt sammen er kjent gods, så hvorfor utmerker FireRed/LeafGreen seg som en positiv spillopplevelse i 2024?

Først og fremst skyldes det at pikselkunsten i Game Boy Advance-spillene er aldeles nydelig. Jeg er nok blant dem som synes at Pokémon aldri burde forlatt denne stilarten, og FireRed/LeafGreen representerer langt på vei piksel-Pokémon på sitt aller beste. Noen vil kanskje innvende at Diamond/Pearl gjorde dette bedre, men for en gammel traver som meg er det de 151 originale monstre som virkelig gjelder. Pokémon-preferanser skal man være forsiktig å krangle på, men for en som datt av allerede i tredje generasjon ble mye av monsterdesignet i fjerde generasjon litt i det rareste laget. Jeg ble aldri solgt på Ruby/Sapphire i sin tid, men det er åpenbart at Game Freak tok det de hadde lært av disse spillene da de bestemte seg for å gå tilbake til den originale generasjonen. Resultatet er slående flotte skildringer av favoritter som Pikachu, Snorlax, Lapras og ikke minst Charizard, som her fremstår på sitt kanskje aller tøffeste.

Denne pikselkunsten kom greit nok frem på en original Game Boy Advance-skjerm i sin tid, men å gå tilbake til den skjermen i dag er et horribelt selvpiningsprosjekt selv den mest innbitte FromSoftware-masochist ikke vil påta seg. Det er her Analogue Pocket kommer til unnsetning, og med tre forskjellige filtre (original GBA, GBA SP og Analogues originale filter) kan du se den originale spillkunsten i all sin prakt. Det er vanskelig å ikke bli imponert over hvor pent og tidløst det hele ser ut, og en del av meg håper at Nintendo, Game Freak og The Pokémon Company i fremtiden velger å gjenopplive denne kunstformen i noe som minner om Square Enix' HD-2D-stil.

Er det bare på det visuelle planet FireRed/LeafGreen har noe å komme med? Selvfølgelig ikke! Menysystemet er oppdatert for å være mer på linje med Ruby/Sapphire, og det samme gjelder muligheten for å kjempe kamper med to Pokémon om gangen. Alle de kjente bjellene og pokéfløytene fra Ruby/Sapphire der, altså, uten at dette forringer opplevelsen. Tvert imot føles spillopplevelsen bedre når du kan løpe ved å holde inne B i stedet for å bare gå, og å sette sykkelen til Select-knappen gjør også den lange reisen vesentlig lettere.

Noe som imidlertid ikke er lettere, er selve spillet. Det vil si, jeg mener å huske at Pokémon var lettere? Det kan godt hende nostalgibrillene mine er for tjukke, men jeg mener bestemt at jeg klarte denne generasjonen med Pokémon-spill som barn uten at alle monstrene besvimer like mye som jeg opplevde nå. Enten er vanskelighetsgraden skrudd opp i nyversjonene, eller så har jeg rett og slett bare blitt dårligere. «Git gud» er tydeligvis ikke bare en FromSoftware-greie ...

Likevel setter jeg pris på en god utfordring også i Pokémon, og når spillet kommer med enda flere kvalitetsforbedringer kan jeg ikke klage. Det er for eksempel utrolig nyttig å få en oppsummering hver gang du starter spillet som forteller om de fire siste tingene du gjorde. Bytting av Pokémon ble vesentlig lettere med FireRed/LeafGreen takket være den trådløse adapteren som fulgte med, uten at jeg har fått testet den i praksis på en Analogue Pocket. Den nye tolkningen av den klassiske musikken er også temmelig fet til tider, selv om det må kommenteres at lydchipen til Game Boy Advance virkelig ikke har eldes like godt som jeg skulle ønske. Dessuten må vi ikke glemme at FireRed/LeafGreen kommer med noen helt nye øyer som du må utforske sammen med Bill (han med PC-en, ja). Det utgjør en fin liten bonus for en som husker handlingen og gangen i spillet temmelig godt fra før.

Apropos det å kjenne spillet godt, så er det et utmerket argument for å spille Pokémon på et annet språk. For min egen del er jeg alltid ute etter å forbedre japanskkunnskapene, særlig når det gjelder lesing, og Pokémon-spillene har den fordelen at teksten kun er skrevet med de japanske grunnalfabetene (hiragana og katakana). Hvis du har lært deg disse tegnene via for eksempel Duolingo og vil teste ut det du har lært, kan Pokémon være et godt alternativ. Ordbok vil nok uansett være en nødvendighet, men med riktig motivasjon kommer man langt.

Pokémon FireRed/LeafGreen trekkes ofte frem som skoleeksempler på hvordan gamle spill skal fornyes for en ny generasjon, og det med god grunn. Selv tjue år etter lansering er det lett å bli imponert over arbeidet som er lagt ned i dette moderniseringsprosjektet, ikke minst med tanke på at titlene kom ut bare åtte år etter de originale spillene. Den teknologiske utviklingen var virkelig noe for seg selv på den tiden, og resultatet er en tolkning av Kanto-regionen i Pokémon som er vel verdt å besøke den dag i dag.